Alle taper i USA

Det er ikke bare mannen i Det hvite hus som mangler tillit, men hele det politiske USA. Foto: Scanpix/AFP.

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Denne tendens bekreftes av en lang rekke meningsmålinger, og den er bare blitt forsterket med tiden. Det er altså ikke noen tilfeldige utslag vi ser.

Det er en mager trøst for Clinton-vennene at George W. Bush nå ligger enda dårligere an i målinger som går på presidentens etikk, enn Bill Clinton opplevde da Lewinsky-skandalen var på sitt verste. Clinton ble ikke bare tatt med buksene nede; han ble avslørt som løgner.

George W. Bush har beholdt buksene på, men seks av ti amerikanere mener han ikke er ærlig. Det er en økning 13 prosent på atten måneder og bekrefter altså at hans troverdighet er sterkt dalende. Dette står i skarp kontrast til da han ble gjenvalgt og triumferende slo fast at han hadde fått et mandat av folket og av Gud til å gjennomføre sitt politiske program.

Demokratene heller ikke troverdige

Men George W. Bushs ulykke er ikke demokratenes lykke. Mens bare 39 prosent av amerikanerne mener at Bush og republikanerne styrer landet på en god måte, oppnår demokratene ikke mer enn 41 prosent. For tiden er de altså ikke noe troverdig alternativ til den skandaleombruste administrasjonen.

President Bush er mindre populær enn forgjengeren Bill Clinton. Foto: Scanpix/AP.

Men dette hjelper ikke de republikanere som er på valg – som guvernører eller borgermestere i tiden fremover, og i mellomvalgene til Kongressen neste år.

Det var symptomatisk at i guvernørvalget i Virginia og New Jersey denne uken ville de republikanske kandidater over hodet ikke ha noen drahjelp av George W. Bush. Han ble i virkeligheten, om ikke formelt, bedt om å holde seg borte.

Samtidig ser vi hvordan de republikanere som posisjonerer seg for mellomvalget i 2006, distanserer seg fra presidenten og hans medarbeidere.

Total tillitskrise

Riktig nok kommer demokratene foran republikanerne i de fleste saker. I sosiale spørsmål har demokratene en troverdighet på 59 prosent mot republikanernes 29, i økonomi 56 mot 34, i helsepolitikk 54 mot 29 og i skolepolitikk 55 mot 32.

Når det gjelder Irak, leder demokratene med 48 mot 37, men i kampen mot terror generelt ligger de to partier likt.

Til tross for denne politiske kapital avviser 54 av 100 amerikanerne demokratene. Ikke en gang på etikk-skalaen scorer de særlig høyt - 16 prosent mot republikanernes 12. Dette bekrefter altså at hele det politiske Amerika befinner seg i en alvorlig tillitskrise.

Økende skepsis til krigen

La oss imidlertid ikke glemme hovedpoenget: Stadig flere amerikanere mener at presidenten førte dem bak lyset da han gikk til krig mot Saddam Hussein, og stadig flere synes USA håndtererer utfordringene i Irak i dag på en dårlig måte.

Tilliten til presidenten som den øverste krigsherre er markspist. Det er mange grunner til dette. Kampen mot opprørerne i Irak gir ikke overbevisende resultater, og på tross av forsvarsminister Donalds Rumsfelds optimisme har ikke de irakiske styrker den forventende fremgang.

Forsvarsminister Donald Rumsfeld fortsetter i gamle spor. Foto: Scanpix/AFP.

Da Rumsfeld ble bedt om å kommentere den pågående offensiv på grensen mot Syria, der det for første gang deltar irakere på bataljonsnivå, sang han på den gamle visen om at ”nu går alt så meget bedre”.

Men den sangen er det i dag bare den avgåtte forsvarsminister Kristin Krohn Devold og noen få andre som lytter til. Rumsfelds troverdighet i USA er blitt sterkt redusert, og i NATO og ellers i verden er den lavere enn
noen gang.

Større vilje til samarbeid

Men likevel viser NATO-landene større vilje enn før til å samarbeide med USA. Frankrike har samarbeidet tett med amerikanerne for å legge press på Syria etter mordet på den tidligere libanesiske statsminister, og når det gjelder Iran, spiller EU og USA på lag, ikke mot hverandre.

Denne vilje til å samarbeide, uten å gå på kompromiss med viktige prinsipper, skyldes naturligvis at supermakten USA er en realitet man må forholde seg til. Men det har også mye å gjøre med at det nå er utenriksminister Condoleeeza Rice som har hovedansvaret for utenriks- og sikkerhetspolitikken, og hun står George W. Bush meget nær.

”Cheney-Rumsfeld-kabalen”

Det betyr blant annet at Rumsfeld og hans mafia ikke lenger dominerer Irak-politikken slik de gjorde, og muligens må visepresident Cheney holde seg mer i skinnet etter at hans stabssjef er siktet for grove ulovligheter.

Tidligere utenriksminister Colin Powell har etter at han gikk av, ikke bare opptrådt usedvanlig selvkritisk, men han har også rettet sitt skyts mot Rumsfeld. Lawrence Wilkerson, som var Powells stabssjef i utenriksdepartementet, har sagt til amerikanske medier at hele Irak-politikken ”ble kidnappet av Cheney-Rumsfeld-kabalen”. Det er sterk kost.

Utenriksminister Condoleeza Rice demper presidenten. Foto: Scanpix/AFP.

En svekket Bush likevel bedre?

Den Bush-kritiske spaltisten Roger Cohen i The New York Times reiser det interessante spørsmål om en svekket president kan bli en bedre utenriks- og sikkerhetspolitisk aktør enn da han stod på toppen av meningsmålingene og var USAs ubestridte leder.

Normalt ville en svak president ikke være bra for Amerikas stilling i verden. Men Cohen mener at George W. Bush er blitt mer ydmyk og lyttende overfor USAs allierte, og at han søker samarbeid, ikke konfrontasjon med viktige land i den tredje verden. Mange mener med Cohen at Condoleeza Rice har en modererende innflytelse på George W. Bush.

Idiotforklaring av Bush

Dette endrer neppe noe på det faktum at han både hjemme og ute ligger rekordlavt på meningsmålingene, men det kan bety et bedre samarbeidsklima mellom USA og dets allierte og støttespillere.

Men da bør også europeiske kommentatorer og avistegnere slutte å betrakte George W. Bush som en idiot, slik de i sin tid fraskrev Ronald Reagan enhver evne til å gjøre noe viktig og riktig.

Den dumme supermaktsarroganse som preget Bush-administrasjonens første periode, har sitt motstykke i en europeisk, anti-amerikansk arroganse. Den samlede effekt av disse to holdninger var ikke bare til skade for de transatlantiske forbindelser, men var også negativ for verden forøvrig.

Amerikanske kvinner protesterer mot Irak-krigen på sin måte. Foto: Scanpix/AP.