Tysk valgthriller

Av Utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Alt kan nå hende i Tyskland: En seier for kristelig-demokratene (CDU) og deres søsterparti, Den kristelig-sosiale union (CSU), i samarbeid med fridemokratene (FDP) eller et flertall samlet for sosialdemokratene (SPD), De grønne og det nye venstrepartiet Die Linke.

En mulighet som ikke kan utelukkes, selv om både CDU og SPD i dag avviser den, er en storkoalisjon, men da med Angela Merkel, ikke Gerhard Schrøder som forbundskansler.

Sprikende meningsmålinger

Lenge pekte meningsmålingene i retning av en konservativ seier, men dette har snudd i innspurten.

Nå spriker målingene så kraftig at man skal være ytterst forsiktig med å ta noe for gitt. I forrige uke viste både det anerkjente Emnid-instituttet og ”Politbarometer” en bitte liten ledelse for CDU-CSU og FDP, men målinger som forskjellige aviser og tidskrifter har foretatt senere, fratar den borgelige siden det flertall de må ha for å overta regjeringsmakten.

Hvis man tar de enkelte partier, ligger CDU fremst med 40,5 prosent, men SPD har halt kraftig inn på i det siste og har nå ca. 35 prosent.

Folk passerer en valgplakat med Angela Merkel, leder for CDU.(Foto:AFP/Scanpix)

Men det er altså den totale oppslutning om de to regjeringsalternativ som er avgjørende, og nå er det slett ikke sikkert lenger at Angela Merkel kan danne en regjering bestående av CDU-CSU og FDP.

Også i siste valg, som ble holdt i 2002, tok sosialdemokratene inn på den konservative ledelsen de siste ukene, og det ble en hårfin overvekt for den sittende rød-grønne regjering.

Men den gang var det to opplagte saker som Gerhard Schrøder utnyttet for alt hva det var verdt – flomkatastrofen i Sachsen og tyskernes motstand mot George W. Bushs krigspolitikk.

Men slik er det ikke nå. Flommen i Bayern varte ikke lenge nok og lot seg ikke utnytte av Schrøder, siden CSU-lederen Edmund Stoiber var på plass før ham.

Schrøder best i valgkamp

Men Schrøder har på ny vist at han trives best i valgkamp og når TV-kameraene går. Jeg fulgte tett på ham da han i 1998 drev valgkamp i delstaten Niedersachsen.

Det var før han ble en nasjonal skikkelse og sosialdemokratenes kanslerkandidat. Når det ikke var fjernsynskameraer på stedet, kunne han virke som en slapp fisk, men straks lysene ble satt på og kameraene surret livnet han til nesten som ved et mirakel.

TV virket nesten som et narkotikum på ham. Selv et norsk fjernsynsteam kunne få ham til å glitre til. Ja, han spilte faktisk på vår tilstedeværelse: Med et utenlandsk TV-selskap til stede måtte han jo være viktig.

Utenrikspolitikk ikke det viktigste

Angela Merkel har moderert sin støtte til George W. Bush betraktelig, og bortsett fra synet på tyrkisk EU-medlemskap er det ingen store utenrikspolitiske spørsmål som skiller dem.

Merkel vil antagelig satse noe mindre på Chirac enn Schrøder har gjort, men det fransk-tyske samarbeid vil fortsatt være en bærebjelke i Unionen.

Merkel har kritisert Schrøders nære vennskap med Putin, men som regjeringssjef vil hun ikke legge om politikken overfor Russland. Russland er for alle partier en strategisk samarbeidspartner, og det er ingen uenighet om gassledningen som nå skal legges i Østersjøen, til tross for sterke polske protester.

Det er duket for en valgthriller i Tyskland om en knapp uke. Valgplakataen viser Angela Merkel og Edmund Stoiber (Foto:AFP/Scanpix)

Britiske presseantagelser om en helt annen Europa-politikk dersom Merkel vinner, er ikke realistiske. Det er mer kontinuitet og samforstand i tysk utenriks- og sikkerhetspolitikk enn valgkampretorikken kan gi inntrykk av.

Økonomien viktigst

Det er om den økonomiske politikken, og særlig om reformene, at slaget vil stå. Alle er enige om at den tyske velferdsstaten må slankes. Tysk økonomi kan rett og slett ikke ta de stadig voksende uttellinger til pensjoner, ledighetstrygt og helsevesen.

Spørsmålet er hvor smertegrensen går. Mange mener at Schrøder allerede har gått for langt og at reformene vil gi Tyskland enda flere tapere. Og taperne er langtidsledige, kronisk syke, enslige forsørgere og barn.

Selv om det ikke er flere tiggere i tyske gater enn ellers i Europa, så er det mye skjult fattigdom. Stadig flere barn og ungdommer faller under den offisielle fattigdomsgrensen.

Enslige og barnefamilier har ikke råd til å spise skikkelig og kjøpe klær, og de kan ikke ta ferie og unne seg fornøyelser som tyskerne tidligere tok for gitt. Avstanden mellom fattig og rik øker.

Misnøye i fagbevegelsen

Særlig innen fagbevegelsen har det vært voksende misnøye med Schrøder. Han omtales med forrakt som ”bossenes kamerat”.

En del forbundsledere og mange fagorganiserte vil stemme på det nye venstrepartiet Die Linke, etterkommeren til det østtyske kommunistparti, og dets vesttyske tvillingbror, WASG som er en ”valgaksjon for sosial rettferdighet”.

Die Linke/ WASG har gjort det bra i meningsmålingene, langt bedre enn de fleste valgforskere og aviskommentatorer trodde på forhånd.

Omstridte Lafontaine

SPD-ledelsen stemplet avhopperen Oscar Lafontaine som en forræder og dessuten en type som likte å omgi seg med luksus.

Men Lafontaine er en fremragende retoriker og sammen med østtyskeren Gregor Gysi har han gjort et kraftig innhogg blant misfornøyde velgere.

De er et underlig par – kynikeren og maktmennesket Lafontaine og romantikeren Gysi – men til sammen har de klart å mobilisere nettopp dem som mener de har mest å tape på reformene.

Men det er et tankekors at Die Linke/ WASG svekker sosialdemokratene og dermed baner veien for en Merkel-regjering som vil gå enda mer drastisk til verks for å redusere de sosiale ytelser.

Merkels feilgrep

Men også Angela Merkel må være forsiktig. Mange valgforskere forklarer CDUs tilbakegang med at hun engasjerte den tidligere høyesterettsdommer og nå professor, Paul Kirchoff, til sitt skyggekabinett.

Kirchoff tråkker straks i salaten ved å legge frem et radikalt skatteforslag; en flat beskatning på 25 prosent. Det ville innebære at millionærer og vanlige lønnsmottagere måtte betale det samme.

Det har Schrøder utnyttet så effektivt at Merkel måtte distansere seg fra sin kandidat. Kirchoff er nå en eneste stor belastning for CDU-CSU. Det har heller ikke hjulpet Merkel at hun vil øke momsen, noe som vil gi dyrere matvarer og tjenester.

Europas eldste velferdsstat

De som kommenterer tysk politikk utenfra, glemmer ofte at både SPD og CDU-CSU er to store folkepartier, som ligger trygt forankret i sentrum og beveger seg så ut mot venstre og høyre.

Begge disse folkepartier har tradisjonelt sverget til velferdsstaten. I motsetning til hva mange nordmenn tror ble velferdsstaten ikke oppfunnet av Einar Gerhardsen, og Gro Harlem Brundtlands regjering hadde riktig nok Europa-rekord i kvinneandel, men ikke i velferdspolitikk.

Det var faktisk den konservative fyrst Otto von Bismarck som i det nittende århundret etablerte en velferdsstat for å få arbeiderne til å la være å stemme på sosialistene.

Og Den tyske forbundsrepublikkens (Vest-Tysklands) fader, Konrad Adenauer, innførte så mange velferdsgoder at økonomer i ettertid mente han opptrådte uansvarlig.

Sjenerøs velferdsstat

Den tyske velferdsstaten har vært meget sjenerøs, med blant annet gratis tannlegebehandling og frie briller, også med dyr innfatning.

Etter reformene får tyskerne fortsatt gratis briller, men kan ikke lenger velge innfatning fritt. De får fortsatt fri tannbehandling, men må gå til tannlegen en gang i året og vise at de pusser tennene regelmessig.

En del andre reformer svir nok mer, bl.a. skal ledige tvinges tilbake til arbeidslivet dersom de er arbeidsdyktige og det finnes jobber.

De som går på trygd skal kunne ta såkalte en-euro-jobber, dvs arbeide for en euro i timen (ca. åtte kroner), men vil samtidig få beholde trygden. Det er ut fra den kloke tankegang at ledighet er roten til alt ondt.

Ingen vil ta belastningen

Men selv dette har skapt strid. De fleste innser at Tyskland må komme seg ut av ”reformkøen”, men ingen grupper vil ta belastningen. Det er alltid de andre, ikke dem selv som skal belastes.

Dersom en konservativ regjering går enda lenger enn sosialdemokratene og de grønne, blir det sosial strid og politisk bråk. Men dersom det skulle bli en storkoallisjon, vil det ikke bli noen upopulære reformer, og da er Tyskland kommet like langt.

Tyskerne har visse erfaringer med storkoalisjon. Den skaper politisk ro, men legger en klam hånd på samfunnsdebatten, og det er det bare ekstremistene som har noe å tjene på. I alle fall blir det et uhyre spennende valg 18. september.