5: Frosken i dammen. Det poetiske

SE OGSÅ:

Baudelaire, Charles

LYD OG VIDEO

Program 5: Det poetiske   Christian Refsum om lyrikk   Inger Christensen: Sommerfugldalen   Baudelaire: Korrespondansar   Baudelaire: Correspondances (fransk)

Hjelp | Mer lyd og video

Hva er poesi?

En gammel dam
En frosk hopper
Plask!

Et berømt haiku-dikt er ”En gammel dam” av Matsuo Basho, skrevet i annen halvdel av 1600-tallet. Dette diktet framstår ikke umiddelbart som stor poesi for oss vestlige lesere, men innenfor den japanske kulturkretsen, Zen-buddismen og haiku-tradisjonen er det faktisk et mesterverk. Hva som oppfattes som et godt dikt, er altså avhengig av at leseren kjenner til den komplekse kulturelle koden som gjemmer seg i diktet. Mens vestlig lyrikk for eksempel ofte fokuserer på et lyrisk ”jeg”, er målet for østlig lyrikk å være ”jeg-løst”, altså mest mulig upersonlig.

”Poesi” (poiesis = gresk: nyskaping) var opprinnelig en betegnelse for alle typer litteratur, og ble knyttet til lyrikk først på 1800-tallet. Begrepet ”lyrikk” på sin side stammer fra instrumentet ”lyra” og betegner opprinnelig en sang, som igjen opprinnelig kan sies å være en ”huske-strategi” fra førskriftlig tid. En tekst med rim og rytme (og melodi til) er mye lettere å huske enn en uten. Også de store eposene (som er forbilde for den fortellende sjangeren ”epikk”) er utformet som lange dikt, for å kunne huskes bedre.

Universitetslektor Christian Refsum definerer ”det lyriske” ut fra to forhold: den rytmiske/formale stiliseringen, og en større nærhet mellom et lyrisk ”jeg” (subjektet) og tekstens objekt (”det andre”), ofte uttrykt i en større ”partikularitet”, for eksempel et forstørret øyeblikk [se lydlenke]. Også modernismens eksperimentering med disse egenskapene hører med her, og står ikke i motsetning til denne definisjonen. De fleste typer tekster kan være poetiske på denne måten, men lyrikken forventes i vår kulturkrets å rendyrke det poetiske som en slags ”meningstetthet”.

Hvordan lese et dikt?

Danske Inger Christensens ”Sommerfugldalen” (1991) [se lydlenke] er en klassisk formet ”mestersonette” i en ”krans” av sonetter, der førstelinjen i alle foregående utgjør det 15. diktet. Sonettekransen er en av de strengeste diktformene vi kjenner til. Denne matematiske strengheten finnes også i den østlige tradisjonen. Innenfor en slik fastsatt form tematiserer diktet noe som er desto mer flytende og uklar. Bashos haiku-dikt kan tolkes som en framvisning av forbindelsen mellom det hverdagslige og det guddommelige, ”Sommerfugldalen” som et bilde på den evige forvandlingen fra liv til død. Men bildene er ikke entydige.

Mens noen moderne diktere forholder seg til formen ved å oppløse den (det mest utbredte eksemplet er prosa-diktet), bruker andre formen bevisst som kontrast til et ekstremt gåtefullt innhold. Et berømt eksempel på det siste er franske Charles Baudelaires sonette ”Korrespondanser” (fransk versjon: ”Correspondances”) [se lydlenke] fra diktsyklusen ”Det ondes blomster” (1857). Innenfor den strenge formen bruker Baudelaire et svært metaforisk språk, dvs. at han bruker bilder som kan tolkes ved hjelp av ulike overførte betydninger. Han tematiserer faktisk selve diktkunsten: vi alle lever i ”symbolskogen”, vi opplever våre omgivelser metaforisk hele tiden, og poesien gjør det samme – i en språklig form.

En god diktlesning tar høyde for spenningene, ”betydningsknutene” og kontrastene i et dikt, uten å forvente en helt entydig mening. Et godt dikt er egentlig uoversettelig - og like gåtefullt som verden omkring oss. Det bør ”sanses” for å bli forstått.



Studiopanel:
Litteraturprofessor Arild Linneberg (UiB). Programmedarbeider Elisabeth Skjervum Hole og produsent Tilman Hartenstein (NRK).

Gjest i studio:
Ingrid Nielsen er litteraturviter og jobber ved Universitetet i Bergen. Nielsen holder på med et doktorgradsprosjekt om Paul Celan.

Intervjuobjekt:
Christian Refsum er universitetslektor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo. Han holder på med en ny innføringsbok i lyrikkanalyse og skriver også skjønnlitterære tekster.


av Tilman Hartenstein