Joe Lynn Turner startet platekarrieren i det amerikanske AOR-bandet Fandango i 1977. Før det hadde han sunget Deep Purple-låter i det lokale New Jersey-bandet Ezra. Turners første band het Filet of Soul. Det var på slutten av 60-tallet og i kompaniskap med J.T. Taylor (senere Kool & The Gang).
Fandango varte i 4 album, med tidsriktige platetitler som ”Fandango” (77), ”One Night Stand” (78), ”Last Kiss” (79) og ”Cadillac” (80). Gruppen manglet noe substans i den sterke amerikanske AOR-epoken, der blant andre Journey, REO Speedwagon, TOTO, Survivor og Doobie Brothers overlevde.
 |
| Rainbow med Turner, Glover og Blackmore. |
Fra Blakemore og Fandango til Blackmore og Rainbow
Fandangos gitarist het Rick Blakemore, og ved navnelektilfeldighetenes spill skulle den sære gitaristen Richie Blackmore hente Joe Lynn Turner til sitt Rainbow i 1981.
Blackmores vanskelige samarbeidsvilje er et behørig beskrevet blad. Den kan vel bare matches av hans største beundrer, svenske Yngwie Malmsteen, som Turner senere skulle bli kjent med.
Turbulens for vokalistene i Rainbow
I 1979 forlot/sparkes Ronnie James Dio fra Rainbow, og erstattes av den britiske powervokalisten Graham Bonnet (også han skal senere jobbe med Yngwie Malmsteen).
Ellers består Rainbow av supertrommis Cozy Powell, ex-Purple Roger Glover på bass og Don Airey på keyboards og kvintetten gir ut en sterk hardrock-plate i ”Down To Earth”. Skiva flopper, og spesielt den kommersielle nedturen i USA irriterer Blackmore. Bonnet besegler sin skjebne med å opptre dritings på Monsters of Rock-festivalen i 1980.
 |
| Glenn Hughes og Joe Lynn Turner på sistnevntes Holy Man-turne i 2000. |
Joe Lynn Turner er amerikansk og hans rundere stemme passer Blackmores planer om å gjøre Rainbow kjempestore i USA. En mindre egotrippende trommis, Bobby Rondinelli, blir også hentet inn. ”Difficult To Cure” kommer i 1981, men mestrer ikke balansegangen. Blandingen mellom amerikansk AOR og britisk 70-talls hardrock vakler i låtgjennomføringen og finner unntaksvis bandets sjel.
Varierende, men sterkt på sitt beste
Albumet følges opp året etter av det langt råere og sterkere ”Straight Between The Eyes”. I 1983 kommer ”Bent Out Of Shape”, og som på forgjengerene varierer låtmaterialet stort. Rainbow avsluttes i 1984 med en Japan-konsert med symfoniorkester, og Richie Blackmore gjenforenes med den klassiske Deep Purple-line up’en på 1985-skiva ”Perfect Strangers”.
I 1984 spiller Turner trommer på Heaven-skiva ”Where Angels Fear To Thread”, der Lita Ford, Glenn Hughes og Ronnie James Dio er blant vokalistene. Samme år synger han på Yngwie Malmsteens solodebut ”Rising Force”, men det er albumets andre vokalist Jeff Scott Soto som fyller vokalistrollen i fortsettelsen til svensken.
 |
| Yngwie Malmsteen & Joe Lynn Turner |
Solo og Yngwie
I 1985 kommer solodebuten ”Rescue You”, med musikerhjelp fra blant andre Alan Greenwood (Foreigner), uten at albumet tilbyr noe annet en et knippe ok låter.
I 1988 er Turner på ny vokalist for Yngwie Malmsteen. Albumet ”Odyssey” tenderer lydmessig mot datidens amerikanske hitlister. Det påfølgende året kommer ”Live in Leningrad”, som tittelen bærer bud om, er dette en live-skive fra Leningrad.
Malmsteens marked er størst i land med lite egenprodusert heavy metal, noe som bekreftes med en stor japansk og russisk fanskare.
Trondheim
Joe Lynn Turner gjør mange studiojobber og besøker Trondheim for å synge backing vocals til TNTs ”Intuition”. Vennskapet med TNT-vokalist Tony Harnell gir også utslag i diverse gøyale livejobber sammen i Trondheim, der kremen av datidens Trønderske rockere jammet til tidlige morgener.
– En eneste lang fest, beskriver TNT-bassist Morty Black Turners Trondheimsopphold som.
 |
| Deep Purple live tidlig 90-tall. |
Deep Purple
I 1990 synger Joe Lynn Turner på Deep Purples ”Slaves And Masters”, men albumet minner lite om fordums storhet. Turner forsvinner ut ei sidedør, og den klassiske Mark II-line up’en med Ian Gillan, Richie Blackmore, Jon Lord, Roger Glover og Ian Paice er gjenforent for en stakket stund.
Den interne maktkampen fortsatte noen år, og Blackmore ble erstattet av gitarfantomene Joe Satriani og deretter Steve Morse. Remastrede nyutgivelser er gruppens beste album de siste tiår.
Nothings changed under cover
I 1995 er Turner tilbake i fødebyen New Jersey og spiller inn sin andre soloplate ”Nothings Changed”. En falmende stjerne slipper cover-samlingene (riktignok med noen egne låter) ”Under Cover” i 1997 og ”Under Cover 2” i 1999.
Mange legendariske låter som trives best i originaltapning, og som gir et innblikk i vokalister som etter karrierens høydepunkt gjerne skal hedre sine kolleger. Soloplatene ”Holy Man” i 2000 og ”Slam” i 2001 er standard hardrock fra 80-tallet, dog med en eldre, hesere, røffere og mer bluesaktig Turner i hovedrollen.
Glenn Hughes og Joe Lynn Turner kommer sammen i 2000 på sistnevntes Japan-turne. I 2002 kommer albumet ”HTP” fra Hughes Turner Project.
Av Rune Johansen
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon