Langt fra Irak til Darfur

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Internasjonale hjelpeorganisasjoner regner med at det dør ett tusen mennesker hver dag på grunn av sult og sykdom, og arabermilitsen (Janjawid-militsen), som Sudans regjering inviterte til å gjøre den skitne jobben, fortsetter å voldta, drepe og brenne ned landsbyer.

Dersom ikke hjelpen kommer snart, vil hundretusener dø. Denne katastrofen kommer på toppen av de to millioner døde og fire millioner flyktninger som konflikten mellom den muslimske regjering i Khartoum og det kristne Sør-Sudan hittil har krevd.

Det internasjonale samfunn nøler

Stilt overfor slike perspektiver skulle man tro at det internasjonale samfunn ikke ville nøle med å gripe inn. Men selv om Sikkerhetsrådet har vedtatt en resolusjon som gir regjeringen i Khartoum en 30 dagers frist på å avvæpne militsen og Unionen av afrikanske stater (AU) endelig har reagert, så går tiden uten at noe skjer.

Kofi Annan har grunn til å være bekymret for situasjonen i Darfur. (Foto: Scanpix/AFP)

I mellomtiden sitter både USA og EU med hendene i fanget. Noe mer enn ord blir det foreløpig ikke. Vi protesterer mot all verden, men er med på ferden.

Kofi Annan passiv i Rwanda

Det viser seg nå at FN`s generalsekretær Koffi Annan allerede hadde gitt den sudanesiske regjeringen tre ganger så lang tid på å ordne opp. På den tiden vil kanskje minst ett hundre tusen dø.

Det var den samme Annan som var sjef for FNs fredbevarende operasjoner i 1994 da den kanadiske øverstkommanderende, general Romeo Dallaire, forgjeves ba om at de måtte få gripe inn for å stanse Huturegimets planer om å utrydde tutsiene.

FN forble passiv i Rwanda, og franskmennene som hadde innsatsklare tropper i nærheten og dessuten hadde forsynt huturegimet med våpen, gjorde ingen ting. Resultatet ble det største folkemord i verden siden den annen verdenskrig. En million mennesker ble slaktet ned på tre måneder. Så raskt arbeidet ikke engang Hitlers dødsmaskin.

Også Srebrenica

Det var også Kofi Annan som var sjef for verdensorganisasjonens fredsbevarende styrker da nederlandske FN-soldater, som var satt til å beskytte den bosnisk-muslimske enklaven i Srebrenica, ikke fikk mandat til å forhindre at serberne plukket ut 8000 menn og gutter og myrdet dem med kaldt blod.

Det er i Norge ikke politisk korrekt å si noe kritisk om FN og Kofi Annan, men dette er kjensgjerninger som ikke bør glemmes når generalsekretæren påny viser unnfallenhet.

USAS utenriksminister Colin Powell besøkte nylig Darfur. (Foto: AP/Scanpix)

Et ”folkemord”

Tilsynelatende føler amerikanerne og britene, som kjørte gjennom invasjonen av Irak, ansvar for de nødlidende i Darfur. Representanthuset i Kongressen har formelt karakterisert det som skjer som ”folkemord”, og utenriksminister Colin Powell uttalte seg temmelig krast da han nylig besøkte Sudan.

Den britiske regjering krever inngripen i Darfur. For den hardt trengte Tony Blair ville det være en grei måte å komme ut av det moralske og politiske dilemma som Irak-krigen påførte ham.

Men det blir bare med ord til tross for at en britisk general uttalte til The Economist at det ikke var noe stort problem å sende 5000 mann til Darfur på kort varsel. Men ordren til britiske eller amerikanske styrker om å marsjere lar vente på seg.

Ingen sanksjonstrussel

Riktig nok kan man vise til at det ikke foreligger noe vedtak i FNs Sikkerhetsråd om militær intervensjon, og Sudans regjering har sagt at den vil motsette seg noe slikt med alle midler. Heller ikke ble resolusjonen om 30 dagers tidsfrist ledsaget av noen trussel om sanksjoner dersom Khartoum ikke etterkommer Sikkerhetsrådets krav.

Men Washington og London ventet ikke på grønt lys fra Sikkerhetsrådet før de gikk til angrep på Irak, og NATO hadde heller ikke noe FN-vedtak i ryggen da organisasjonen kastet seg ut i sin første krig i Jugoslavia. Det som det står på, er den politiske vilje og hvordan man i de viktigste hovedsteder definerer sine nasjonale interesser.

Darfur ingen trussel mot Vestens interesser

Verken Washington eller London så borgerkrigen i Sør-Sudan som noen trussel mot deres nasjonale interesser. Det var først da amerikanerne fikk mistanke om at Al Qaida opererte fra Khartoum at president Clinton lot sende noen raketter dit.

De traff et sivilt mål, ikke Al Qaida. I dag mener ikke en gang de nykonservative i Washington at Sudan er noen viktig støttespiller for bin Laden. Dessuten advarer amerikanske offiserer om at USAs militære kapasitet allerede er strukket langt nok med Irak og Afganistan.

Verdensmesteren Norge

Jeg skal ikke oppholde meg særlig ved Norges angivelig sentrale rolle i fredsforhandlingene om Sør-Sudan. Da de pågikk i juni ble det fremstilt av norske journalister som om det var takket være Norge, og spesielt statsråd Frafjord Johnsens resolutte opptreden, at det i det hele tatt ble noen fredsavtale.

Jernkvinnen fra Norge valset opp blant de uvillige og trege menn. Vi kan visst aldri frigjøre oss fra den devise som Gro Harlem Brundtland formulerte i et bevisstløst øyeblikk: Det er norsk å være god!

Sudan må tvinges

Det som står fast er følgende: Det internasjonale samfunn kan ikke få inn den nødvendige hjelp til de nødlidende i Darfur uten at den sudanesiske regjering er samarbeidsvillig eller de vestlige land griper inn på egen hånd.

De fordrevne flyktninger vil ikke dra tilbake til sine landsbyer og gjenoppbygge dem før den arabiske militsen er avvæpnet eller drevet bort.

Intet tyder på at regjeringen i Khartoum vil frivillig gå med på at hjelpen til Darfur kommer frem. Den vil forhale FNs innsats og spekulere i at dette ikke står høyt nok på Vestens prioritetsliste.

Når regntiden snart kommer og veiene blir helt ufremkommelige, blir det dessuten meget vanskelig for humanitær og militær hjelp å komme frem. Da synker honnørordene som Tony Blair og George W. Bush brukte så flittig om Irak i søla og gjørmen i Darfur.