7: Incest og farsdrap. Litteratur og det ubevisste I

SE OGSÅ:

Psykoanalyse som lesebrille   Ibsen, Henrik   Sofokles

LYD OG VIDEO

Program 7: Litteratur og det ubevisste I   Sofokles: Kong Oidipus (radioteater, klipp 1)   Ibsen: Rosmersholm (radioteater)   Freud: Totem og tabu

Hjelp | Mer lyd og video

Er tragedien om Oidipus en form for psykoanalyse?

Sigmund Freud

Faderdrap og incest: to forbrytelser som spiller en viktig rolle ikke bare i Sofokles’ tragedie om Kong Oidipus (428 f.Kr.) [se lydlenke], men også i Sigmund Freuds essays, som med ”Oidipus-komplekset” etablerer en av de grunnleggende motivene i psykoanalysen [se lydlenke]. I boka ”Drømmetydning” (1900) skriver Freud at faderdrap og incest hos Sofokles er bilder på ubevisste hat- og kjærlighetsforhold mellom foreldre og barn, altså et grunnleggende mønster vi alle bærer på. Disse følelsene må bearbeides for at vi skal bli modne voksne. En slik bearbeidelse skjer i tragedien, som faktisk har form av en slags psykoanalyse: Oidipus leter i sin fortid etter noe som kan forklare hans skjebne, som så avdekkes gradvis og åpenbarer hans store skyld. Denne ”bevisstgjøringen” av noe skjult mener Freud er en funksjon også ved diktning og litteratur generelt. Det ”skjulte” kan forefinnes både i forfatterens, romanfigurenes eller leserens ubevisste. Enkelte forfattere, for eksempel symbolistene, dyrket denne parallellen mellom litteratur og ”drømmetydning” mer enn andre, og ville også utvikle et drømmelignende språk.

Incest-motivet: Hvorfor svikter Rebecca sin Rosmer

Henrik Ibsens stykke ”Rosmersholm” [se lydlenke] blir ofte trukket fram som et eksempel på et verk med tydelig dybdepsykologisk struktur. Den berømte ”frieri-scenen” der Rebecca West avviser Rosmers tilbud om å bli hans kone, har vært gjenstand for utallige tolkninger: Hvorfor sier hun ikke ja? Hvorfor innkasserer hun ikke gevinsten hun hele tiden har håpet på? Freud selv forsøkte seg på følgende tolkning: Rebecca lider av en dobbel skyldfølelse. Hun føler seg medansvarlig for selvmordet til Rosmers første kone Beate – og hun har hatt et forhold til Dr. West, som siden viste seg å være hennes biologiske far. Hun overtok sin mors plass hos Dr. West, og ville måtte overta konens plass hos Rosmer. For å unngå ytterligere skyld, nekter hun seg det hun mest ønsker: å gifte seg med Rosmer.

Farsdrapet: Den hvite hesten

Også Rosmer føler skyld: han ønsker å fri seg fra sine forfedre. Han og Rebecca deler slike skyldfølelser med alle mennesker, slik Sigmund Freud beskriver det i ”Totem og tabu” (1912/13). Sivilisasjonens framvekst ses av Freud som en parallell til barnets oppvekst. Menneskesamfunnets erkjennelse av Oidipus-komplekset og det stadige ønske om å drepe en farsfigur, fører til en kollektiv skyldfølelse. Denne skyldfølelsen, i spenningsfeltet mellom begjær, hat og anger, er utgangspunktet for at både kultur, sivilisasjon og religion oppstår. De ubevisste ønskene om incest og farsdrap er blitt tabu, men symboliseres likevel i kulturen ved hjelp av ulike totem-figurer. Også i Ibsens ”Rosmersholm” finnes et slikt totem-dyr: den hvite hesten. I norsk folketro er den hvite hesten ofte et bilde på nøkken, ”vannhesten”, som faktisk går igjen i navnet ”Rosmer” (gammelnorsk ”ross” = hest, latin ”mare” = hav). Nøkken symboliserer det tabuiserte begjær som både Rosmer og Rebecca prøver å flykte fra. Som ung mann hadde Ibsen vært en ivrig folklorist, og kjente godt til hest-motivet. Og så hadde han opprinnelig tenkt å kalle ”Rosmersholm” for ”Hvite hester”…


STUDIOPANEL:
Litteraturprofessor Arild Linneberg (UiB). Programmedarbeider Elisabeth Skjervum Hole og produsent Tilman Hartenstein (NRK)

Gjest i studio:
Atle Kittang, professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen






av Tilman Hartenstein