Fastlåst i Tyskland

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Spør Jahn Otto Johansen om valget!

Det kan ta uker før vi vet om det blir en storkoalisjon mellom kristelig-demokratene og sosialdemokratene eller om Gerhard Schrøder fortsetter som forbundskansler, men da i en trafikklys-koalisjon.

Angela Merkel griper etter notater og dokumenter. Jan Bauer, AP

Trafikklys-koalisjon er betegnelsen på en allianse i rødt, gult og rødt, det vil si mellom sosialdemokratene, de grønne og fridemokratene.

Gerhard Schrøder må ha FDPs støtte for å kunne danne en ny regjering siden de nåværende regjeringspartier ikke oppnådde flertall, og han har gjort det helt klart at han ikke vil ha noe med det nye venstrepartiet å gjøre.

FDPs ledelse sa etter at partiet hadde gjort det bedre enn noen gang, at de ikke ville samarbeide med den sittende regjering, men det var ikke noe annet FDP-ledelsen måtte si etter at den i valgkampen hadde bundet seg så sterkt til Angela Merkel og CDU-CSU.

Fridemokratene på vippen

Fridemokratene er tradisjonelt et parti som har kunnet sitte i regjering med begge de to store folkepartier.

Både CDU-CSU og SPD har hatt FDP som regjeringspartner i en årrekke. Ingen utenriksminister har sittet så lenge i forbundsrepublikkens historie som Hans–Dieter Genscher; han tjente under både en sosialdemokratisk og en kristelig-demokratisk forbundskansler.

Nå har FDP vært i opposisjon siden 1998 og har slett ikke likt denne tilværelse, men håpet om å danne regjering med kristelig-demokratene slo altså feil etter at disse gjorde sitt dårligste valg noensinne.

Dermed er SPD og de grønne den eneste mulige måte å komme i regjeringsposisjon på, og er det noe fridemokratene liker, så er det å sitte i regjering.

Skremte vekk velgerne

FDP må svelge mange kameler før dette vil skje.

En ting er at partiformann Westerwelle må ta i seg sine kategoriske uttalelser om at han ikke ville samarbeide med SPD. Noe annet og viktigere er det at Fridemokratene i valgkampen gikk inn for enda mer vidtgående reformer enn Angela Merkel gjorde seg til talskvinne for, og det var jo frykten for de sosiale konsekvenser av hennes reformforlag som skremte velgerne.

Merkel gjorde en stor tabbe ved å engasjere en universitetsprofessor og tidligere høyesterettsdommer, Paul Kirchhof, som ikke hadde noen som helst politisk erfaring og som viste seg å være fullstendig umusikalsk overfor folkestemningen.

Hans forslag om en flat beskatning ble straks utnyttet av sosialdemokratene til å skremme velgerne med at en CDU-ledet regjering ville bety sosial usikkerhet.

Nå skulle vanlige lønnsmottagere betale like mye skatt som de rike, hevdet sosialdemokratene og nevnte ikke at det var lagt inn betydelige lettelser for dem som tjente minst.

Kirchhof ble stående som den store busemann. Merkels forslag om økt moms var heller ikke særlig klokt, for tyskerne så da for seg betydelige prisøkninger på mat og andre dagligvarer.

Merkel valgets store taper

Angela Merkel er valgets store taper.

I sommer lå CDU-CSU over 20 prosentpoeng foran sosialdemokratene, og nesten alle mediekommentatorer og valgforskere tok en kristelig-demokratisk seier for gitt.

Angela Merkel snublet altså i sine egne ben. Ikke engang østtyskerne, det folk hun kom fra, trodde hun ville være bedre egnet til å styre landet enn Gerhard Schrøder.

Det virket nesten patetisk da Angela Merkel etter at det elendige valgresultat forelå, sa at hun hadde fått mandat til å danne nye regjering. Hun begrunnet dette med at CDU ville bli det største partiet i Forbundsdagen.

Men CDU-CSU fikk bare ett skarve prosentpoeng mer enn SPD, og de får bare noen få flere representanter, hvor mange blir ikke avgjort før i omvalget i Dresden i oktober. Det ble utsatt fordi en høyreekstremistisk kandidat døde.

Uansett kan ikke Merkel drømme om et parlamentarisk flertall uten SPD. FDPs fremgang kan ikke veie opp for CDU-CSUs katastrofale tilbakegang.

Schrøder vil fortsette

Dersom kristelig-demokratene hadde gått frem, men uten at de fikk flertall sammen med Fridemokratene, ville en storkoalisjon med SPD være det ha vært det sannsynlige alternativ, og da med Angela Merkel som statsminister.

Men slik gikk det ikke. SPD og Schrøder gjorde det langt bedre enn ventet, selv om partiet gikk tilbake. I den situasjon var Gerhard Schrøder ikke villig til å trekke seg stille tilbake og ta fatt på sine memoarer eller ta en godt betalt jobb i storindustrien.

Nå er han full av fighting spirit og vil fortsette som forbundskansler. Men det kan han bare gjøre med støtte fra FDP. En mindretallsregjering er ikke noe brukbart alternativ, verken for Schrøder eller Merkel.

Slik tolker Gerhard Schrøder valgresultatet. Foto: Wolfgang Rattay , Reuters

Ingen tar sjansen på reformer

Teoretisk kan det tenke seg at De grønne en gang ville gå i koalisjon med CDU-CSU og FDP, men ikke nå.

Det har vært spekulert noe om en slik sort-grønn allianse, men tiden er ikke moden for det. Joshka Fischer vil aller helst fortsette i regjering sammen med Schrøder, men han antydet at han heller ikke hadde noe imot å komme i opposisjon.

Uansett er det politiske sentrum i Tyskland blitt svekket etter dette valget. Og venstrepartiet Die Linke vil neppe bli et nyttig korrektiv slik SF/SV var i mange år i Norge.

Dertil er arven fra det østtyske kommunistparti for tung, og splittelsen mellom øst-kommunistene og misfornøyde sosialdemokrater og fagforeningsfolk i vest vil før eller senere kunne resultere i fraksjonsstrid og tesekamp.

Når den grå hverdag melder seg vil vi også se hvordan så ulike personligheter som Gregor Gysi og Oskar Lafontaine vil ha vanskelig for å samarbeide.

Det valget i Tyskland har vist, er at velgerne ikke er modne for vidtrekkende reformer selv om de fleste i prinsippet mener at landet trenger reformer.

Skal det strammes inn, må naboen gjøre det. Ingen gruppe vil selv ta belastningen. Reformer Ja, men ikke for meg!

Risikabelt med reformer

Den lærdom politikerne trekker av valget, er at det er alt for risikabelt å foreslå reformer som virkelig svir. Det skaper angst, og Deutsche Angst er for lengst blitt et begrep i den europeiske politiske retorikk.

Uviljen mot å ta sjansen på vidtgående reformer vil ikke begrense seg til Tyskland. Også i andre europeiske land vil politikerne nå nøle med å gjennomføre det de burde gjøre, men som befolkningen frykter.

Høyst nødvendig reformer vil etter dette ble betydelig forsinket.