I skyggen av Irans atomtrussel

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Selv om ElBaradei helst ikke vil ha saken inn for FNs Sikkerhetsråd, går det den veien. Russland og Kina, som tidligere var skeptiske, godtar nå dette, men under den klare forutsetning at en resolusjon ikke skal inneholde noe om sanksjoner. Begge land har betydelige økonomiske interesser i Iran og vil ikke risikere dem, men dette gjelder også vest-europeiske land som Frankrike, Tyskland og Italia.

En iransk geistlig i Teheran passerer et banner som krever rett til atomforsking. (Foto: R.Homavandi, Reuters)

Merkel og Chirac vil bruke makt

Likevel har den tyske forbundskansler, Angela Merkel, trappet opp presset på Iran. Som et siste virkemiddel utelukker hun ikke militære aksjoner. Det er oppsiktsvekkende for et land som har vært så skeptisk til maktbruk i internasjonal politikk.

Enda lenger gikk Frankrikes president, Jacques Chirac, som sa at den franske atomdoktrine kan anvendes på "røverstater". Denne uttalelse skapte sjokk i Tyskland, men ikke i Frankrike der politikere, medier og opinion har et mer kynisk syn på militært maktbruk. I ytterste fall kan altså Frankrike tenke seg å bruke kjernevåpen mot Iran.

Roller byttet om

Med dette står Chirac frem som en "mann fra Mars", mens det er George W. Bush som har overtatt "Venus"-rollen, for å anvende det språkbruk som slo igjennom i amerikanske debatt for noen år siden. Den gang skulle europeerne, eller i hvert fall det såkalte "gamle Europa", stemples som veike og ettergivne, mens det var Amerika som ivaretok sine egne og verdens interesser ved å bruke makt når og hvor presidenten fant det for godt.

Irans atomprogram er inne i en kritisk fase, sier lederen for det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), nobelprisvinneren Mohamed ElBaradai. (Foto: Scanpix/AP.)

Nølte overfor Nord-Korea

Dette bildet viste seg etter hvert å være for enkelt. Mens Bush og hans nykonservative støttespillere ikke nølte med å gå til krig mot Irak, som viste seg ikke å ha atombomber eller et kjernefysisk rustningsprogram, ble en militæraksjon mot det langt farligere Nord-Korea utelukket. Overfor nordkoreanerne har USA vist en tålmodighet og en tro på diplomatiske midler som ikke var til stede i Irak-konflikten.

Bush forsiktig overfor Iran

Den samme forsiktighet i bruk av militærmakt demonstrerer George W. Bush overfor Iran, nå sist i State of the Union-talen. For fire år siden, i den tilsvarende tale i 2002, ble Iran og Nord-Korea regnet sammen med Irak som farlige "røverstater" som utgjorde "ondskapens akse". Man fikk inntrykk av at ikke bare Irak, men også Iran og Nord-Korea stod på listen over amerikanske militærintervensjoner.

Nå nøyde Bush seg med å si at "verden" ikke kunne tillate Iran å skaffe seg kjernevåpen. Det var altså ikke USA som ikke kunne tillate iranske atomvåpen og altså måtte gjøre noe med det. Det halmstrå presidenten grep etter, var nettopp det multinasjonale diplomati som han tidligere uttalte seg så hånlig om.

Først i neste tiår

Når vil iranerne kunne skaffe seg atomvåpen? Ekspertene er litt uenige. Noen mener tre-fire år er nok, andre sier åtte år. Sjefen for det viktig etterretningsorganet Defense Intelligence Agency (DIA), viseadmiral Lowell Jacoby, sa til et kongressutvalg i fjor at det neppe ville kunne skje før "tidlig i det neste tiår". Men slike spådommer har slått feil tidligere, og spørsmålet er om de mest berørte land kan vente så lenge.

Det er i første omgang Israel, Golfstatene og amerikanske styrker og installasjoner i Midtøsten som ville bli truet. De små, oljerike Golfstatene er ikke bare bekymret for at Iran skulle finne på å anvende slike våpen, men de frykter at Teheran vil få en helt dominerende politisk stilling i regionen bare ved å være i besittelse av slike våpen. Golfstatene går inn for en atomfri sone for Golfområdet.

De andre arabiske land vil derimot ha en atomfri sone som omfatter hele Midtøsten. Det er fordi Israel allerede er en atommakt. Noen atomfri sone vil israelerne aldri gå med på, for de skaffet seg kjernevåpen nettopp for å ha et harmageddon-middel (dommedagsmiddel) i ytterste fall.

Israel må gjøre jobben

Mange observatører mener at siden president Bush ikke er særlig villig til å gå til krig mot Iran, blir det israelerne som må gjøre jobben. Men som den ledende amerikanske eksperten på Iran, Kenneth Pollack, sa på konferansen i Davos nylig, er dette temmelig komplisert også for israelerne, selv om de mer enn gjerne skulle ville gjøre det. Israel har ikke tilstrekkelig med langdistansefly og de må uskadeliggjøre det iranske luftforsvaret først. Dessuten har iranerne spredt sitt atomprogram og noen av anleggene er underjordiske. Riktignok har USA forsynt Israel med de aller nyeste bomber som kan trenge dypt ned i underjordiske anlegg, men noen garanti for rimelig suksess har israelerne ikke.

Et politisk helvete

Militære tiltak mot Iran ville utløse et politisk helvete i store deler av den muslimske verden. I hvert ville vi kunne risikere en sjia-muslimsk solidarisering med Teheran, og det ville kunne utløse en voldsbølge av helt andre dimensjoner enn det som dansker og nordmenn nå opplever. Men også sanksjoner ville blir problematiske. Iran kunne svare med en oljeboikott som ville skape stor problemer for en oljehungrig verden. USAs sårbarhet kom så vidt frem i Bushs siste tale, men det ble bare ord, ikke noe konkret program for å gjøre supermakten mindre avhengig av olje og gass fra kriseområder.
Ikke bare kan iranerne stenge sine oljekraner, men de kan blokkere Hormuzstredet og dermed oljetilførslene fra Golfstatene.

Tvil i den tredje verden

Irans atomprogram er ikke bare en konkret trussel på lengre sikt, men er også en ytterst delikat sak politisk i den tredje verden. Sør-Afrika, Kuba og Malaysia ble nylig enige om å gå imot en hver resolusjon i Sikkerhetsrådet. De begrunner dette med at alle land må ha rett til å utvikle fredelig atomenergi som iranerne sier de gjør. Riktig nok var Sør-Afrika det første land som frivillig ga avkall på atomvåpen etter å ha kommet ganske langt i å utvikle dem. Men det var det hvite mindretallsregimet som ville hindre at det svarte Sør-Afrika skulle bli atommakt.

Disse tre land har mange i den tredje verden med seg når de sier det er hyklerisk å nekte noen atomenergi, når Israel og India har fått det.

Til argumentet om at det er mindre risikofulgt å la demokratiske land gjøre det, kan de svare at Pakistan er slett ikke noe demokrati. USA har ikke gjort noe for å forhindre disse land i å bli atommakter.
Problemet er at den nåværende ikke-spredningsavtale er lite effektiv. Det innrømmet ElBaradei i Wien denne uken. Dessuten vet vi at USA med sin politikk har undergravd ikkespredningsavtalen. Vi opplever nå at når først ånden er kommet ut av flasken, er det vanskelig å få den inn igjen og sette på korken.