Har Irak en fremtid?

Av Utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Amerikanerne forsøkte lenge å få irakerne til å holde fristen som var satt til 15. august, men de som virkelig kjente forholdene på stedet, mente det var galt å forhaste seg.

Det var naivt å tro at supermakten USA kunne tvinge irakerne til å bli enige om stridsspørsmål som betydde så mye for de enkelte etniske og religiøse grupper: Hva slags grunnlov Irak får, vil være bestemmende for om det skal bli et demokratisk og pluralistisk samfunn eller en prestestyrt stat.

En irakisk kvinne på jobb i Bagdad. Kvinnens stilling i fremtidens Irak er uviss.(Foto:AFP/Scanpix)

Det vil også bestemme kvinnenes stilling. Og det vil være avgjørende for om det i i det hele tatt skal være mulig å holde dette splittede landet sammen.

En kunstig statsdannelse

Mange glemmer at Irak er en kunstig statsdannelse som ble tvunget igjennom av de allierte seiersmakter på ruinene av det ottomanske imperium.

Men det tok ikke lang tid etter den første verdenskrig før britene oppdaget at det var lettere sagt enn gjort å holde de forskjellige folkegrupper sammen. Irak var fra begynnelsen av aldri noen virkelig enhet og ble det heller ikke.

Kurderne i nord foraktet araberne, og hatet ble gjengjeldt til fulle. Dessuten var det sterke motsetninger mellom det sunnittiske mindretall og shia-flertallet. Det var en alles kamp mot alle, og alle mislikte britene.

Saddam Hussein skapte en slags kunstig enhet ved å gi sunnittene alle fordeler og terrorisere shia-muslimene og kurderne. Det måtte før eller senere ende med forferdelse.

De falske begrunnelser

De aller fleste av de påstander president George W. Bush og statsminister Tony Blair brukte for å innvadere Irak, er avslørt som falske.

Ikke hadde Saddam masseødeleggelsesvåpen, og ikke stod han i nær kontakt med Bin Laden. Det eneste som gjenstår, er at Saddam ble styrtet og at hans brutale diktatur ble avskaffet.

Det er naturligvis bra, men var aldri det avgjørende argument for å gå til krig. Dette er noe som Bush og Blair senere har grepet til etter at alt det andre falt sammen som en maskepi, i beste fall som et selvbedrag som de to statsmenn gjorde seg skyldig i.

Men uansett begrunnelsen for å gå til krig så måtte de allierte okkupanter og irakerne selv snart forholde seg til hvordan dette samfunn i fremtiden skulle ordnes. Og det er dette arbeidet med en ny grunnlov dreier seg om.

Hvis ikke de stridende parter klarer å bli enige, må antagelig den midlertidige nasjonalforsamling oppløses og det må skrives ut nyvalg. Og da er man like langt.

Amerikansk tidspress

Amerikanerne var svært opptatt av at ikke tiden skulle løpe fra dem. Det gjaldt å opprettholde et momentum - et raskt tempo - i utviklingen mot en nytt og demokratisk samfunn.

Men hastverk er som kjent lastverk. Amerikanske politikere og generaler stilte nærmest et ultimatum til de irakiske folkevalgte som arbeider med den nye grunnlov. Tidsfristen 15. august måtte holdes for enhver pris, mente amerikanerne.

Men irakerne lot seg ikke diktere. Dertil var motsetningene dem i mellom for store. Da utsettelsen var et faktum, foreløpig bare for en uke, måtte president George W. Bush gjøre gode miner til slitt spill.

Fra sin lange ranchferie i Texas "applauderte han de heroiske anstrengelser til de irakiske forhandlere og satte pris på deres arbeid for å løse de gjenværende spørsmål gjennom fortsatte forhandlinger og dialog". Dette politiske bla-bla gjorde neppe særlig inntrykk på de stridende parter.

Sterk uenighet

Hvordan skal maktfordelingen mellom sentralregjeringen og regionene være? Kurderne holder fast på de fordeler og rettigheter de oppnådde gjennom flere år, beskyttet av amerikanernes flyforbudsparaply.

Kurderne kommer ikke til å akseptere noe sentralstyrt Irak, men de har droppet sitt krav om at staten skal kalles "federal".

Flere shia-muslimske grupper har krevd regionalt selvstyre for deres oljerike områder i sør. Dette er riktig nok ikke representativt for alle shia-muslimer, men det er mange som lytter til den ledende shiamuslimske politikeren Abdul Aziz al-Hakam når han fremmer slike krav. Men shia-muslimene har i hvert fall droppet kravet om at Irak skal kalles en "islamsk stat".

Religionens rolle

Det løser imidlertid ikke det andre sentrale stridsspørsmål, religionens rolle i det fremtidige Irak. Hverken kurdere eller sunnitter vil akseptere noe shiamuslimsk prestestyre etter mønster av Iran, som har en betydelig innflytelse i dagens Irak.

Det er et tankekors at den amerikanskledede invasjonen ikke bare har gitt shiaflertallet en makt Saddam nektet dem, men at amerikanerne mer eller mindre passivt har måttet se på hvordan shia-prestene dominerer politikk og samfunn.

Det er jo stikk i strid med amerikanske forsikringer om at de ville innføre et pluralistisk, demokratisk samfunn med like rettigheter for alle.

Ved å satse så sterkt på shia-muslimene og skyve sunnittene til side, slik den kunnskapsløse og utålmodige "prokonsul" Paul Bremer gjorde, skapte amerikanerne en situasjon som egentlig ikke var tilsiktet og som altså var i strid med deres demokratimodell.

Ny kvinnediskriminering

De irakiske kvinners fremtid er helt sentral i denne forbindelse. Det aller meste av den kritikk som rettes mot Saddam, er riktig.

En konservativ muslimsk kvinne krever at Islam får en bred plass i den irakiske grunnloven.(Foto:AFP/Scanpix)

Hans undertrykkelse av all opposisjon og særlig av kurderne og det shiamuslimske flertall vil bli stående i irakisk historie som en stor skjendsel.

Men Saddams regime var i hvert fall religionsnøytralt, og han ga kvinner muligheter til å skaffe seg høyere utdannelse og få en plass i samfunnet som i få, om noen andre arabiske land.

Disse rettigheter blir de fratatt dersom shiamuslimene får det som de vil. Det vil sette utviklingen i Irak et halvt århundre tilbake.

Koranlover - sharia - vil bli den øverste autoritet i alle spørsmål som gjelder ekteskap, skilsmisse, barnebidrag, arv og kvinnens plass forøvrig i samfunnet.

Selv høyt utdannede, sekulariserte kvinner fra shia-familier vil bli fratatt retten til å velge sine ektemenn og arve eiendom på samme måte som menn.

En irakisk ektemann vil kunne bruke loven til å kaste ut sin hustru når han går trett av henne. Hun vil være fullstendig rettsløs.

Irakiske kvinneorganisasjoner advarer med rette om at kvinnene vil bli de største tapere. Det vil, som de sier, være "en legalisering av kvinnediskriminering".