Skummelt og litt skuffende

"Villmark" starter med overbevisende skumle bilder av lav tåke i tett granskog. Og så en litt mindre overbevisende, gravalvorlig stemme som sier "er du der?" og fortsetter noen setninger før den fastslår at "vi skulle ha holdt oss unna det vannet".

Kristoffer Joner viser den svarteste angst ved kun ett trekk av sigaretten. Foto: Orofilm.

Hvorfor voice-over?

Jeg blir alltid stressa når filmer begynner med voice-over. Jeg begynner umiddelbart å lure på hvorfor den er der. Hvorfor må man legge en slags bruksanvisning oppå denne fortellinga? Glemte de å skyte noen scener, var det manus som haltet litt, ble historien uklar da den skulle løftes fra papiret over i levende bilder?

Ut på tur

”Vi” som stemmen refererer til er en gjeng mennesker som drar på hyttetur for å bli et team. De er ledet av den godt voksne sjefen og tv-produsenten som har bestemt seg for å drive reality-fjernsyn mot et nytt paradigmeskifte og som skal teste om fagfolka han har valgt ut er slitesterke nok til å gjennomføre et sånt fjernsynshistorisk løft. Altså strippes de for røyk, mobiltelefon og andre tegn på individualitet og sivilisasjon og sendes til skogs.

Bjørn Floberg er guffent gal under et akseltrykk av fortrengt aggresjon. Foto: Orofilm

Drittskummelt!

Stemningen i Villmark går fra trykket via guffen til ekkel, foruroligende, drittskummel og skrekkinngytende før den ender i rein panikkangst. Alt sammen godt underbygget av bildene. To iherdige fotografer fanget denne historien på bærbare kameraer med knappe lysressurser. Begge to får tommelen opp for formidabel innsats.

Guffent gal Floberg

Jeg digger Kristoffer Joner som kan vise den svarteste angst bare ved å ta ett trekk av sin forbudne sigarett. Jeg digger Sampda som er like overbevisende frekk som pisseredd og som er hes på en kul måte vi ikke har hørt siden Anne Marie Ottersens latterkuler i "Hustruer". Bjørn Floberg er storvokst og guffent gal som alltid, og er best når han legger stemmen lavt og bare kvekker frem replikker under et formidabelt akseltrykk av fortrengt aggresjon.

Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Sporløst borte

Muligens er det oppskriften på en god grøsser å strø historien med ting som kanskje kan være et spor, et svar på hvorfor alt dette skumle begynner å skje. I "Villmark" strøs det tett med spor, men ingen av dem er i nærheten av å peke mot den endelige løsningen. I tillegg er det aldri pause fra skumleriene. Som regel blir vendinger i en historie dobbelt så sjokkartet hvis det innimellom ser ut som det lysner og kan bli koselig.

Voice-over igjen...

I "Villmark" er det aldri i nærheten av å bli trivlig. Etter halvannen time med svette i barten, løping i beksvart urskog, likfunn og sporadiske samtaler som røper konflikter i relasjonene mellom gruppas medlemmer kommer historien til et dramatisk klimaks.

Så forlater man granskauen og får hele mysteriet oppklart i en lynkjapp scene på en politistasjon. Med voice-over. Og jeg sitter igjen med et "Hæ? Vent litt! Hva sa du nå? Hvorfor har dere slitt meg ut med å fortelle om den gjengen på hyttetur når alt det interessante skjedde nede på den odden?" Litt skuffa, altså. Men tilfreds med at Sampda fikk spille mot Kristoffer og Bjørn. Akkurat på det punktet må alle være enige om at det var en fin tur.

Av Anne Sandvik Lindmo