NRK.no - Kommentar

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Bush etter talen om Irak i Annapolis 30.november (Scanpix/Reuters)

Det er en gammel og kjent devise at kriger føres utenlands, men kan tapes på hjemmebane. Det skjedde med Vietnam-krigen, og det kan skje på ny med Irak.

I Europa, for ikke å tale om i den arabiske verden, er ropet om amerikansk tilbaketrekking unisont. Mens dette krav tidligere ikke har hatt noen særlig tilslutning i sentrum av amerikansk politikk, er det nå stadig flere som krever at president Bush trekker tilbake sine soldater, eller i hvert fall setter en timeplan for tilbaketrekking.

Den ene meningsmåling etter den andre viser at flertallet av amerikanerne verken tror på Bushs opprinnelige begrunnelser for å gå til krig eller har tillit til hans evne til å føre krigen frem til seier.

Krigshelt og hauk krever tilbaketrekking

John Murtha (Scanpix/Reuters)

Kravene om tilbaketrekking tok for alvor fart da den demokratiske kongressrepresentanten John Murtha, en tidligere US Marines-oberst, krigshelt og hauk, forlangte at soldatene skulle kalles hjem innen seks måneder.
Murtha stemte i likhet med de fleste demokratiske kongressrepresentanter og senatorer opprinnelig for å gå til krig. Dette gjorde det lenge vanskelig å gå i mot Bush-administrasjonen. George W. Bush kunne seile frem på den massive oppslutning han fikk etter terroraksjonene mot New York og USA. ”Nine-eleven” ble en milepæl.

Nye og gamle begrunnelser for krigen

Men etter hvert ble de offisielle begrunnelser for å gå til krig avslørt om løgner – at Saddam Hussein hadde innsatsklare masseødeleggelsesvåpen og at han stod i kompaniskap med bin Laden. Senere ble disse begrunnelser erstattet av følgende argumentasjon: Var det ikke bra at vi ble kvitt Saddam og hans terrorregime? Har ikke krigen kommet de undertrykte i Irak til gode?

Mange, blant annet i Polen, der stemningen er mer pro-amerikansk enn i noe annet europeisk land, kjøpte denne begrunnelse. Få europeere ville forsvare Saddam Hussein. Ingen med demokratiske instinkter på plass ønsket seg hans regime tilbake. Men dilemmaet var ikke dermed løst: Kan en god sak begrunnes med løgner og fanteri?

Tankekors i øst

For de sentral- og østeuropeiske menneskerettighetsforkjempere, som i sin tid hadde på sitt banner ”Sannheten seirer”, måtte dette bli et tankekors.

Vi skal heller ikke glemme at flertallet av befolkningen i de sentral- og østeuropeiske land gikk imot Irak-krigen. Det var presidentene og regjeringssjefene som tvang den igjennom, og slett ikke alle tidligere dissidenter støttet George W. Bush. Dette burde også ha vært et tankekors: Hvordan kunne de som kjempet mot kommunistdiktaturet med kravet om at ”folket” skulle avgjøre, sette folkemeningen til side?

Hjemmeopinionen snur

Demonstrant ser presidentens helikopter lande i Annapolis (Scanpix/AP)

Men stemningen i det ”gamle” og det ”nye” Europa, som forsvarsminister Donald Rumsfeld så suverent inndelte europeerne i, var ikke det viktigste for Bush-administrasjonen. Det avgjørende var hjemmeopinionen.
Det var først da den begynte å svikte at det ble alvor.
En ting var at mediene og granskningskommisjoner avslørte løgnene, og at det viste seg at det land som vanligvis stod på barrikadene for menneskerettighetene, bedrev tortur og annen fangemishandling.

Noe annet var at amerikansk militær ekspertise påviste at okkupasjonen hadde vært særdeles dårlig forberedt. Det ble aldri satt inn tilstrekkelig med soldater, og mange av avdelingene manglet de våpen og det utstyr de trengte for å kunne forsvare seg effektivt mot terroristene. Vi skal heller ikke glemme hvordan amerikanske soldater stod passivt og så på at Iraks kulturskatter ble plyndret og ødelagt, og vanlige irakere har gfoprtsatt ikke fått den sikkerhet de har behov for i sin hverdag.

Amerikanske tapstall

Men vendepunktet i amerikansk opinionen kom først og fremst med egne tapstall. Til nå har 2100 gutter og jenter i uniform mistet livet i Irak, og dette fortsetter, selv om det er langt, langt flere irakere som myrdes av terroristene.

En terrorisme som rammer uskyldige kvinner, barn og eldre vil kanskje før eller senere frata Al Qaida og deres medsammensvorne den siste sympati i den arabiske verden. Og ingen skal være så forstokket i sin Amerika-kritikk at man ikke innser at det store flertall av irakere – shia-muslimene og kurderne - har fått mer enn nok av terrorismen. Men for amerikansk opinion var det likevel egne tap samt de økende økonomiske omkostninger som skapte vendepunktet.

Hva slags ”plan” har Bush?

George W. Bush og hans stab har endelig forstått at slik kan det ikke fortsette uten katastrofale følger for republikanerne i neste års mellomvalg. En del republikanske kongresspolitikere har allerede distansert seg fra sin president, og flere vil det bli etter hvert som hans andre og siste periode ebber ut.

I stedet for å nøye seg med å si at ”vi vil fortsette vår linje”, har George W. Bush nå gått til offensiv ved å hevde at han har en ”plan” for seier. Det er det budskap han denne uken kom med i sin tale til marineakademiet i Annapolis, og det er dette han vil kjøre på fremover. Bare full seier er godt nok i Irak, og USA har en plan for å oppnå en slik seier! Men presidenten sier ikke noe om hva denne ”plan” går ut på, selv om han har lært av den tabbe han begikk da han for to og et halvt år siden stod under et banner som proklamerte ”Mission Accomplished” – Oppdraget er utført!

Ingen timeplan

Riktig nok holder han muligheten for en viss reduksjon i styrkene mulig, slik at de første kan vende tilbake til USA i løpet av 2006, som tidligere var den timeplan administrasjonen opererte med. Noen konkret timeplan for tilbaketrekking vil Bush imidlertid ikke vite av.

Men følgende realitet hviler tungt over det hele: Skal USA over hodet ha en sjanse til å ”vinne” i Irak, kreves det i første omgang ikke færre, men flere soldater. De 120 bataljoner irakiske regjeringsstyrker og politi som George W. Bush påberoper seg, er det ingen uavhengig ekspertise som har særlig tro på.

USA, resten av den vestlige verden og de fleste arabiske regimer står over for et felles dilemma i Irak: Trekkes de amerikanske soldater for raskt ut, vil terroristene vinne en propagandaseier som ikke bare vil føre til full oppløsning av Irak, men kan få enorme konsekvenser i hele regionen. Dette vil være nettopp det fundamentalistene trenger for å få med seg folkemassene og ikke minst de militære for å styrte de gamle regimer. Uansett hva USA gjør, så vil det skape problemer.