3: Hvorfor er alt så underlig? Litteratur og virkelighet

SE OGSÅ:

Formalismen: Litteratur ble vitenskap

LYD OG VIDEO

Program 3: Litteratur og virkelighet   Tolstoj: Målestokken   Tolstoj: Dagboken   Adorno: Lyrikk og samfunn   Proust: På sporet av den tapte tid   Per Buvik om Lukacs

Hjelp | Mer lyd og video

Underliggjøring og desautomatisering

Den russiske dikteren Leo Tolstoj beskriver i sin fortelling ”Målestokken” [se lydlenke] hvordan en hest opplever menneskenes verden og reflekterer over den. Dette ”blikket utenfra” kaller de russiske formalistene (rundt 1920) for ”underliggjøring”: det vanlige beskrives ut fra en uvanlig og underlig synsvinkel. I sin artikkel ”Kunsten som grep” beskriver formalisten Viktor B. Slovskij i 1916 denne underliggjøringen som kunstens viktigste oppgave. En annen Tolstoj-tekst, fra ”Dagboken” [se lydlenke] skrevet i 1897, er utgangspunkt for Slovskijs beskrivelse av fenomenet ”desautomatisering”. Våre handlinger og tanker i hverdagen er blitt automatiske, og de blir borte for oss dersom de ikke beskrives og underliggjøres gjennom kunsten. Litteratur (og kunst for øvrig) gir oss dermed en fornyet bevissthet om verden gjennom det å være gåtefull og underlig.

Samfunnet i litteraturen og litteraturen i samfunnet

Også Theodor Wiesengrund Adorno beskrev kunsten som en ”gåte uten løsning”. Adorno var den fremste representanten for ”Frankfurterskolen”, som kombinerte sosialkritisk og estetisk kunstteori. I sin berømte tale ”Om lyrikk og samfunn” (1956) [se lydlenke] beskriver Adorno lyrisk diktning og samfunn som to motsatte størrelser, som likevel er avhengig av hverandre. Lyrikk trekker seg bevisst tilbake fra samfunnet og lukker seg for å kunne underliggjøre; men den får også en samfunnsmessig funksjon ved nettopp å gjøre det. Denne form for marxistisk litteraturteori skiller seg fra andre ”materialistiske” teorier ved at ”frankfurterne” (Walter Benjamin, Leo Löwenthal, Max Horkheimer, Theodor W. Adorno) innrømmet at kunsten faktisk har rent estestiske, immaterielle trekk. Utfordringen blir da å forhindre at samfunnet skyver kunsten unna som uvesentlig – en svært aktuell problemstilling også i dag.

Kan litteratur være realistisk?

”I det litteraturen skildrer virkeligheten, gjør den seg forskjellig fra den” skriver Adorno. Kan litteratur da i det hele tatt beskrive virkeligheten slik den er? Denne såkalte ”realisme-debatten” går helt tilbake til Platons og Aristoteles’ ganske ulike begrep om ”mimesis” – ”etterligning av virkeligheten”. Den ungarske marxistiske litteraturteoretikeren Georg Lukacs for eksempel mener at litteratur blir ”realistisk” først ved å skildre ”sannheten” bak samfunnsmekanismene – vil si kapitalismens undertrykking og utbytting. Professor i litteraturvitenskap Per Buvik beskriver Lukacs’ tankegang [se lydlenke].

Lukacs avviste store deler av modernismen (”dekadent”), og også såkalte ”subjektive” forfattere som Marcel Proust. Den berømte romansyklusen ”På sporet av den tapte tid” (1908-1922) [se lydlenke] er et forsøk på å gjenskape et bilde av verden slik den var i Prousts barndom, men helt bevisst gjennom erindringens og sansningens ”underliggjørende” og ufullstendige filter: ved hjelp av minner om dufter, lyder, stemninger. Verden forsøkes beskrevet på en måte som viser at det egentlig er umulig å beskrive den…


STUDIOPANEL:
Litteraturprofessor Arild Linneberg (UiB). Programmedarbeider Elisabeth Skjervum Hole og produsent Tilman Hartenstein (NRK).

Gjest i studio:

Foto: Sissel Drevsjø

Ragnhild Reinton, professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo. Fagområdet hennes omfatter modernisme/modernitet, litteratur og samfunn, estetikk, litteraturteori og fransk litteratur. Hun har skrevet om Marcel Proust, Marguerite Duras og Walter Benjamin.



Intervjuobjekt:
Per Buvik, professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen. Han har særlig arbeidet med fransk 1800-tallslitteratur, og utga sist boken Dekadanse. For tiden holder han på med en studie om bovarysmens filosofi.




av Tilman Hartenstein