OVERSIKT NYHETER SPORT MUSIKK UNDERHOLDNING FILM LITTERATUR MAT BARN UPUNKT
NRK Portrett

Her er du: NRK > Programmer > Radioarkiv > Sånn er livet > Samfunn > Portrett

Oppdatert 22.11.2004 15:22

PORTRETT

SAMFUNN
 

Dikt er erfaring

Rilke, Rainer Maria (1875-1926)

Publisert 16.03.2001 16:43 - Oppdatert 19.07.2001 12:44

Dikt, vakre som musikk, kling i tankane når namnet Rainer Maria Rilke blir nemnd. Rilkes dikting er eit stille rom, inst i eit syklonårhundre.

Men han skreiv også ein roman, "Malte Laurids Brigges opptegnelser", som forfattaren Ebba Haslund seier har virka inn på heile hennar forfattarskap.


Rilke blir sett på som ein av dei største tyskspråklege diktarane i det 20. hundreåret.

Han vart fødd i Praha i 1875, og døydde i Sveits i 1926. Han var ein europear på evig reise, eitt år hadde han 52 adresser.

Lykka er i bøker

Men han hadde sine haldepunkt: han reiste aldri utan bestemde bøker:
”Blant alle mine bøker er det bare noen få som jeg ikke kan unnvære, og de har jeg alltid med i min bagasje, hvor jeg enn er: Bibelen, og den store danske dikter J.P. Jacobsens bøker. De må skaffe Dem det lille bind som heter Seks noveller, og romanen Niels Lyhne, og så må De begynne å lese den første novellen, den som heter Mogens. En verden vil åpne seg for Dem, lykken, rikdommen, den uendelige storhet i denne verden. Lev en stund i disse bøkene, lær av dem det De trenger å lære, men fremfor alt: lær å elske dem.”

Skulle blitt offiser

Rilkes familie hadde dårleg råd, faren var revisor for eit bøhmisk jernbaneselskap, og mora kom frå øvre middelklasse og følte ho hadde gifta seg under sin stand.
Foreldra ville at Rainer Maria skulle få ei karriere i den austerrikske armeen, og sende han på militærskole i elleveårsalderen. Der mistrivdes han sterkt i fem lange år, da vart han sjuk og fekk slutte. Så var han innom eit handelsakademi, og jus – stadig like meiningslaust for den unge mannen.
”Men kanskje frøet til den blå blomst har godt av en tid på stengrunn,” som André Bjerke skriv i essayet I syklonens sentrum – der han også skriv:
”I syklonens sentrum sies det å være et stille rom, uten et vindpust. Rilkes diktning er et slikt rom av stillhet, innerst i et syklonårhundre. Han skapte selv et nytt ord for det: Weltinnenraum – indreverdensrom.”

Samle meining og sødme

Det er blitt sagt om ha at han på ein uventa og løyndomsfull måte får fram det moderne menneskets lodd.
Han vart som heilt ung svært populær, ein moteforfattar, og i etterpåklokskap skriv han seinare i romanen Malte Laurids Brigges opptegnelser:
”Jeg har skrevet dikt, men dikt skulle man ikke skrive for tidlig. Man skulle vente med det, og samle mening og sødme i sitt sinn et helt langt liv, og da, helt til slutt, kunne man kanskje skrive ti linjer som var gode. For dikt er ikke som menneskene tror, følelser, dem har man tidsnok. De er erfaringer. For å kunne skrive dikt må man ha sett mange byer, mennesker og ting. Man må kjenne hvordan fuglene flyr, og kjenne de bevegelsene blomstene åpner seg med om morgenen. Man må ha minner om mange kjærlighetsnetter, alle forskjellige. Men også hos døende må man ha vært. Man må ha sittet hos de døde i en stue med de åpne og støtvise lyd. Og det er heller ikke nok at man har minner. Man må kunne glemme dem når de er mange. Og man må ha den store tålmodighet som skal til for å vente på at de kommer tilbake. For minner i seg selv er ikke nok. Først når de blir blod, blikk og bevegelse i oss, navnløse og uadskillelige fra oss selv, først da kan det hende, i en sjelden time, at det første ord i et dikt oppstår i dem og og går ut av dem.”

Dikt som forvandlar

Da Rilke tok til å skrive var det ikkje for å dyrke stemningar: han ville forvandle folks liv. Han delte ut dei første tynne dikthefta sine gratis -”i det forrykte og naive håp at de umiddelbart skulle oppstå til et høyere liv i folkesjelen,” som ein av Rilkes biografar skriv.
Men seinare, i ein desillusjonert augneblink, sa Rilke:

”Kunsten er overflødig. Kan kunsten hele sår, kan den fjerne dødens bitterhet? Den stiller ikke fortvilelsen, den nærer ikke den sultende, den kler ikke den frysende.”

Sjelevennen Lou

Den russiske forfattaren Lou Andreas-Salomé levde heile sitt liv sterkt med i europeisk åndsliv, og hadde knytta band til blant andre Nietzsche og Freud. Møtet med henne vart eit vendepunkt i Rilkes liv. Dei vart venner for livet, korrespondansen dei i mellom er ei stor og fascinerande bok. Saman med henne reiste han til Russland rundt århundreskiftet, og kjende at han kom til ”si eiga sjels land”. Han lærde seg russisk, gjendikta russisk lyrikk og skreiv til og med nokre dikt på russisk. Han var også venn av den franske dikteren Paul Valery og omsette hans dikt til tysk. Og han skreiv dikt på fransk – til irritasjon for nasjonalistiske tyskspråklege i den spende tida etter første verdskrigen.

Rilke og Norden

Måten Rilke tileigna seg andre lands kultur på var gripande. Da han oppdaga den danske diktaren Jens Peter Jacobsen (1847-1885, gjennom bøker som Niels Lyhne og Fru Marie Grubbe, lærde han seg dansk for å lesa denne åndsfrenden på originalspråket. Dermed var døra open for Norden, og han las særleg dei diktarane som var av hans eige legning: Herman Bang, August Strindberg, Knut Hamsun, - og ikkje minst Sigbjørn Obstfelder. I brev til Lou Salomé går det fram at han var sterkt opptatt av Obstfelders dikting, som han las på norsk. I 1904 var han i Sverige, inviteret av forfattaren Ellen Key. Det finst ei bok: Om Norden og nordisk litteratur ved Sverre Dahl, med Rilkes omtaler av nordisk litteratur, og brev og artiklar der han skildrar nordiske forfattarar, nordiske forhold og eigne opplevingar i Norden.

Å døy sin eigen død

I 1905, da Rilke var 30 år, kom det første lyriske meisterverket:
Das Stunden-Buch: Timeboka. Det er ei einetale, der diktaren er eitt med det fjernaste, djupt fortruleg med det usynlegaste. Siste delen inneheld oppgjer med storbyen: dei første åra i Paris heldt han på å gå til grunne.

Den eigne døden, ikkje storhospitalets, samlebandsdøden, er eit sentralt tema hos Rilke, og blir sagt å stamme frå ei setning som slo ned i han da han las Jens Peter Jacobsens Fru Marie Grubbe:

”Jeg tror hvert menneske lever sitt eget liv og dør sin egen død, det tror jeg.”

I diktet ”Døden i de store byer” , gjendikta av André Bjerke, skriv han:

De store byer, Herre, er
som steder undergangen rammer;
de største er som flukt fra flammer,
og uten trøst er deres jammer,
og deres lille liv forødes der.
----
Og lenge dør de, dør de som i kjeder
og de går bort som tiggersker må gå.
----
O Herre, gi enhver sin egen død.
Den går fra det i livet som er brukt
og hadde mening, kjærlighet og nød.

For vi er bare blad og bare skall.
den store død vi har i oss, er all
vår hensikt her: vår virkelige frukt.

Ingen familiemann

Rilkes korte ekteskap, inngått i 1901, gav han også ei dotter, Ruth Rilke, fødd i desember same året – men det finst få spor av henne i det han skriv. Han var gift med bilethoggaren Clara Westhof, og det finst ei brevveksling mellom dei etter at dei skilde lag. Han kjende at han måtte velja mellom kunstnarlivet og familielivet – han gjorde seg på sett og vis heimlaus, og budde i lange periodar hos folk han kjende, og ikkje minst hos velståande kvinnelege venner rundt om i Europa.

Sjå og lytte

I sjølvbiografien Die Welt von gestern har Stefan Zweig teikna eit portrett av Rilke frå Paris-tida, der han budde i fleire år frå 1902, og ei tid var ein slags sekretær og lærling hos bilethoggaren Auguste Rodin – det var hos han Rilke lærde å sjå, og dikt i ettertid,blant anna Buch der Bilder frå 1906, ber sterkt preg av denne lærdomen.
”Jeg blir helt utmattet av disse menneskene som spytter ut sine følelser som blod,” skal Rilke ha sagt til vennen Zweig. Han skydde all larm, og at han sjølv vart berømt: ”denne summen av misforståelser som samler seg om et navn,” som han ein gong karakteriserte det å bli berømt. I sjølvbiografien skriv Stefan Zweig:

„Det var som om stillheten vokste opp omkring ham, hvor han gikk og hvor han var. Når han kom inn i et rom, der et selskap var samlet, skjedde det i den grad lydløst at det neppe var noen som la merke til det. Så ble han sittende der stille og lytte, og når han selv begynte å snakke, så skjedde det alltid uten affektasjon eller overdrevne betoninger. Han fortalte naturlig og enkelt, som når en mor forteller sitt barn et eventyr, og like så kjærlig; det var vidunderlig å høre på ham; selv det likegyldigste emne fikk betydning og ble til bilder. Men så snart han merket at han ble midtpunktet for oppmerksomheten i en større krets, brøt han av og sank tilbake igjen i sin lyttende oppmerksomme taushet. Hans tilbakeholdenhet slo ut som en gåtefull, oppdragende og moralsk kraft. Etter en lengre samtale med ham kunne man ikke være vulgær i timer eller dager etterpå….”

Lovsang til heilskapen

Orfeus-sonettene og Duineser-elegiane blir sett på som det største Rilke skreiv, det skjedde i 1922. Livsverket vart avslutta med ein jubel over tilværets veldige einskap og grenseløyse. Det er her ei glede som ikkje før kom til orde hos Rilke. Orfeus er den store grenseoverskridaren, stadfestinga av at livets og dødens rike ikkje er skilde. For den orfisk syngjande er det inga grense. Da er ein til stades i båe rike samtidig, skriv André Bjerke.

Kva er Gud utan mennesket?

Kva var Rilkes forhold til religion? Biografane gjev motstridande syn. Sjølv skreiv Rilke:
”Religion er noe uendelig enkelt, enfoldig. Det er ingen kunnskap, intet følelsesinnhold. Det er ingen plikt og ingen forsakelse; det er ingen innskrenkning; men i verdensaltets fullkomne vidde er det: en retning i hjertet.
Bare da er det mystiske berettiget når man ikke innrømmer det større makt enn de andre krefter.”

Ebba Haslund skreiv magisteravhandling om Rilke i 1941, og publiserte seinare ein artikkel om romanen Malte Laurids Brigges opptegnelser i tidsskriftet Edda, og i si bok: Født til klovn.
Vil ho kalle Rilke ein kristen?

- Kristen kan være så mangt. Jeg vil heller si at han var et gjennom religiøst menneske. At den kraften som vi kaller Gud var en helt vesentlig del av hans tilværelse. I de første diktene i Das Stunden-Buch snakker han direkte til Gud. Men der sier han også: - Was willst Du tun, Gott, wenn Ich sterbe? Hva vil du gjøre, Gud, når jeg dør? For jeg er jo den krukken som oppbevarer deg. Når jeg går i stykker, hva med deg?


Av Astrid Brekken
Sånn er livet, NRK P2, 19.mars 2001
Reprise 23. juli 2001


 
 
SØK

Banner Helge Ingstad 140
Banner portrett 1800 140
Banner portrett 1900 140
10 SISTE PORTRETT
05.09.2001 11:03
Egil Ulateig
31.08.2001 12:40
Alfred Nobel

Copyright NRK © 2001   -  Telefon: 815 65 900  -   E-post: info@nrk.no   -   21.12.2008 12:12