14. Det historisk fortrengte

- Benjamin peker på at den virkelige historien ikke er den vi finner i historiebøkene. Historien har ikke en lineær struktur med en klar utviklingslinje fra den ene situasjonen til den andre. Den har derimot en struktur som kan sammenliknes med erindringens: Det avgjørende i menneskehetens historie blir alltid fortrengt.

Diktning som kollektiv hukommelse

– Trekker Benjamin en parallell mellom det enkelte menneskets bevissthet og historien?

- Nettopp. Han sier at historiens struktur må forstås på samme måte som minnets struktur. Det er der kunsten kommer inn i bildet.

Benjamin sier for eksempel om Baudelaires lyrikk at den ”framviser det uminnelige som unndrar seg for oss”. Det vil si at hans lyrikk sier noe som man egentlig ikke kan si.

Diktningen er vår kollektive hukommelse om det som vi helst ikke vil bli minnet om. Slik kan den sammenliknes med ufrivillige minner. Diktningen framviser det som egentlig er uminnelig, det som er fortrengt både i vår egen historie og i samfunnets historie.

Pessimister kan ha rett

All historieskrivning er seierherrenes historieskrivning. Det viktige blir da å framvise det som har blitt fortrengt fra historien. Hvis vi gjør det, fortoner menneskehetens historie seg ikke som annet enn en lang sammenhengende rekke av store katastrofer, sier frankfurterne.

Og det har de etter mitt skjønn antakelig rett i. Frankfurterne er på mange måter kulturpessimister, og de har ofte blitt kritisert for dette. Men man kan ikke kritisere en pessimist for å være pessimist hvis han har rett!
Frankfurterne var tyske jødiske intellektuelle, og de hadde ikke særlig grunn til å være optimister i Tyskland rundt 1930-årene. Benjamin forsøkte selv å flykte fra den tyske fascismen. Men Benjamin var pessimist, og for å unngå å havne i fascimens klør tok han en overdose. Det hører til historien at alle de andre i Benjamin følge lyktes med å flykte bare dagen etter at han tok sitt liv.