Jeg lener meg godt tilbake i kinosetet, og plutselig hører jeg det. Det er et sukk. Et ganske lite og undertrykt et, men allikevel et tydelig sukk. Pinlig nok er det jeg som har sukket.
Da jeg var fjorten, ble jeg så forelsket i Judd Nelson (han med frakken og de store nesebora i ”Breakfast Club”) at jeg gråt hele veien fra Kristiansand til Arendal. Bilturen tar en time, og pappa så litt bekymra ut der oppe i bakspeilet.
Jeg gråt ikke etter å ha sett Eminem i ”8 Mile”, men det er faen meg bare fordi jeg er 33, gift og mor, og ikke 14.
 |
| Helle sier "nammenam" om Eminem. Her litt betuttet på premieren til "8 mile". Foto: Getty Images. |
En fattig faen
Eminem spiller liksom Jimmy Smith Jr., en stakkars fattig faen som bor på en søplete campingplass med sin pilleknaskende mor. Men alle vet at han egentlig spiller Marshall Mathers, en stakkar fattig faen som faktisk bodde på en søplete campingplass med sin pilleknaskende mor.
Historien om hvordan hvite Jimmy/Marshall kjemper for å vinne respekt som rapper i det svarte hiphop-miljøet blir ikke akkurat mindre interessant av at den er sann.
Knuller så olja skvetter
Men nå var det ikke det vi skulle snakke om, historien i ”8 Mile”, altså. Nei, så saklige skal vi ikke være. For Eminem er minst like skjønn som Judd Nelson var. Akkurat som Judd har han slemme foreldre, voldelige tendenser, shabby klær og store, sårbare øyne.
Men i tillegg jobber Eminem på fabrikk, i blå overrall og bar overkropp, OG synger godnattsanger for lillesøstra si i traileren. Enda bedre: Der Judd klinte med Molly Ringwald, knuller Eminem Brittney Murphy oppetter fabrikkmaskinene så olja skvetter. Lenge.
Judd Nelson versus Eminem: 0-1, altså.
Og dere: filmen er litt banal. Men det gjør ikke noe.
Av
Helle Vaagland
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon
