9: Medusas latter. Litteratur og kjønn

SE OGSÅ:

Feminisme - oppdagelse av kvinnekulturen   Brontë, Emily   Södergran, Edith

LYD OG VIDEO

Program 9: Litteratur og kjønn   Garborg: Mannfolk   Charlotte Brontë: Jane Eyre   Edith Södergran: Dagen svalnar   Helene Cixous: Medusas latter   Camille Paglia: Sexual Personae   Per Buvik om Camille Paglia

Hjelp | Mer lyd og video

Synliggjøringen av kvinnen som individ og forfatter

I annen halvdel av 1800-tallet kom svært mange europeiske forfattere til å sette spørsmålstegn ved enkelte av borgerskapets viktigste institusjoner. En slik institusjon var ekteskapet. Det var ikke bare de tidlige kvinnelige 1800-tallsforfattere som beskrev eksteskapet som problematisk (i Norge: Camilla Collett, Amalie Skram, Magdalene Thoresen). Av norske forfattere var Henrik Ibsen og Arne Garborg to av de mest framtredende mannlige. I Garborgs ”Mannfolk” (1886) [se lydlenke] kan vi for eksempel lese: ”Kva var det for ein slavehandlartanke: binde seg til eit anna menneskje for livstid?” Boken ble oppfattet som et svært provoserende innlegg i ”sedelighetsdebatten” i Norge i 1880-årene, og Garborg mistet sin jobb i statsrevisjonen på grunn av den.

Opprøret handlet ikke minst om å muliggjøre og synliggjøre kvinnelige forfatterskap, som svært ofte ble hindret av rollen kvinnene var tildelt i det patriarkalsk-borgerlige samfunn. Den engelske forfatterinnen Charlotte Brontë (som var en av tre skrivende søstre) skrev om ekteskapet allerede i 1847 i ”Jane Eyre” [se lydlenke], men måtte utgi boken under mannlig psevdonym (Currer Bell) for å bli tatt alvorlig som forfatter. Men Jane Eyre stiller spørsmålstegn like mye ved standsgrensene og andre borgerlige innretninger som hindret kvinner (og i en viss grad også menn) i å realisere seg selv som individer. Fra denne type ”kvinnelitteratur” fra overgangen fra den romantiske til den realistiske periode, er det et langt sprang fram til den dagsaktuelle feministiske litteraturforskningen, som prøver å utforske det ”kvinnelige” ikke utelukkende ut fra biologisk kjønn, men også ut fra en spesifikk skrift- og språkholdning.

”Det andre” og det kvinnelige

Mange av de mest framtredende moderne kvinnelige diktere og litteraturteoretikerne framtrer også som ”annerledes” forfattere i sin kulturkrets. De kommer ”utenfra”, som den svensk-finske poeten Edith Södergran (”Dagen svalnar”, 1916) [se lydlenke] som er født i St.Petersburg, eller den franske teoretikeren Hélène Cixous som er fra Algerie. Cixous’ essay Medusas latter (1975) [se lydlenke] er et opprivende feministisk-politisk pamflett som prøver å definere en ”kvinnelig skrift” ut fra kvinnenes annerledes opplevelse av verden, men også ut fra et ”fremmed” blikk på det fransk-borgerlige samfunn.

Mens mange tidlige feminister uten å ville det, reproduserte en tokjønnsmodell (mann/kvinne) som egentlig er en enkjønnsmodell (kvinnen bør kunne oppnå det samme som mannen, altså er mannen målet), prøver nyere teoretikere innen ”queer theory” (homoseksuell litteratur) og forskning i ”androgynitet” (der forskjellene mellom kjønnene viskes ut), å komme ut av denne fellen. Hva om ”kvinnelig” språk eksisterer uavhengig av biologisk kjønn, som en side ved fenomenet skrift? Hva om ”det kvinnelige” egentlig er en omskrivning av ”det andre”, som mer eller mindre tilfeldigvis ble knyttet til kvinnen som figur? Allerede i grekernes Dionysos-kult ble erfaringen av ”det andre” (rusen) ritualisert av kvinner. Har kvinner i kunsten i over 2000 år representert noe ”annet” som bare ble synonymt med ”det kvinnelige?”

Den amerikanske teoretikeren Camille Paglia har ertet på seg mange feminister, fordi hun i sin bok ”Sexual Personae” (1990) [se lydlenke] forsvarer ”kjærlighetens stereotypier” som et bilde på forholdet mellom mennesket og naturen. Naturen er ”det andre”, den er grusom og hensynsløs, og vi må ta avstand fra den. Likevel elsker vi den. Litteraturprofessor Per Buvik [se lydlenke] påpeker at Paglia dermed viderefører både Nietzsches syn på det dionysiske (jf. program 4) og Freuds opptatthet av natur som tabu (jf. program 7) og påstår at det kvinnelige er den vestlige kunstens ”praktfulle” bilde på nettopp ”det andre”, altså den grusomme naturen. ”Vi må ære det dionysiske, men ikke gi etter for det” skriver hun, og: ”Vestlig kunst er sex og drømmenes kino”. Kunst og ikke minst litteratur oppstår i forholdet mellom det temmede og det utemmende, der kvinnen (i kunsten) tradisjonelt representerer det siste. Dermed blir redselen for ”det kvinnelige” noe som finnes i både menn og kvinner.


STUDIOPANEL:
Litteraturprofessor Arild Linneberg (UiB). Programmedarbeider Elisabeth Skjervum Hole og produsent Tilman Hartenstein (NRK).

Gjest i studio:
Siri Meyer, professor ved senter for europeiske kulturstudier, Universitetet i Bergen. Hun har særlig konsentrert sin forskning rundt individ og identitet i Europa, og hvorvidt moderne individualiseringsprosesser egentlig er frigjørende. "Hvem er jeg?" er også et hovedtema i Meyers bok, Suget etter virkelighet.


av Tilman Hartenstein