4. Lukács og representativ realisme

- Den viktigste utviklingen skjer innenfor det tyskspråklige området. Den første store videreføreren av marxismen er ungareren Georg Lukács (1885–1971), som videreutvikler Engels avspeilingsteori, sier Arild Linneberg.

- Et godt kunstverk er for Lukács et realistisk kunstverk. Han holder de store romanforfatterne fra 1800-tallet, som Balzac, som de største kunstnerne.

Målet er det typiske

Lukács hevder at de samfunnsmessige konfliktene i den realistiske romanen framstilles på det han kaller en ”typisk” måte. Med det mener han at forholdet mellom individ og samfunn framtrer på en måte som er historisk og sosialt representativ.

For Lukács er det typiske og det representative kunstens mål - han bruker altså begrepet ”type” mye mer positivt enn vi er vant til. Lukács ser kunsten som en avspeiling av de samfunnmessige forholdene og av sosiale motsetninger, særlig klassemotsetninger.

Skeptisk til avantgarden

– Hvorfor er det den realistiske kunsten som gjør det best?

– Lukács er negativ til ekspresjonistisk litteratur, til modernismen og avantgarden, som etter hans mening er for sterkt preget av det subjektive. Det er litteratur som ikke tar for seg de objektive samfunnsmessige forholdene, men som framviser subjektet som ensomt og fremmedgjort i samfunnet – for Lukács er det en dekadent litteratur.

Vekt på innhold, ikke form

Den tradisjonen som Lukács representerer, og som er en viktig hovedstrømning innen marxistisk teori, legger vekt på innholdet i litteraturen. En slik innholdsestestikk vektlegger hvordan samfunnet og klassemotsetningene viser seg i diktningen.

Det innebærer også en kvalitetsvurdering: Den diktningen som viser motsetningene i samfunnet tydeligst, blir også ansett for å være den beste diktningen, sier Arild Linneberg.