Grenseløs lojalitet?

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Spørsmålet som nå reises i amerikanske medier er om presidentens velkjente lojalitet er så grenseløs at han beholder medarbeidere som anklages for lovbrudd?

Det dreier seg om ingen mindre enn Karl Rove, som var mesterstrategen bak George W. Bushs store valgseier i fjor. Rove regnes både av venner og fiender, som en av de aller dyktigste politiske strateger i USA i dag.

Vil Bush holde Rove inne i varmen, eller må han se seg om etter nye støttespillere? (Foto: Scanpix/AP/P. Edmonds)

Rove viktig for innenrikspolitikken

Selv om Bush ikke kan gjenvelges og derfor ikke trenger å bekymre seg med valgtaktiske utspill, så er Rove fortsatt viktig for hans bestrebelser på å få gjennomført sitt politiske program, særlig i innenrikspolitikken.

Rove er også sentral for den kandidat republikanerne stiller oppe i neste presidentvalg, og for republikanske kongressrepresentanter og senatorer som skal gjenvelges. Karl Rove er altså en mann som George W. Bush ikke uten videre gir avkall på.

Bush vant presidentvalget som republikanernes kandidat i 2004. Gode strateger er viktige om det skal gå republikanernes vei neste gang også. (Foto: Scanpix/AFP/T. Sloan)

At Rove er av norsk ætt, er mindre interessant i denne forbindelse. Likevel er det gjerne slikt norske journalister er opptatt av, uten at de dermed får den kjensgjerning inn i sine hoder at de fleste norsk-amerikanere er republikanere og at de er konservative i de fleste spørsmål.

Røpet en CIA-agent

Problemet for den ellers meget intelligente Karl Rove, er at han mistenkes for å ha røpet navnet på en CIA-agent, og det er straffbart.

Valerie Plane var terrorismeekspert i CIA og reiste ofte på farlige og hemmelige oppdrag i utlandet.

Å bli eksponert med fullt navn og stilling er livsfarlig for en person med hennes oppdrag; i det minste betyr det slutten på karrieren.

Mer enn en politiks thriller

Hvorfor skulle Rove finne på å gjøre noe slikt, hvis det da til slutt kan bevise at det var han som røpet hemmeligheten og dermed begikk et alvorlig lov brudd?

Det dreier seg, som den respekterte National Public Radio-kommentatoren Daniel Schorr påpeker, om noe langt mer enn en spennende politisk thriller, som er måten mediene har fremstilt det på.

Karl Rove har nemlig hatt det overordnede ansvaret for PR-spillet som skulle rettferdiggjøre beslutningen om å gå til krig mot Irak.

Bush trengte en god krigsbegrunnelse

Da president George W. Bush allerede i 2002 besluttet å gå til krig mot Irak, manglet han en casus belli – en begrunnelse som ville overbevise amerikansk, men også internasjonal opinion om at dette var det eneste riktige.

Bush sitt hovedargument var at Saddam Hussein produserte kjernefysiske våpen (Foto: Scanpix/AP/L. Rebours)

Hovedargumentet var påstanden om at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen klar til bruk.

I sin State of the Union-tale i 2003 brukte presidenten en britisk etterretningsrapport som stammet fra en italiensk kilde.

Den gikk ut på at Saddam hadde forsøkt å kjøpe uran fra det afrikanske landet Niger, altså et bevis på at diktatoren bygget opp en kjernefysisk slagstyrke, som han faktisk gjorde tidligere da israelske bombefly satte en stopper for hans planer.

Lite troverdige kilder

Problemet var imidlertid at til og med CIA anså de italienske kilder for å være ”fragmentariske og lite konkrete”.

Med andre ord: De var ikke til å stole på. Likevel fremsatte presidenten denne påstand bare noen få måneder før krigen begynte.

Bush trengte et godt argument for å legitimere krigen i Irak (Foto: Scanpix/AP/S. Walsh)

Både CIA-sjef George Tenet og daværende sikkerhetspolitisk rådgiver, nå utenriksminister, Condoleeza Rice, sa senere at dette ikke burde ha vært med i presidentens tale.

Men den gang var det åpenbart ingen som hadde motforestillinger, bortsett fra en Afrika-ekspert, ambassadør Joseph Wilson, som CIA sendte til Niger for å undersøke saken.

Wilson er gift med Valerie Plame, og det er her det delikate i saken ligger.

En udiplomatisk diplomat

Ambassadør Wilson kom tilbake fra Niger med en klinkende klar konklusjon: Det var intet hold i de italienske påstander som britiske etterretning hadde brakt videre til Washington D.C.

Tidligere ambassadør Joseph Wilson talte Washington rett i mot (Foto: Scanpix/Reuters/J. Reed)

Han fant over hodet intet bevis på at Irak hadde forsøkt å kjøpe uran i Niger. Dessuten var den nigerianske uranproduksjon solgt til andre land for flere år fremover.

Men Wilson nøyde seg ikke bare med å avlevere sin rapport. Etter at George W. Bush gikk til krig, skrev ambassadøren et innlegg i New York Times der han påpekte at presidentens påstander var gale, ja, kanskje en direkte løgn.

Dette var jo et temmelig udiplomatisk utspill fra en yrkesdiplomat, men USA har mer tradisjon enn Europa for at en embetsmann i visse situasjon følger sin samvittighet og bryter taushetsplikten.

Karl Roves spill

Det hvite hus ble naturligvis forbannet over ambassadør Wilsons artikkel og satte straks i gang en kampanje for å diskreditere ham.

Det ble sagt at det var kona til Wilson som hadde gitt ham oppdraget, og hennes identitet ble avslørt. Det skjedde i en artikkel som den erkekonservative spaltisten Bob Novak skrev.

Det er senere kommet frem av etterforskingen at Karl Rove flere ganger var i kontakt med Bob Novak. Han advarte spaltisten mot å stole på ambassadør Wilson og fortalte altså at kona hans arbeidet i CIA.

Han antydet også at kona hadde tatt initiativet til hans Niger-reise. Det er fortsatt uklart om Rove oppga hennes navn, men en noenlunde oppegående journalist ville raskt ha funnet ut hvem det var.

Hensikten var altså å diskreditere alle som reiste den minste tvil om presidentens beslutning om å gå til krig.

I det betente klima i Washington ble all kritikk, ja, selv den minste motforestilling, ansett som forræderi. Det forklarer Roves utspill.

Pinlig mistanke

Spørsmålet er om etterforskeren kan føre et endelig bevis på at Rove røpet Valerie Plames navn og dermed begikk et meget alvorlig lovbrudd.

Bare mistanken er ytterst pinlig for Det hvite hus, og demokratene, som ellers har ført en tafatt opposisjon mot presidentens krigspolitikk, utnytter dette for alt det er verdt.

Mange har demonstrert for å få Karl Rove avsatt. (Foto: Scanpix/Reuters/S. Healey)

Spørsmål om kildebeskyttelse

Thrilleren kunne ha vært begrenset til dette, og det ville i seg selv ha vært nok for amerikansk presse, om det ikke i tillegg skulle ha kommet til viktige spørsmål om journalisters kildebeskyttelse.

Den er delvis beskyttet av et tillegg til den amerikanske grunnloven, den såkalte First Amendment.

Teksten er ikke helt klar og entydig. Den gir ikke mediene ubegrenset rett til å beskytte sine kilder. Men en rekke dommer og lover i nesten alle delstater gir pressen en slik rett.

Hensikten er å sikre medienes uavhengighet av statsmakten slik at de kan avsløre uheldige, for ikke å tale om forbryterske handlinger fra politikere og embetsmenn.

Journalist i fengsel

Spesialetterforskeren, Patrick Fitzgerald, krevde at Matt Cooper i Time Magazine og Judith Miller i New York Times skulle avsløre sine kilder, til tross for at de aldri var så direkte som Novak.

New York Times reporteren Judith Miller måtte gå i fengsel fordi hun nektet å oppgi sine kilder i retten. (Foto: Scanpix/Reuters/L. Douwning)

En dommer avsa en kjennelse om at det var forrakt for retten ikke å oppgi kildene, og de to journalistene ble dømt til fengsel på ubestemt tid.

Time Magazines ledelse gikk imidlertid med på å legge frem det materiale de hadde, men det nektet New York Times. Derfor måtte Judith Miller i fengsel.

Konspirasjonsteori

Noe slikt skjedde imidlertid ikke med Bob Novak som satte i gang det hele og skrev den artikkel som røpet navn og identitet til ambassadør Wilsons kone.

Det fikk mange til å skrike opp om en sammensvergelse. De mente at spesialetterforskeren stod i ledtog med Det hvite hus og at Novak skulle beskyttes fordi han var konservativ og spilte Roves spill.

Norske journalister har ukritisk gjengitt denne konspirasjonsteori.

En uavhengig etterforsker

Nå er det imidlertid mye som tyder på at spesialetterforsker Fitzgerald fikk de opplysninger han ønsket av Novak og derfor ikke trengte å stevne ham for retten.

Spesieletterforsker Patrick Fitzgerald (Foto: Scanpix/Reuters/J. Gress)

Når han gikk videre med Cooper og Miller, var det fordi han ønsket å mest mulig bevis mot Karl Rove for å kunne gå til sak mot ham.

Amerikansk presse betviler ikke lenger Fitzgeralds uavhengighet og faglige integritet.

Hva slags sak han til slutt reiser, er imidlertid uklart. Muligens begrenser han anklagen for å få Rove dømt.

Men i øyeblikket kan vi altså ikke si med sikkerhet om det blir noen sak i det hele tatt og om Rove blir dømt.

Bush er meget lojal

Det vi derimot kan observere, er at George W. Bush er ytterst lojal mot sine medarbeidere.

Bush holder fast ved Donald Rumsfeldt (Foto: Scanpix/AP/ P. Edmonds)

Derfor tviholder han også på forsvarsminister Donald Rumsfeld, som stadig opptrer som en elefant i en porselensbutikk og skader både USA og det amerikanske forsvaret med sine uttalelser og sine disposisjoner.

Det er i dag ingen europeiske statsråd, bortsett den norske forsvarsminister, som fastholder at Rumsfeld er genial.

Det er usikkert om president Bush i dag er overbevist om at Rumsfeld er like genial i alt han foretar seg, men han vil i hvert fall ikke gi ham sparken.

Og heller ikke vil han slå hånden av Rove, uansett hvor skarp kritikken mot ham er.

Viktigheten av sannhet

Denne Washington-thriller kan for oss utenforstående synes mindre viktig i forhold til det faktum at siste uke ble det drept flere av selvmordsbombere i Irak enn antallet ofre i London-terroren.

En eksplosjon i Bagdad drepte minst 100 mennesker den 16.juli 2005 (Foto: Scanpix/AP/H. Mizban)

Og at muslimske fundamentalister, med eller uten Bin Laden bak, slår til i Tyrkia og Egypt og er en trussel mot enda flere europeiske land enn hardt rammede Spania og Storbritannia.


Men dette viser hvor alvorlig det er når en leder ikke sier sannheten i en så viktig sak som spørsmålet om krig og fred.

En liten gutt står skadet i en av Bagdads gater (Foto: Scanpix/AP/H. Mizban