Elvis Costello

Bak artistnavnet Elvis Costello skjuler seg Declan Patrick McManus (født 25.08.1954 i Liverpool, England), sønn av en britisk storbandleder og med bakgrunn som dataprogrammerer før musikken tok overhånd.

Får kontrakt

I første halvpart av 70-tallet opptrådte Costello som singer/songwriter på diverse små folkklubber, før han i 1976 startet bandet Flip City. Da han vinteren 1977 fikk platekontrakt, var det imidlertid som soloartist og på grunnlag av sine låter.
Med Nick Lowe som produsent og det amerikanske bandet Clover (med blant andre Huey Lewis) som medhjelpere, begynte han innspillingen av debutalbumet. Men ingen av de to første singlene ”Less Than Zero” eller ”Alison” vakte oppsikt, og da debutalbumet ”My Aim Is True” kom ut sommeren 1977, var samarbeidet med Clover over og Costellos faste backinggruppe Attractions dannet.

Treffer blink

”My Aim Is True” traff imidlertid kritikerne godt, med sin blanding av energiske låter stappet med sinne og verbal kynisme. Den passet perfekt inn i samtidas pønkete bilde, og havnet etter hvert også nokså høyt på engelske salgslister. Men selv om det ikke er grunn til å tvile verken på Costellos sinne eller lidenskap på debutalbumet, sto det allerede den gang klart at han hadde et videre musikalsk perspektiv enn de rene pønkgruppene.
Elvis Costello var langt mer eklektisk, og stilmessig lånte han like gjerne fra gammel engelsk musichall, jazz og country som fra mer moderne strømninger som pop, reggae og pønk. Og typisk nok var hans første store hit, ”Watching The Detectives”, mye mer reggae enn eksempelvis pønk.

Ny modell

Året etter ga Costello ut sitt første album innspilt sammen med The Attractions.
”This Year’s Model” var hardere i kantene og mer rockete i sitt uttrykk enn debuten, og ble også en større salgssuksess. Costellos store kommersielle gjennombrudd kom likevel i 1979 og med albumet ”Armed Forces”, som i stil var mer popete, men som framfor alt var mer variert, mer produsert og langt mer ambisiøs.
”Armed Forces” inneholdt også den store singelhiten ”Oliver’s Army”, som for alvor åpnet det amerikanske markedet for Costello. Den innledet også en hektisk fase, hvor Costello og hans Attractions gjennom de neste årene turnerte mye, samtidig som de ga ut plater som flørtet med soul (”Get Happy”, 1980) og country (”Almost Blue”, 1981) før han lagde det orkestralt-arrangerte popmesterverket ”Imperial Bedroom” i 1982.
Salgsmessig ble ”Imperial Bedroom” en betinget suksess, med brukbart albumsalg, men heller ikke mer, i fravær av hitsingler. Salget fikk et nytt løft med det mer direkte og kommerse albumet ”Punch The Clock” i 1983, som kreativt imidlertid havnet i skyggen av forgjengeren. Og da ”Goodbye Cruel World” ble sluppet i 1984, ble det en både kreativ og kommersiell flopp.

Attractions – ikke så attraktive

Forholdet til The Attractions hadde på dette tidspunktet blitt nokså anstrengt, og Costello prøvde seg de neste årene både på plater og turneer uten Attractions. Riktignok kom de sammen igjen på albumet ”Blood & Chocolate” i 1986, men det ble også det siste de gjorde sammen før albumet ”Brutal Youth” i 1994.
Uten Attractions, ga Costello ut den lettere folk-inspirerte og meget vellykkede ”King of America” i 1986, samtidig som han testet mange andre kreative konstellasjoner utover 80-tallet. Blant annet samarbeidet han med T-Bone Burnette (som Coward Brothers) og produserte The Pogues, før han begynte å skrive låter sammen med Paul McCartney. Samarbeidet resulterte i Macca-albumet ”Flowers In The Dirt” og Costello-albumet ”Spike” (begge 1989), med McCartney-albumet som det mest vellykkede.

Eklektisk og spennende

Elvis Costellos eklektiske holdning til musikkstiler og hans sans for ordrike tekster med litterær snert, har etablert ham som en av rockmusikkens mest originale og spennende låtskrivere.
Hans kommersielle betydning har imidlertid avtatt med årene, samtidig som hans vilje til å prøve noe nytt utover 90-årene har ført til mange prosjekter som i mange tilfeller har virket mer spennende enn de nødvendigvis har vært vellykket.
Prosjektene omfatter alt fra klassisk musikk med Brodsky Quartet i ”The Juliet Letters” (1993), orkestral tv-musikk i ”G.B.H.” (1994) og filmmusikk i ”Jake’s Progress” til den like varierte som obskure coversamlingen i ”Kojak Variety” (1995) og det vellykkede samarbeidet med Burt Bacharach på ”Painted From Memory” (1998).
Costellos i skrivende stund siste plate på egen hånd med utelukkende eget materiale er ”All This Useless Beaty” i 1996. Men denne inneholdt kun tre helt nye låter, slik at vi må helt tilbake til 1994 og Costello & The Attractions-gjenforeningsplate ”Brutal Youth” for å finne en ”ordinær rockplate” med nytt materiale fra Elvis Costello.

Av Leif Gjerstad.