Deep Purple

Bandet har en mildt sagt forvirrende historie. Til tider har det virket som om medlemmene har gått til og fra Deep Purple, og gruppene som har sprunget ut derfra, som tennisballer.

Roundabout

Bandet som skulle bli Deep Purple ble startet høsten 1967 av trommeslageren Chris Curtis, nylig avhoppet fra det populære popbandet The Searchers. Han døpte sitt nye band Roundabout, allerede før det hadde noen medlemmer.

Curtis’ første rekruttering var Jon Lord – en organist med flere års klassisk trening bak seg. Lord kjente bassisten Nick Simper som slo følge da han hørte at gitaristen Ritchie Blackmore også skulle bli medlem.

Uberegnelig

Deep Purple: Vokalist Ian Gillan og gitarist Steve Morse. Foto: John Li / Getty Images.

Blackmore bodde og virket i Hamburg på denne tiden, og han måtte kontaktes via telegram. Han var beundret for sin stil, som var både eksplosiv og følsom, og han var beryktet for sitt uberegnelige temperament. Det var likevel ikke han som skapte problemer i starten.

Øvinger var bare så vidt kommet i gang da Curtis begynte å oppføre seg merkelig. Til slutt forsvant han, rett og slett. De andre sto slukøret tilbake, og like før jul 1967 returnerte en såret og sint Blackmore til Hamburg.

Mark I

I februar 1968 fikk Blackmore et nytt telegram fra Jon Lord: Han ville starte et seriøst band. Trioen Blackmore, Lord og Evans annonserte etter nye musikere. Vokalisten Rod Evans var en av de som svarte, og han dro med seg trommeslageren Ian Paice. Blackmore døpte det nye bandet Deep Purple – visstnok etter hit-låten med samme navn.

Deep Purple: Bassist Roger Glover. Foto: John Li / Getty Images.

Den første besetningen av Deep Purple – senere kalt Mark I – laget tre album på ett år. Det første av disse ble innspilt ”live” i studio i løpet av tre dager. Suksessen var stor i USA, mye takket være singlen ”Hush,” men hjemme i England ble bandet så godt som ignorert frem til midten av 1969. Innen vinden begynte å snu hadde Evans og Simper fått sparken.

Mark II

Nye medlemmer ble Ian Gillan og Roger Glover – begge fra bandet Episode Six. Med denne besetningen – Mark II – ble Deep Purple løftet opp til det musikalske nivået som ville sørge for bandets massive gjennombrudd, og samtidig sikre dets sterke posisjon som eksponenter for førsteklasses hardrock.

Det er ingen tvil om at Mark II er den besetningen som har gjort at Deep Purple fortjener en plass blant rockens elite. Ian Gillan hadde en usedvanlig kraftig stemme som bidro til å gjøre mange av

Deep Purple: Trommeslager Ian Paice . Foto: John Li / Getty Images.

platene fra denne perioden til små mesterverk, og de øvrige medlemmene var virtuoser på hvert sitt instrument.

Klassikere

Gjennombruddet kom med singlen ”Black Night” og albumet ”In Rock” – begge utgitt våren 1970. Disse platene ble fulgt opp med en rekke innspillinger som i en rock-sammenheng tåler å bli omtalt som klassikere.

Det eneste negative var at bandet la seg på en fast musikalsk mal, der både Blackmore og Lord ble tildelt lange solopartier i hver eneste låt. Dette ble til tider forutsigbart.

Montreux

I desember 1971 dro Deep Purple til Montreux for å begynne arbeidet med albumet ”Machine Head” i et studio situert i en bygning kalt The Casino. Kvelden før innspillingen skulle begynne, brant hele bygningen ned.

Som en nødløsning leiet bandet det vinterstengte Grand Hotel og innredet korridorene til et mobilt studio. Denne selsomme opplevelsen ble udødeliggjort i Deep Purples mest kjente låt; ”Smoke on the Water.”

Made in Japan

Høydepunktet i Deep Purples karriere kom ironisk nok da Mark II begynte å gå i oppløsning. Under innspillingen av et nytt album sommeren 1972 begynte forholdet mellom Gillan og Blackmore å surne for alvor.

Bandet dro til Japan i august, og konsertene ble spilt inn for et dobbelt album spesielt for det japanske markedet. Opptakene var imidlertid av så oppsiktsvekkende god kvalitet at bandet bestemte seg for å gi dem ut i resten av verden også. Resultatet, ”Made in Japan,” regnes fremdeles for å være tidenes beste konsertalbum gjort av et hardrockband.

Kompromiss

Ian Gillan leverte sin avskjed uken etter det historiske Japan-oppholdet. Han følte at Deep Purple var på vei mot stagnasjon, men lot seg overtale til å delta på de konsertene som allerede var satt opp – helt frem til juni 1973.

Blackmore ønsket også å slutte, og truet med å ta Ian Paice med seg for å starte et nytt band med Paul Rodgers fra nylig oppløste Free. I stedet inngikk han et kompromiss med Lord: Roger Glover fikk sparken.

Mark III

Ny giv ble hentet inn i form av Glenn Hughes fra Trapeze. Han var en like god sanger som bassist, men Purple valgte å ikke rokke ved besetningen – de ville ha en selvstendig vokalist i front. Paul Rodgers ble tilbudt jobben, men han takket nei fordi han var i ferd med å stable Bad Company på beina.

Dermed så Deep Purple seg nødt til å annonsere offentlig – anonymt, vel å merke. Blant de 40 som svarte var en overvektig, skjeløyd kar ved navn David Coverdale. Han fikk nesten sjokk da han oppdaget hvilket band det var han skulle prøvesynge med, og selv om Blackmore var kritisk fikk han jobben.

Mark IV

Nedturen begynte høsten 1974 under arbeidet med ”Stormbringer.” Coverdale og Hughes tok føringen med blues og funk, noe Blackmore mislikte sterkt. Han forlot til slutt bandet i april 1975 for å starte Rainbow, der Roger Glover etter hvert ble hans viktigste støttespiller.

Deep Purple var nå egentlig oppløst, men Jon Lord lot seg overtale av Coverdale og Hughes til å forsøke en ny besetning med den amerikanske gitaristen Tommy Bolin. Dette var en tabbe, både musikalsk og sosialt, og Lord angret bittert da han oppdaget at Bolin var hektet på heroin.

Død og gjenforening

Etter en katastrofal turné sa Coverdale takk for seg i mars 1976. Paice leverte også sin avskjed, og Lord kunne bare si seg enig i at Deep Purple nå måtte oppløses.

David Coverdale startet Whitesnake to år senere, og dro etter hvert med seg både Jon Lord og Ian Paice. Glenn Hughes gikk solo i Statene, mens Tommy Bolin døde av en overdose 4. desember 1976.

I mellomtiden hadde Ian Gillan begynt å røre på seg igjen etter en lengre pause. Han startet først jazzrockbandet Ian Gillan Band, og vendte deretter tilbake til hardrocken med bandet Gillan. Han var også innom Black Sabbath før gjenforeningen av Deep Purple var et faktum.

Mark II – del II

Det var duket for en gjenforening av Deep Purple i 1981, men Gillan takket den gang nei til tilbudet. Coverdale sa seg villig til å oppløse Whitesnake for å delta i en gjenforening, men da var det Blackmore som sa nei!

I 1984 – elleve år etter at Mark II skilte lag – kom omsider den legendariske besetningen sammen igjen. Med albumet ”Perfect Strangers” og en verdensturné i 1984-85 gjenerobret Deep Purple tronen som hardrockens konger.

Mark V

Idyllen varte i knapt fem år. Under arbeidet med et studioalbum i 1989 fikk Gillan beskjed om at han ikke var ønsket i studio. I stedet kontaktet Blackmore den gamle Rainbow-vokalisten Joe Lynn Turner, og dermed var det plutselig overvekt av Rainbow-medlemmer i Deep Purple!

Albumet ”Slaves And Masters” og den påfølgende turneen avslørte imidlertid at den nye besetningen levde mer opp til Rainbow-navnet enn Deep Purples renommé med Turner i besetningen.

Mark II – del III

Lord, Paice og Glover ga Blackmore et ultimatum: De ville kun fortsette hvis Gillan ble invitert tilbake til bandet. Blackmore ga etter for presset.

Den klassiske besetningen rakk bare å lage ett album før Blackmore fikk sparken på tampen av 1993. Resten av bandet hadde fått nok av hans egoisme og uberegnelige temperament, og det toppet seg under en konsert i England der Blackmore bare viste seg på scenen når det var hans tur til å spille solo.

Blackmore startet et nytt Rainbow, før han midt på 90-tallet slo seg sammen med sin kone i et nytt prosjekt kalt Blackmore’s Night.

Mark VI, VII og VIII

I en overgangsfase ble supergitarist Joe Satriani brukt på turné, før en ny amerikaner ble hentet inn for å erstatte Blackmore permanent. Redingsmannen ble Steve Morse, en gitarist som hadde gjort seg anerkjent gjennom grupper som Dixie Dregs og Kansas.

Ironisk nok ble denne besetningen av Deep Purple – Gillan, Glover, Lord, Paice og Steve Morse – den mest stabile noensinne! I sju sammenhengende år laget de plater og turnerte, før Jon Lord i en alder av 61 år valgte å trekke seg fra rockelivet i 2002.

Siste påtroppende medlem av Deep Purple er Don Airey – også han med en fortid i Rainbow!

Som tidligere advart; historien om Deep Purple er forvirrende. Og det er ingenting som tyder på at den er slutt ennå.

Av Bård Ose og Jørn Gjersøe, nrk.no/musikk.