Hva får vi vite om Irak?

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Antallet amerikanske drepte og sårede fortsetter å stige, til tross for forsvarsminister Donald Rumsfelds stadige forsikringer om at krigen mot terroristene føres på riktig måte og at "det er lys i enden av tunnelen".

Tapstallene nærmer seg nå 2500. Det er ikke mye i forhold til Vietnam-krigen, men er tilstrekkelig til å minne det amerikanske folk om at det er lenge siden de førte en sikker avstandskrig der egne tap var minimale.

Krigen i Irak er blitt "asymmetrisk"; opprørerne slår til på områder der amerikanerne er relativt svake og forsøker å unngå sammenstøt der motparten kan gjøre bruk av sin våpenteknologiske overlegenhet. Samtidig opererer opprørerne ut fra sivil bebyggelse som amerikanerne så beskyter og dermed dreper uskyldige. Dette får amerikanerne skylden får.

En hær av krøplinger

Det er ikke bare antallet drepte soldater som bekymrer amerikanerne. Konflikten skaper mange krøplinger, relativt sett flere enn i tidligere kriger fordi militærmedisinen er blitt så avansert at de i dag kan redde hardt sårede som tidligere var dødsdømt.

Dette skaper en hær av krøplinger – mennesker i rullestol, med krykker eller med kunstige lemmer. Dette er meget kostbart for det amerikanske forsvaret og kommer i tillegg til relativt sjenerøse pensjoner og andre velferdsordninger. Men til tross for disse tilbud, som knapt noe annet forsvar i verden kan tilby maken til, og til tross for at US Army, Navy, Air Force og US Marines gir ubemidlede en enestående sjanse til utdannelse, blir det stadig vanskeligere å få unge til å la seg verve. Irak skremmer.

Flytende politisk situasjon

Den politiske situasjonen i Irak er fortsatt flytende, selv om den omstridte statsminister Ibrahim al-Jaafari ga etter for presset og ikke lenger er kandidat til regjeringssjefposten.

Den regjerende sjia-koalisjon samlet seg om Jawad al-Maliki fra det islamske Dawa-partiet. Han sies å være mer akseptabel også for sunnittene og kurderne i tillegg til at han skal kunne samle sjia-muslimene. Men dette er foreløpig bare antagelser, ikke fakta. Det gjenstår å se om al-Maliki vil kunne stable på bena en ny regjering innen utgangen av mai som er den konstitusjonelle deadline.

Gjensidige myrderier

Inntil videre fortsetter sunnitter og sjia-muslimer å myrde hverandre i noe som Washington fastholder ikke er en borgerkrig, men som i hvert fall gir seg utslag i blodig etnisk rensing. For ofrene kan det bli det samme hva man kaller det. Kvinner, barn og eldre på sjia-siden drepes av selvmordsbombere, og sjia-militsen svarer med like blodig gjengjeldelse mot sunnittene. Også der rammes uskyldige sivile. Sjia-militsen får dessuten støtte av regjeringsmilits som operer som rene
morderbander. Vi kjenner mønsteret igjen fra andre samfunn i oppløsning i Afrika og Latin-Amerika.

Utbredt korrupsjon

I tillegg til de gjensidige myrderiene rammes Irak av en korrupsjon som tar en meget stor del av den kaka som giverlandene gir. Det ser ut til at de fleste som får sjansen til det, bedrar og stjeler. USAs kontrollmyndigheter har gang på gang avslørt at landets egne firmaer har tatt seg betalt for tjenester og varer som ikke er levert eller som i hvert fall skulle ha vært priset atskillig lavere. Dette systemet bunner i de foretningsinteresser som visepresident Cheney hadde og som han fortsatt har vennskapelige forbindelser med. En full avsløring kan vi neppe regne med her før det kommer en ny administrasjon.

En smøre-kultur

Men miljøene i Midtøsten trenger ikke amerikanske læremestere for å bli korrupte. Dette har plaget de arabiske samfunn i lange tider. Bakshish – smøring – er helt normalt. Det er få som reagerer på det. Smøring er nødvendig for å få ting gjort. Og i tillegg kommer så enorme bedragerier, for irakerne var ikke sene til å oppdage at de kunne gjøre store penger på både de amerikanske militære og på det sivile hjelpeprogrammet. Penger som skulle ha gått til infrastruktur – gjenoppbygging av sykehus, skoler og veier, for ikke å tale om vann, kloakk og strømforsyning - er gått rett i lomma på smarte folk.

Mangelfull rapportering

Det er lite av dette som rapporteres av internasjonale medier, liksom nyhetsmeldingene fra den terroriserte hverdagen i Irak blir ytterst tilfeldige. Det er mange grunner til det. Irak interesser ikke lenger. Hjemmeredaksjonene vil ikke bruke penger på det. Og TV-reportere som vil gjøre karriere ved å holde sine "stand ups" mot et dramatisk bakgrunnsbilde, drar ikke lenger til Bagdad.

Ambisiøse TV-reportere

Vi kjenner dem igjen – de unge, ambisiøse fjernsynsreportere som opptrådte fra Sarajevo, Kosovo, Kabul og fra Irak. Felles for mange av dem var at de hadde få bakgrunnskunnskaper. De dro fra sted til sted uten at arbeidsgiverne ga dem anledning til å sette seg skikkelig inn i problematikken, eller de ville selv ikke bruke tid og energi på den slags. Veien til rask berømmelse gikk ikke via boklig lærdom og lange opphold i konfliktområdet.

Journalister kidnappes og drepes

Det amerikanske medienærvær i Irak er blitt drastisk redusert, og det er få små og mellomstore land som fortsatt har store staber der. Britene og tyskerne er best representert. Men også de arbeider under ytterst risikable forhold. Faren for å bli kidnappet er stor, liksom journalister ofte går på landminer, rammes av selvmordsbombere eller havner mellom dobbelt ild.

Det er få konflikter i nyere tid som har krevd så store ofre blant journalister som Irak. Det gjør at de få som fortsatt er stasjonert i Bagdad, nødig begir seg ut i marken. Dermed blir deres rapportering ofte tilfeldig og basert på annenhånds kilder. Det preger nyhetsbildet fra Irak i dag.