| OVERSIKT | NYHETER | SPORT | MUSIKK | UNDERHOLDNING | FILM | LITTERATUR | MAT | BARN | UPUNKT |
| |
Her er du: NRK > Programmer > Radioarkiv > Sånn er livet > Samfunn > Portrett | Oppdatert 22.11.2004 15:22 |
| Norsk og berømt i Peru Publisert 04.04.2001 11:02 - Oppdatert 30.11.2001 10:18
Jeg har på kort varsel fått en avtale med Marianne Eyde nede i Norsk films lokaler i Oslo sentrum. Og jeg har litt hurtig lest meg opp. En mengde kortfilmer – omtrent samtlige tungt behengt med internasjonale priser og gode omtaler. Det samme er tilfelle med de tre spillefilmene hennes. Og når unntas festivalen ” Film fra Sør ” – er ingen av filmene hennes vist i Norge. Fryktløs selvfølgelighet.Jeg vet at Marianne Eyde har laget spillefilm om landsbyboerne som ble klemt mellom peruvianske regjeringstropper og geriljaen " Lysende Sti”, og ingen av disse partene er kjent for å fare særlig nensomt fram med meningsmotstandere. Jeg vet også at hun nå er i gang med filmen ” Romance with Death”, og da må hun ut i jungelen på besøk hos dem som dyrker coca og produserer kokain.Og jeg har noen bilder i hodet av hvordan et slikt menneske er - som tidlig var nødt til å stå på egne bein, som i lange perioder bor og lever i konfliktområder, intervjuer geriljasoldater og som må vise stilling i en konflikt det er farlig å ta stilling til, uansett hvilken stilling. Og som snart er på vei ut til cocadyrkerne i jungelen.
Skulle en liten tur –og så ble det et liv.Marianne Eyde er vokst opp i Vestfold og har artium fra Norge.Men i rebellåret 1968 studerte hun statsvitenskap i Paris. Og hun nekter for at Che Guevara lokket, men ikke for at Latin – Amerika gjorde det. Og så kom hun til å se på seg selv mer som en praktiker med hang til opplevelse enn som en vitenskapelig analytiker. Dermed dro hun til Peru, der hun kom i kontakt med en kortfilmprodusent - som hele tida påla henne de dårligste prosjektene.Og hva gjør en ung dame fra Paris og Vestfold som ikke liker å bli styrt i gale retninger? Jo – hun starter med største selvfølgelighet for seg selv. Og hennes kortfilmer vinner like selvfølgelig en mengde priser, ikke bare i Peru, men også i USA og Japan. Liker Knut Erik Jensen.Marianne Eyde har stor sans for Knut Erik Jensens filmer og har notert seg hans fortjente suksess med ” Heftig og Begeistret”. Hvordan lager du da dine filmer? spør jeg.Og Marianne Eyde lager faktisk sine filmer på noe av den samme måten.I hennes første film ” Los Ronderos”, om bønder og kvegtyver, brukte hun folk fra 16 forskjellige landsbyer som aldri tidligere hadde vært i nærheten av en filmprodusent. Og filmen ble en suksess.Over en halv million mennesker så den. Men så veldig rik ble hun ikke. Billettene kostet 50 øre stykket.Spør ikke – men lytterJeg synes ikke jeg har fått noen god forklaring på at hun liksom uten fare kan gli inn og ut blant kvegtyver,geriljasoldater og kokainprodusenter. For dette kan da ikke være folk som liker å bli glodd i kortene og vist på lerretet ? Nei, kanskje ikke. Men jeg maser ikke, sier Marianne Eyde. Og er jeg ikke velkommen, presser jeg meg ikke på. Men jeg spør dem som kan bli spurt.Og så setter jeg meg på bussen, på holdeplassen,i parken,i kafeen og så lytter jeg. Og så skriver jeg,skaper rollene og kommer tilbake på leting etter dem som kan være skuespillere.Etterpå kaster jeg alt, alle navn jeg har skrevet ned, alle telefonnumre – alt. For alle må være trygge. Og hittil har alt gått bra.Skulle gjerne blitt vist i Norge.Marianne Eyde verken furter eller gråter. Hun nevner Halle Jørn Hanssens navn med glede og har fått støtte fra Norsk Folkehjelp og Norad. Men hun hadde gjerne sett at NRK hadde vist filmene. Og jeg unnskylder prompte min arbeidsgiver –for NRK mangler jo en grusom mengde med millioner - og får til svar at akkurat det hører hun alltid i NRK. Og temaet dør bort. Men Marianne Eyde oppfatter det nok som et paradoks,at hun som norsk og som den fremste kvinnelige filmskaper i Peru, har fått filmene sine offentlig vist i land som USA, Japan, Kanada, Tyskland, Frankrike og Australia – men altså ikke i Norge.Kosmopolitt.Vi graver jo så gjerne og så hesblesende etter våre røtter. Og gjør vi det ikke, snakker og skriver vi allefall om betydningen av dem. For uten hjemstavn og røtter, solid plantet i lokal jord ett eller annet sted, blir identiteten for så vag. Vi har så mye å bevise og trenger så til det synlige og påviselige.Og jeg spør Marianne Eyde – hun som har vært gift med en peruvianer, som har sin datter studerende i ett eller annet land jeg glemte å skrive ned, som har en søster i Norge og flere i Frankrike – jeg spør denne damen om ”hun kan tenke seg å komme ”hjem” til Norge”? ”Hjem ” er selvfølgelig helt idiotisk, men det glapp nå ut av munnen min. Og Marianne Eyde, som altså har bodd hele sitt voksne liv i Peru, hun stusser ikke et sekund – til Norge for å slå rot –nei! Men til Norge for å lage film – gjerne. Skal jeg tippe, blir hun boende i Lima. Og så kommer hun sikkert til å reise så langt pengene strekker. 50 øre billetten gjorde henne aldri rik. Og pensjonen er elendig.Men de filmene som gikk best har gjort henne istand til å bygge ut huset litt. Og da kan hun ta inn leieboere.Og da har hun til litt mer enn mat og telefon. Og så kommer hun sikkert til å lage en mengde flere filmer, uansett hvor de blir vist. Av Jan Birger Arentz Sånn er livet, NRK P2, 4. april 2001 |
  
08.11.2001 13:37 Allen Ginsberg og Jack Kerouac 05.09.2001 11:03 Egil Ulateig 31.08.2001 12:40 Alfred Nobel 16.05.2001 09:15 Atomoffer – uten å vite |
| Copyright NRK © 2001 - Telefon: 815 65 900 - E-post: info@nrk.no - 21.12.2008 12:11 |
