Lite håp for Irak

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Statsminister Nouri al-Maliki står i spissen for det nærmeste man noen gang har kommet en nasjonal samlingsregjering i Irak, og mange, ikke minst amerikanerne, setter sitt håp til ham. Men viktige statsrådsposter står fortsatt ubesatt. Og det aller verst er at den nye regjering har små sjanser til å få den sikkerhetsmessige situasjon under kontroll.

Mai en terrormåned

Mai ender som kanskje den verste terrormåned siden invasjonen for over tre år siden. Det er stadig nye bilbomber og selvmordsaksjonister som først og fremst rammer sivile – kvinner, barn og eldre – selv om de tar sikte på politi, regjeringsstyrker og amerikanere. Både i Bagdad og i den hellige byen Karbala har det vært terrorangrep som har kostet mange mennesker livet.
Samtidig ser vi hvordan den sekteriske volden fortsetter, selv om amerikanerne nylig hevdet at den gikk tilbake.

En skadet mann blir brakt til sykehus etter at en selvmordsbomber drepte 13 personer og skadet flere i Irak 26 mai. (Foto: AP, Scanpix)

Hvem skal man stole på? Vi har til nå sett så mange optimistiske amerikanske prognoser at vi ikke lenger tør stole på noe som kommer fra Washington og heller ikke på det som regjeringen i Bagdad sier. Det har vært for mye selvbedrag og dårlig skjulte propagandafremstøt. Selvsagt skal man heller ikke stole på opprørernes utsagn. I Irak er det i dag ytterst få som taler sant. Hvem skal man stole på?

Sekteriske oppgjør

Iraks president, Jalal Talabani, sier at i april ble minst ett tusen myrdet i sekteriske oppgjør, det vil si etnisk rensning der shia-grupper tar hevn over sunnitter eller omvendt. Mye tyder på at mai blir minst like ille. Døde med håndjern og bind for øynene dumpes langs veiene. Nylig ble 51 sterkt mishandlede personer funnet, ifølge det irakiske innenriksdepartement. De var ofre for sekterisk vold.

Bilbomber og selvmordsaksjoner rammer først og fremt sivile(Arkivfoto: Reuters/Scanpix)

De flykter

I tillegg til de drepte og sårede i disse oppgjør kommer en stor flyktningstrøm. Shia-muslimer og sunnitter drar fra områder der de føler seg usikre. På den måten ble Irak et stadig mer oppdelt og etnisk splittet land. Dette skaper realiteter som i fremtiden vil gjøre det enda vanskeligere å danne effektive samlingsregjeringer. Den reelle makt vil ikke ligge i Bagdad, men i regionene.

Basra ikke lenger sikkert

Selv i Basra-området i det sørlige Irak, som britene okkuperer og skryter av at de håndterer så bra, er situasjonen ute av kontroll. Det demonstreres daglig, og særlig ille var det da britiske soldater skulle komme et styrtet helikopter til unnsetning. De ble møtt av rasende irakere som kastet brannbomber og steiner. Fem irakere, blant dem et barn, ble drept da britene skulle rydde opp.

Det er shia-muslimene som har den politiske makt i Basra, og de har sine egne militsgrupper og støttes av mange innenfor regjeringens politistyrker. Blant annet er Moqtada al-Sadrs såkalte ”Mahdi-hær” en uavhengig maktfaktor der. Shia-muslimene i Basra står i nær kontakt med iranerne på den andre siden av grensen.

Kurdisk selvstyre frister

Nå krever shia-muslimene i Basra den samme regionale uavhengighet som kurderne har i nord og som disse nylig feiret da to stridende fraksjoner ble forsonet. Siden Kuwait-krigen i 1991 har kurderne takket være amerikansk flybeskyttelse kunnet styre seg selv, men de har vært splittet i to fraksjoner som tidligere var i blodige sammenstøt – Kurdistans Demokratiske Parti (KDP) som ledes av Massoud Barzani, og Kurdistans Patriotiske Union (PUK) med Jalal Talabani i spissen. Talabani er som kjent Iraks president, mens Barzani er president for Kurdistan.

Tyrkia truer

Forsoningen ble feiret med pomp og prakt i begynnelsen av mai. I seremoniene deltok representanter for USA, Storbritannia og mange andre land, ja, selv fra Kina og Russland. De eneste som ikke var representert var tyrkene som har truet med militær inngripen dersom kurderne formaliserer den uavhengighet de i realiteten har. Roen i stabiliteten i det kurdiske Irak kan ende med en katastrofe, men foreløpig står Kurdistan som et eksempel til etterfølgelse for shia-muslimene i sør. Det er et viktig moment at det både i Kurdistan og i Sør-Irak er rike oljeforekomster.

Opprørerne har penger nok

De sunnittiske opprørere og de shia-muslimske gjengjeldelsesgrupper og militser har nok av penger. De kommer fra inntektene av olje og bensin som stjeles eller av mer tradisjonelle bankrøverier og plyndringer. Shia-gruppene får dessuten økonomisk støtte fra Iran. Den metode amerikanerne har forsøkt ellers i verden for å ramme terroristene, å stanse pengeflommen, virker altså ikke i Irak.

Albrigths kritikk

USAs tidligere utenriksminister Madelaine Albright har i en ny bok kraftig kritisert Bush-administrasjonens Irak-politikk. Hun hevder at Irak kan bli den største sikkerhetspolitiske katastrofe i USAs nyere historie. Hun kan meget vel få rett i denne dystre spådom.
Men Madeleine Albright glemmer at den krig hun selv fikk satt i gang, Kosovo-krigen, har på Balkan etterlatt seg et kaos og en splittelse som krever utenlandsk styrkenærvær i mange år fremover. Den byrden er det nå europeerne som må bære.

Amerikanerne er dyktige til å gjennomføre en høyteknologisk krig, men ikke fullt så gode og tålmodige til å rydde opp etter seg. Men om det er problematisk på Balkan, så er det mange, mange ganger så ille i Irak.