11. Kunsten som gåte

- Kunstverket er alltid en gåte, sier han. Det interessante ved et kunstverk er ikke det vi forstår, men det vi ikke forstår.

Ser vi dette i forhold til annen litteraturteori, kan vi si at Adorno er anti-hermeneutiker. Hermeneutikk er fortolkningsteori, og handler om hvordan vi forstår kunstverk. Adorno sier derimot at det som kalles for forståelse stort sett ikke er annet enn en misforståelse.

Kunsten går ikke opp

Den hermeneutiske tradisjonen tar utgangspunkt i deler av verket, og forsøker å få delene til å gå opp i en større helhet. Adorno mener at kunstverket ikke fungerer på denne måten – det går ikke opp i en større helhet. Derfor er alle fortolkninger som vil ha kunsten til å gå opp, som vil forstå og forklare kunstverket, feilaktige.

Adorno sier at litteraturen unndrar seg vanlig forståelse fordi den unndrar seg det normalkommunikative. Han mener for eksempel at Kafka er grunnleggende uforståelig og grunnleggende gåtefull – og at det er det som gjør tekstene hans så tiltrekkende. Kunstverket har en egen type rasjonalitet, og følger en annen logikk enn andre områder i samfunnet.

Hermeneutikken øver vold

– På hvilken måte?

– Adorno snakker om det transcenderende, betydningsoverskuddet, som det spesifikke ved kunsten. Det at vi ikke forstår den, at vi undrer oss over den, det er kunstens egenart.

Adorno sier også at kunstverk er gåter uten svar. En tekst som Kafkas Prosessen kan framstille seg som en gåte - men du får aldri svaret på gåten. Det er det som gjør at kunstverket har en eksistensiell betydning.

Adorno mener derfor at den tradisjonelle hermeneutiske tilnærmingen - der man ønsker å finne fram til en så klar mening som mulig - gjør vold mot selve den grunnleggende kvaliteten i kunstverket.

Likhet med formalismen

Derfor er han selvfølgelig også opptatt av modernistisk og avantgardistisk kunst, som ofte er vanskelig å få noen klar forståelse av.

På dette punktet er det mange likheter mellom frankfurterskolen og den russiske formalismen. Den russiske formalismen vektlegger det de kaller underliggjøring og fremmedgjøring som kunstneriske grep. Viktor Sklovskij sier så tidlig som i 1916 at det gåtefulle er kunstens grunnvoll og mening.

Den samme tanken finner vi hos Adorno, som videreutvikler ideen om kunstens gåtefullhet slik at den får en videre samfunnsmessig betydning. Adornos estetikk holder fram den delen av kunsten som motsetter seg samfunnets trykk og den rådende fornuften i samfunnet.