The Clash

Mens Sex Pistols var de nihilistiske provokatørene som levde sitt liv gjennom media, var The Clash de som med størst musikalsk og verbal slagkraft formulerte pønkens aversjon mot det bestående og lengsler etter noe litt udefinerbart annet. Mens Sex Pistols neppe hadde annet på hjertet enn å lage litt støy og turbulens, eksponerte The Clash et ektefølt engasjement som politisk plasserte dem på rockens tradisjonelle opprørerfløy: venstresiden.

Dette, sammen med en musikalsk nysgjerrighet og vilje til å blande trad rock av det røffere slaget med reggae, dub og

Joe Strummer var stemmen i The Clash. Foto: Ian Hodgson / REUTERS.

til dels også rockabilly og annet roots-musikk, gjorde dem til pønkens naturligste og viktigste referansepunkt.

Ulik bakgrunn

The Clash ble dannet da diplomatsønnen og kostskoleeleven Joe Strummer (født 21.08.52 som John Graham Mellor) traff arbeiderklassegutten Mick Jones (født 26.06.55) fra Brixton i London.

På hver sin kant hadde de begynt å få et lite navn i rock-London, som ledere for henholdsvis pubrockbandet 101’ers og det Mott The Hoople/Faces-inspirerte hardrockbandet London SS. I sistnevnte var også Jones barndomskamerat Paul Simenon (født 15.12.56) og Tory Crimes (født Terry Chimes) medlemmer.

Kaotisk start

Da Strummer tidlig i 1976 så Sex Pistols, bestemte han seg for å oppløse 101’ers og i stedet utforske et hardere musikalsk terreng. Jones delte Strummers visjoner, og inviterte Strummer og 101’ers-kollega Keith Levene inn i London SS, som i samme slengen byttet navn til The Clash.

Bandets første konsert fant sted i London sommeren 1976, nær sagt selvsagt som support for Sex Pistols. Utover høsten var det mye kontakt mellom de to pønkpionerene, og sammen la de ut på Pistols ”Anarchy Tour” på tampen av året. Turneen ble like kaotisk som navnet antydet, og det ble med bare tre konserter.

Det var likevel nok for The Clash - som nå hadde mistet Levene - til å profilere seg så pass mye på egen hånd at de fikk platekontrakt vinteren 1977. I løpet av tre hektiske helger spilte de inn debutalbumet, og straks innspillingen var over forlot Tory Crimes gruppa og ble erstattet med Topper Headon (født Nicky Headon, 30.05.55).

Eksplosiv debut

Med besetningen Strummer, Jones, Simenon og Headon var The Clash nå klar til å møte verden som plateartister, og det gjorde de med forrykende kraft både på debutsingelen ”White Riot” og debutalbumet ”The Clash” våren 1977.

Albumet ble lovpriset av anmelderne som starten på en ny og viktig æra for rocken, og noe overraskende sa nok platekjøpere seg enige til at plata i tillegg ble en relativt stor (og større enn forventet) kommersiell suksess.
Suksessen i England imponerte imidlertid ikke plateselskapets amerikanske avdeling. De mente fortsatt at pønk ikke var noe for det amerikanske markedet, og unnlot derfor å utgi det. Til gjengjeld ble plata importert i så store mengder at det var historiens den gang mest solgte importplate.

På hjemmebane var situasjonen derimot en helt annen, og da The Clash la ut på sin ”White Riot”-turne med The Jam og Buzzcocks som gjester, skapte den så ville tilstander at det var åpenbart for alle som ville se at pønken nå regjerte. Selv om ikke alle nok var like glade i tumultene og vandaliseringen som gjerne fulgte i pønkens framferd.

Engasjerte rebeller

The Clash befestet sitt ry som ville rebeller ved at samtlige fire – delvis uavhengig av hverandre - klarte å bli arrestert flere ganger for mindre forseelser som hærverk, upassende oppførsel, naskeri, skyting av brevduer og liknende.

Men samtidig som dette styrket deres kredibilitet som pønkete outlaws, viste de også et sosialt engasjement med aktiv innsats for Rock Against Racism-kampanjen og andre politisk betonte aksjoner.

Et musikalsk eksempel på deres engasjement var singelen ”(White Man) In Hammersmith Palais”. Den ble utgitt sommeren 1978, like før The Clash gikk i studio med den amerikanske produsenten Sandy Pearlman for å starte arbeidet med oppfølgeralbumet.

Valget av Pearlman (med fortid i Blue Öyster Cult) som produsent ble møtt med skepsis av mange fans. Og kanskje lå det noe i frykten, for da ”Give ’Em Enough Rope” ble sluppet høsten 1978 var det med en mye mer polert om enn kraftfull sound enn ”normale” Clash. Om målet var å legge USA for Clash-guttenes føtter, ble resultatet likevel helt mislykket. Mens den toppet listene i England, klarte den ikke en gang å karre seg inn på USAs Top 100.

Klassiker

Etter enda en turne gikk The Clash i studio nok en gang, denne gangen med den engelske veteranen Guy Stevens som produsent. Og denne gang fungerte samarbeidet perfekt.

Dobbelalbumet ”London Calling” (1979) bød på en langt større musikalsk spennvidde enn The Clash tidligere hadde vartet opp med, men uten at resultatet noen gang virket sprikende. Tvert imot framstår ”London Calling” som en variert, men homogen samling låter med fortjent klassikerstatus.

At The Clash foruten å vise et enda klarere sosialt engasjement i sine låter i tillegg forlangte at dobbelt-LPen skulle prises som en enkelt-LP, minsket naturlig nok ikke gruppas popularitet og kred.

Mister fokus

”London Calling” ble en stor internasjonal suksess og The Clash mistet muligens balansen i all viraken og turneringen.

I hvert fall gapte de over for mye, da de ved neste korsvei fant ut at de skulle lage en trippel-LP. Fokus var nå løftet fra ”Guns Of Brixton” og ”(White Man) In Hammersmith” til globale temaer, som Nicaragua og sandinistenes frigjøringskamp. Men selv om ingen tvilte på oppriktigheten til The Clash i ”Sandinista!” (1980), nådde de verken musikalsk eller verbalt i mål denne gangen.
Det gjorde de imidlertid med oppfølgeren ”Combat Rock” i 1982. Etter å ha slikket sine ”Sandinista!-sår kom de tilbake med fornyet fokus på kraftfull og melodiøs rock med pønka røtter.

Riktignok ble Topper Headon sparket ut av bandet (grunnet store rusproblemer) og erstattet med Tory Crimes, men uten at dette kunne stoppe bandets kommersielle suksess.

Det store fallet

Suksessen var imidlertid ikke nok til å stoppe The Clash fra å falle fra hverandre i 1983. Crimes fungerte ikke og ble sparket på vårparten, og bare få måneder seinere så fikk også Mick Jones skyven fordi han angivelig hadde fjernet seg fra ”The Clash opprinnelige ideal”.

Selv om Strummer lenge hadde fungert som bandets fremste leder, sto det likevel raskt klart at han ikke kunne manøvrere skuta uten Jones hjelp. Selv med erstattere for Jones og Crimes haltet gruppa live, og da den nye utgaven av The Clash i 1985 ga ut albumet ”Cut The Crap” virket det mest som en panisk krampetrekning.

Det innså også Strummer og Simenon like etterpå, og selv om det tok noen år før de offentlig innrømte at ”Cut The Crap” var et eneste stort feilgrep, tok de konsekvensen av det allerede vinteren 1986. Da kom beskjeden om at The Clash var gått over i historien.

Av Leif Gjerstad og Jørn Gjersøe, nrk.no/musikk.