skilleHør MusikknyttskilleNotodden 2006skille_slutt
Musikk Artister 3_1_banner
Her er du: NRK.no > Musikk > Artistar Sist oppdatert 16:10
Har du tips? Send mail til musikk@nrk.no

spacer
VELG ARTIST
A B C D E F G H I J K L M N O P
Q R S T U V W X Y Z Æ Ø Å Andre

The Who

Roger Daltrey (t.v.) and Pete Townsend omfavner hverandre i det de skal starte sin USA-turne 1. juli 2002. Bandet valgte å fortsette turneen til tross for at deres uerstattelige venn, bassist John Entwistle var borte (foto: REUTERS / Fred Prouser).
Roger Daltrey (t.v.) and Pete Townsend omfavner hverandre i det de skal starte sin USA-turne 1. juli 2002. Bandet valgte å fortsette turneen til tross for at deres uerstattelige venn, bassist John Entwistle var borte (foto: REUTERS / Fred Prouser).
The Who var rockens mest eksplosive band. Fire kranglefanter som skjelte hverandre ut det ene øyeblikket, og laget udødelig musikk i det neste.

Publisert 17.07.2002 09:27. Oppdatert 27.12.2002 11:43.

LES OGSÅ: Diskografi, The Who.


De sloss ustanselig om publikums oppmerksomhet, og de gjorde det gjennom musikken:

Roger Daltrey – opprinnelig sjefen. Svingte mikrofonen i en radius på tyve meter. Ble selve symbolet på en mannlig rockevokalist med sin hårmanke og svulmende brystkasse.

Pete Townshend – en tenkende, intelligent låtskriver som likte å provosere frem reaksjoner. Brukte høyrearmen som en levende vindmølle over gitaren.

John Entwistle – en saltstøtte på scenen og en virtuos på sitt instrument. Ga ny mening til benevnelsen bassist.

Keith Moon – hyperaktiv trommeslager som bokstavelig talt spilte trommene i stykker. Brukte dobbelt trommesett fra
Fans som kom på The Whos åpningskonsert under USA-turneen fikk se video av den avdøde bassisten John Entwistle (foto: AP Photo / Krista Niles).
1965, og endte til slutt opp med 16 trommer – pluss pauker og kinesiske gonger! Glad i å rasere hotellrom og sjokkere folk med sine helseløse ablegøyer.

Dette var The Who – det mest energiske rocken noensinne har hatt å by på. Med dem kunne det mest uventede skje. Og som regel skjedde det.

Abstrakt gruppenavn

Pete Townshend og John Entwistle startet bandet The Confederates i 1959 mens de ennå var skolegutter. Tre år senere ble John medlem av et annet band, The Detours, startet og ledet av Roger Daltrey som på denne tiden var gitarist.

På forslag fra John ble også Pete medlem av The Detours, og det gikk ikke lang tid før Roger byttet ut den selvbyggete gitaren mot sangmikrofonen.

I februar 1964 fant The Detours ut at de ville skifte navn og trommeslager. Det var en nær venn, Richard Barnes (som senere
Roger Daltrey - et av de to gjennværende originalmedlemmene - under The Whos konsert på Hollywood Bowl 1. juli 2002 (foto: REUTERS / Fred Prouser).
skrev en god bok om bandet), som fant på det abstrakte, geniale navnet The Who.

Han hadde to andre forslag også: The Name og The Group, mens Townshend foreslo The Hair eller rett og slett No-One. Etter å ha sovet på det, falt valget på The Who.

Smadret instrumenter

Den nye trommeslageren dukket opp senere samme måned. Keith Moon ble invitert opp på scenen for å prøvespille, og i løpet av noen få minutter hadde han bevist sitt talent. I tillegg hadde han knust et symbal og trampet i stykker trommepedalen.

Dette med å smadre instrumenter skulle etter hvert bli et plagsomt varemerke for The Who. Bakgrunnen var ufrivillig: Pete Townshend hadde på slutten av en konsert kjørt gitaren opp i et scenetak, og i ren frustrasjon over den apatiske reaksjonen fra publikum hadde han smadret gitaren til pinneved. DA først
Pete Townshend under bandets konsert på The Hollywood Bowl (foto: REUTERS / Fred Prouser).
reagerte publikum – ekstatisk!

Keith Moon tok dette som en oppfordring til å gjøre kort prosess på trommene, mens Roger Daltrey brukte mikrofonen som en slegge mot symbalene. Bare John Entwistle beholdt roen, som for å redde de siste restene av musikalsk troverdighet.

The High Numbers

Pete Meaden var en av dem som skjønte at The Who tilhørte rockens fremtid. Han døpte gruppen om til The High Numbers, skaffet dem platekontrakt, og skrev den gamle bluesklassikeren ”Got Love If You Want It” om til ”I’m The Face.” Men akk, platen sank som en stein.

I mellomtiden hadde Kit Lambert og Chris Stamp meldt sin interesse. De overtok jobben til Meaden, lot gruppen gå tilbake til Who-navnet, og sørget for at Townshend fikk slippe til som bandets låtskriver.

Erobret England

The Who erobret England i 1965 med tre singler: ”I Can’t Explain,” ”Anyway, Anyhow, Anywhere” og ”My Generation.” Spesielt sistnevnte gjorde at gruppen ble talsmenn for engelske “mods” – ungre, frustrerte patrioter hvis livsstil var uløselig forbundet med mopeder og parkas. The Who hyllet denne generasjonen noen år senere med albumet og filmen ”Quadrophenia.”

Bandets debut-lp var ikke mer enn så vidt ferdig innspilt da det første av utallige brudd var et faktum: Daltrey fikk sparken i november 1965 for sin sjefete oppførsel, men ble tatt til nåde igjen noen dager senere. Denne hendelsen skulle vise seg å bli nesten symptomatisk for gruppens videre karriere.

En rock-opera

Suksess var ikke noe The Who fikk over natten. Det tok fem år for gruppen å oppnå artistisk og økonomisk gjennombrudd. Det skjedde i tre faser; først med ”My Generation” i England, deretter med en eksplosiv opptreden på Monterey-festivalen i California 18. juni 1967, og endelig med mesterverket ”Tommy” i 1969 – etterfulgt av en legendarisk opptreden på Woodstock 17. august samme år.

”Tommy” var en rock-opera (eller rock-musikal, om du vil) om en døv, stum og blind gutt som ved å knuse et speil får sansene sine igjen og blir verdens største idol. Med dette verket klarte Townshend å oppnå det han søkte etter; at rock skulle respekteres som en kunstform.

Klassikerne ”Baba O’Riley” og ”Won’t Get Fooled Again” åpnet og avsluttet gruppens neste mesterverk; albumet ”Who’s Next” fra 1971. Ved albumets utgivelse ble The Who ansett for å være rockens beste konsertband.

Keith Moon dør

The Who brukte mye av årene 1977-78 til å lage dokumentarfilmen ”The Kids Are Alright.” 25. mai 1978 filmet de en forrykende konsert i London. Det skulle vise seg å bli den siste konserten med den originale besetningen av The Who.

8. september 1978 døde Keith Moon – ironisk nok av en overdose tabletter som skulle hjelpe ham å bekjempe et stort alkoholforbruk.

Klovnen med det store hjertet var borte. The Who hadde mistet sin enestående trommeslager, og ingen i verden ville være i stand til å erstatte ham og derved føre gruppens sjel videre.

Fortsatte likevel

The Who valgte likevel å fortsette. Kenney Jones fra Small Faces (senere The Faces) påtok seg den umulige oppgaven å overta plassen etter Keith Moon – mannen som mange mener er tidenes beste trommeslager – og han noerte seg dermed som ”verdens modigste musiker.”

Det nye Who var en opplevelse på scenen, men en skuffelse på plate. Bandet hadde mistet sin uberegnelighet; evnen til å overraske selv når publikum minst ventet det. Etter Keith Moon ble The Who et forutsigbart band, ubønnhørlig lenket til sin fortid.

Gjenforeninger

Til slutt innså Townshend at enden var nådd: USA-turneen i 1982 ble gruppens avskjed. I hvert fall nesten. De gjenoppsto for en vaklende halvtime på Live Aid i London 13. juli 1985, og høsten 1989 gjennomførte de en 25-årsjubileumsturné som bar preg av mimring og ønsket om å tjene mest mulig på kortest mulig tid. Som vanlig var Townshend nådeløst ærlig: ”Jeg gjorde det for pengene.”

Det var imidlertid lysten til å spille som gjorde at et helt nytt og revitalisert The Who begynte å røre på seg mot slutten av 90-tallet. Med Zak Starkey (sønn av Ringo Starr) som den første fullverdige ”erstatning” for Keith Moon, gjennomførte gruppen en konsertversjon av ”Quadrophenia” som fikk tilhengere verden over til å gispe av begeistring.

Konsertene ga mersmak, og sommeren 2002 var det klart for en ny USA-turné. Dessverre fikk turneen den verst tenkelige start: John Entwistle ble funnet død på sitt hotellrom i Las Vegas 26. juni, dagen før den første konserten skulle holdes. Hjertet til rockens beste bassist orket ikke mer. The Who gjennomførte turneen til minne om Entwistle, med studiomusiker Pino Palladino på bass.

Humor og variasjon

The Who hadde humor. De hadde oppfinnsomhet og variasjon – platene deres inneholdt alt fra tivolimelodier til det hardeste harde – og de var de eneste av rockens dinosaurer som ble godtatt – endatil hyllet – av punk-generasjonen.

De spilte vanvittig høyt. Så høyt at de havnet i Guinness Rekordbok for en konsert i 1976 da det ble målt 120 dB fra lydanlegget på 50 meters avstand!

Ikke rart at Pete Townshend pådro seg tinnitus – en lidelse som gjør at hørselen blir gradvis svekket, mens en intens piping kommer og går. Han vil aldri bli kvitt pipingen i hodet, og heller aldri få full hørsel tilbake. Det er prisen han må betale for årene med The Who.

The Who, Roger Daltrey (t.v.), Pete Townshend og trommis Zak Starkey, sønn av tidligere Beatles-trommeslager Ringo Starr på Hollywood Bowl (foto: REUTERS / Fred Prouser).


Av Bård Ose. Tilrettelagt av Jørn Gjersøe.

LENKER
Pete Townshend Offisiell hjemmeside
The Who Hjemmeside hos MCA
Bakgrunn: The Who (17.07.2002)
Siste saker:
Flere saker: ALT OM THE WHO
Bakgrunn: The Who (17.07.2002)
Siste saker:
Flere saker: ALT OM THE WHO

Copyright NRK © 2008  -  Telefon: 815 65 900  -  E-post: info@nrk.no