13: Autonomi og marked. Den litterære institusjonen

SE OGSÅ:

Litterær institusjon

LYD OG VIDEO

Program 13: Den litterære institusjonen   Habermas: Den borgerlige offentlighet   Tore Rem om litteratur og økonomi   Jens Andersens kritikk av Linn Ullmann   Øyunn Viken om litteraturkritikk   Irene Iversen om den litterære institusjonen

Hjelp | Mer lyd og video

Borgerskapet og det litterære ”felt”

”Den borgerlige offentlighet” [se lydlenke] er et begrep preget av den tyske filosofen Jürgen Habermas i 1962. Denne offentligheten oppstår i Sentral-Europa på 1700-tallet, og dannes av en samfunnsklasse som har råd til å kjøpe bøker, tid til å lese dem, og fora (byenes kaffehus) til å diskutere dem. Denne offentligheten er i stor grad ansvarlig for kunst- og litteraturforståelsen slik den kom til Norge i annen halvdel av 1800-tallet. I Norge selv fantes det intet kulturbærende borgerskap; i 1820 besto ”embetsmanns”-offentligheten i Norge av ca. 1000 personer, og forfatterne skrev ikke for et marked, men for en lukket gruppe lesere. Først gjennom industrialiseringen og avisenes framvekst 1840-1860 fikk folk flest en formening om litteratur, og det kom diktere til som hadde et individuelt profil, ikke minst Henrik Wergeland.

Litteraturforsker Tore Rem [se lydlenke] beskriver det europeiske borgerskapets litteratursyn slik det ble utviklet i romantikken tidlig på 1800-tallet: dikteren er et geni, som utrykker seg helt autonomt gjennom et litterært ”jeg”. Men dette ”jeget” var også nødvendig for å markedsføre forfatteren overfor det kjøpende publikum, samtidig som det skulle opprettholde kunstnerens uavhengighet.

Bourdieu

Dette paradokset beskriver den franske sosiologen Pierre Bourdieu på 1960-tallet i sin teori om det todelte litterære ”felt” som er splittet mellom masseproduksjon (lavt ansett, men nødvendig) og purisme (brødløs, men med høy prestisje blant de få). Men heller ikke Bourdieus modell kan uten videre anvendes på norske forhold på 1800-tallet, der de mest anerkjente dikterne også ofte var de mest populære i den lesende befolkningen. Hovedgrunnen til dette var nok at det lenge manglet en norsk avantgarde.

Kritikerens store dilemma

Med bokmarkedet utvikles den litterære institusjonen, bestående av forlag, kritikere og et kjøpende publikum. Som rettsvesenet har den litterære institusjonen dommere, forsvarere og et sett av (ofte uskrevne) lover som gjelder. En av disse lovene handler nettopp om litteraturens tilsynelatende autonome status, der originalitet, forfatterens personlighet, personlig stil etc. bestemmer verkenes innhold. Litteraturprofessor Irene Iversen [se lydlenke] beskriver hvordan enkelte personer med høy litterær ”kapital” dermed kan definere hva som er god litteratur, og hva ikke. Kritikeren må forholde seg til tre uutalte krav som stilles til ham: formidle bokens innhold til det kjøpende publikum, bedømme bokens innhold ut fra den litterære ”elitens” lover, og skrive en anmeldelse som øker avisenes salgstall.

Ullmann

Det er ikke alltid like lett å kombinere dette med en subjektiv bedømmelse av boken. Panegyriske anmeldeldser som Jens Andersens kritikk av Linn Ullmanns bok ”Før du sovner” (1998) [se lydlenke] parallelt med totale slakt av samme bok i andre anmeldelser, er ikke noe sjeldent syn.

Dermed blir kritikken ofte en form for parodi på verket den skal kritisere – en gammel tradisjon for øvrig. I 1895 skrev tre kritikere en parodi av ”nyromantiske” dikt under psevdonymet ”Adulescentulus Olsen”, noe som angivelig førte til at Halfdan Christensen sluttet som dikter og heller ble skuespiller. Stipendiat Øyunn Viken har undersøkt dagens aviskritikker [se lydlenke], og kommet til at de preges av en spesiell ”smaks-retorikk”. For å unngå å måtte ta stilling til teksten, fokuserer mange kritikere ensidig på forfatteren og på å plassere boken som en forbruksvare (”frodig, appetitvekkende, halvfordøyelig, saftig”). Dette er del av en utvikling i media der personfokus overtar for saksfokus i avisene. Kampen mellom kritikere og forfattere er blitt et mediespetakkel som etter hvert foregår etter egne lover, med en egen dramaturgi og underholdningsverdi.




STUDIOPANEL:
Litteraturprofessor Arild Linneberg (UiB).
Programmedarbeider Elisabeth Skjervum Hole og produsent Tilman Hartenstein (NRK).

Gjest i studio:
Morten Moi, forlagsredaktør for skjønnlitteratur (Gyldendal Norsk Forlag)

Intervjuobjekter:

Tore Rem, førsteamanuensis ved Institutt for britiske og amerikanske studier, Universitetet i Oslo. Han jobber primært med engelsk og norsk 1800-tallslitteratur, og er opptatt av bokhistorie. Rem har gitt ut boken "Forfatterens strategier: Alexander Kielland og hans krets".


Øyunn Viken, universitetslektor ved Universitetet i Bergen, underviser på ex. fac. "Tekst og kultur". Viken har hovedfag i litteraturvitenskap med hovedoppgaven "Litteraturkritikk i servicejournalistikkens tidsalder. Retorikk - sjanger - dom.". Anmelder skjønnlitteratur for Morgenbladet.

av Tilman Hartenstein