The Byrds

Av Bård Ose og Jørn Gjersøe, nrk.no/musikk.

The Byrds fikk aldri den anerkjennelsen bandet fortjente. Først mange år etter oppløsningen begynte hyllestene å komme. Da var man til gjengjeld enstemmig: The Byrds var enestående.

Det er ikke for sterkt å kalle dem pionérer.

The Byrds hadde The Doors som oppvarmingsband.

The Byrds hadde evnen til å overraske og stadig finne på det mest uventede. De hadde mot nok til å gjøre musikalske helomvendinger, selv når det kunne gå på bekostning av platesalget – noe det gjorde flere ganger.

Ikke bare folk-rock

Gruppen er, naturlig nok, mest kjent for stilen de debuterte med i 1965. En blanding av Beatles og Bob Dylan, anført av en lett gjenkjennelig 12-strengsgitar og vakre, intrikate vokalharmonier.

Men den såkalte folk-rocken – som bandet har fått æren av å ha oppfunnet, selv om både britiske The Searchers og amerikanske Jackie de Shannon var før ute – var bare en av mange stiler som The Byrds var innom, og det er her beskrivelsen pionérer kommer til sin rett.

Bandet fungerte som en katalysator for country-rock, elektronisk pop, psykedelia, gospel-rock, progressiv rock, teater-rock, jazz-rock, klassisk-inspirert rock – til og med det som på 80-tallet ble kalt for ”world music.” Alle disse stilene finnes på platene som Byrds laget.

Dylan & Beatles

The Byrds ble startet sommeren 1964 av Jim McGuinn (som i 1967 forandret sitt fornavn til Roger), Gene Clark og David Crosby. Målet var å lage et amerikansk svar på The Beatles uten å kopiere dem. McGuinn visste hvordan de skulle klare det: Han så et musikalsk tomrom mellom Dylan og Beatles, og det kunne fylles hvis man blandet de to gigantenes stiler.

Bandet ble komplett med bassist Chris Hillman (som opprinnelig spilte mandolin i et bluegrass-band) og Michael Clarke (hvis rytmiske erfaring begrenset seg til bongos).

Jet Set & Beefeaters

McGuinn døpte det nye bandet The Jet Set, og under dette navnet gjorde de en rekke prøveinnspillinger. To av disse var gode nok til at selskapet Elektra ville gi dem ut på plate, under forutsetning at bandet skiftet navn til det britisk-klingende The Beefeaters. Da platen sank som en stein i markedet, ble Jet Set/Beefeaters løslatt fra sin kontrakt.

Selskapet Columbia Records fattet interesse takket være et tips fra selveste Miles Davis. Omtrent samtidig som en platekontrakt ble undertegnet, ble bandets endelige navn bestemt: The Byrds. Stavelsen med y i stedet for i (som The Birds) var bevisst, for derved å øke likheten med Beatles (en omskriving av Beetles).

Ustabil besetning

Helt fra starten av var The Byrds plaget av indre stridigheter og ustabil besetning. Gene Clark var den første som hoppet av – tidlig i 1966. Han la til grunn at han led av flyskrekk, men en like avgjørende årsak var den gryende misunnelsen fra McGuinn og Crosby over at Clark var bandets mest produktive låtskriver.

David Crosby ble bedt om å forlate Byrds på tampen av 1967. Da hadde han rukket å fornærme de andre ved å spille sammen med Buffalo Springfield på Monterey-festivalen, og han hadde også markert seg som en utfordrende låtskriver.

Helt nytt Byrds

Hakk i hæl med Crosby sa Michael Clarke takk for seg. McGuinn og Hillman hentet inn Kevin Kelley og Gram Parsons, som begge kom og gikk i løpet av 1968. Da Hillman slo følge med Parsons for å starte Flying Burrito Brothers i oktober 1968, trodde de fleste at The Byrds var historie.

McGuinn bestemte seg imidlertid for å holde Byrds-navnet i live. En helt ny besetning ble presentert på tampen av 1968: McGuinn, gitarist Clarence White, trommeslager Gene Parsons og bassist John York. Med unntak av York – som ble etterfulgt i oktober 1969 av Skip Battin – var denne besetningen intakt frem til slutten av 1972.

Ren country-plate

På tross av gjennomtrekken av medlemmer – eller kanskje på grunn av den – klarte The Byrds å være kreative gjennom hele sin karriere. Kanskje mest imponerende var det at gruppen torte å lage et rent country-album i 1968 – en tid da country var fullstendig ”ute” blant rock-publikumet.

Æren for dette må gå til Gram Parsons, som i løpet av sine fem måneder som medlem satte et betydelig preg på gruppen. Betydningen som ”Sweetheart of the Rodeo” har hatt for all etterfølgende country-relatert rock er så stor at den er umulig å vurdere. Platen solgte elendig da den kom ut, men den ble i det minste laget.

Ibsens Peer Gynt

Det samme var dessverre ikke tilfelle med McGuinns mest ambisiøse verk – som han laget sammen med lyrikeren Jacques Levy: En rock-musikal kalt ”Gene Tryp” basert på Henrik Ibsens skuespill ”Peer Gynt.” Broadway takket nei, og McGuinn gjorde den tabben at han aldri spilte musikalen inn i sin helhet.

Deler av den dukket opp på albumene ”(Untitled)” og ”Byrdmaniax” – deriblant mesterverket ”Chestnut Mare,” der McGuinn overførte Peer Gynts elleville bukkeritt til en verden av amerikansk folklore og velarrangert rock.

Oppløst og gjenforent

Roger McGuinn oppløste The Byrds i februar 1973, parallelt med at den opprinnelige besetningen ble gjenforent. En ny lp ble spilt inn, og bandet forberedte seg på en turné med etterfølgende film og konsertplate. Den negative mottakelsen det nye albumet fikk i pressen, gjorde imidlertid sitt til at alle planene ble skrinlagt.

Tidlig i 1979 gjenopptok McGuinn, Clark og Hillman samarbeidet som en trio. Historien gjentok seg: Clark hoppet av midtveis under innspillingen av den andre lp’en.

På slutten av 80-tallet startet Michael Clarke et nytt band han kalte The Byrds. Dermed var det duket for en bitter navnestrid som til slutt endte i rettssalen. McGuinn, Crosby og Hillman holdt noen konserter for å markere hvem som fortjente rettigheten til navnet, og de gjorde også nye innspillinger som The Byrds til en cd-boks som ble utgitt i 1990.

Fire døde

Fire av musikerne som var med på å gjøre The Byrds til et enestående band, er nå døde:

Gene Clark – som ble utelatt fra gjenforeningen i 1990 fordi også han hadde forsøkt seg med en falsk utgave av The Byrds – døde av hjertesvikt i mai 1991.

Clarence White – den beste musikeren som noensinne var innom The Byrds – ble drept av en fyllekjører etter en spillejobb i juli 1973.

Gram Parsons – mannen som sørget for at en hel generasjon rockere ble glad i country-musikk – tok en dødelig dose heroin i september 1973.

Michael Clarke – som gjorde suksess med softrock-bandet Firefall – døde av hjertesvikt i januar 1994.

Lever videre

Men The Byrds lever videre, ikke minst fordi platene deres fremdeles syder av en friskhet som gjør at de stadig blir oppdaget av nye lyttere.

Utallige etterfølgere står i stor gjeld til The Byrds. Hver gang en plate med eksempelvis Eagles, America, Poco, Tom Petty, R.E.M. eller Crosby, Stills & Nash spilles, er det litt av sjelen til The Byrds som blir ført videre.