Vinnes ikke i Irak

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Dette synes å være den generelle konklusjon til europeiske og amerikanske eksperter etter terrorhandlingene i London i forrige uke.

Ekspertene er heller ikke overrasket over at terroristene slo til i London, etter at New York og Madrid tidligere har vært de mest eksponerte terrormål.

Mange eksperter sier de er mer overrasket over at terroristene ikke tidligere klarte å slå til i en by der det er så mange store og uoversiktlige islamske grupper. Det viser at britisk politi og etterretningstjeneste tross alt har vært ganske effektivt.

Sårbare

Men som The Economist slår fast i en nøktern kommentar, er det ingen storby i verden som kan beskytte seg ett hundre prosent mot slike terrorhandlinger.

I London går dagliglivet sin gang. Foto: Scanpix

Terrorister vil alltid finne muligheter til å slå til mot den myke sivile struktur. Det er ikke militære installasjoner og godt bevoktede regjeringsbygninger de våger seg på.

Men dette er jo nettopp deres strategi og taktikk: De vil ramme flest mulig sivile, helt tilfeldig og uansett om disse mennesker har hatt noe som helst med Irak-krigen eller den israelsk-palestinske konflikt å gjøre.

Terroristene spør ikke sine ofre om hva de mener om disse omstridte spørsmål. Ofrene er uskyldige mennesker som rent tilfeldig befinner seg på de steder der terroristene slår til.

Det er karakteristisk at både i London og Madrid satset de på offentlige kommunikasjoner som aldri kan totalt beskyttes mot hensynsløse terrorister.

Da måtte man ha overvåkingskameraer over alt, og det er allerede mange av dem, for mange, mener noen. Dessuten måtte adgang til tog, buss og undergrunnsbane kontrolleres på en helt annen måte enn i dag.

Sannsynligvis måtte man utstyre tog og busser med bevæpnede sivilkledde vakter som om bord i israelske fly. Et samfunn som skal beskytte seg fullstendig mot denne type terrorister, ville bli en høyteknologisk politistat.

Ingen politistat

Og det er det få som ønsker, selv om det etter 11. september 2001 i USA og Europa og på ny etter terrorhandlingene Madrid i fjor og i London nå har vært fremstøt for å gi politiet og etterretningstjenestene videre fullmakter enn de hadde selv under den kalde krig, i hvert fall formelt sett.

I fjor eksploderte bombene i den spanske hovedstaden Madrid. Foto: Scanpix

Vi ser tendensen også i Norge. Det interessante er at britisk opinion har gjort det så klart at de ikke ønsker et slikt samfunn. For det ville være å gi terroristene en slags seier. De er ikke bare ute etter å ramme de vestlige samfunn fysisk, men de ønsker å ødelegge dem som sosiale enheter.

Britisk ro og verdighet

Britene har i det hele tatt opptrådt med beundringsverdig ro og verdighet etter tragedien i London. Deres svar til terroristene er at selv om de kan skape kaos og drepe mange mennesker, så skal de ikke få lov til å lamme en moderne storby.

Det vil terroristene heller ikke kunne gjøre uten at de har en hær av voldsmenn som slår til i angrepsbølge etter bølge på militært vis og som er utstyrt med kjernefysiske, kjemiske og bakteriologiske våpen. Den fare lurer kanskje på oss i fremtiden, men den har vi lykkeligvis unngått inntil nå.

Trusselbilder

Slike apokalyptiske trusselbilder krever noe helt annet og mer enn videoovervåking, Internett- og telefonkontroll og romavlytting.

Her trengs det, ikke minst når det gjelder kjernefysisk teknologi, et samarbeid på stormaktsplan som mange mener USA har stilt seg halvhjertet til ved sin sabotasje av ikkesprednings- og prøvestansavtalene. Og sannsynligvis har USAs allierte, Pakistan, bidratt mest til at farlig teknologi og materialer er blitt spredt og kan havne i terroristenes hender.

Det bekymrer og må bekymre Washington, men de offisielle amerikanske reaksjoner på dette har vært like begrensede som reaksjonene på brudd på menneskerettighetene. Pakistan er en for viktig alliert til at USA vil forstyrre ”idyllen”.

Bush opptatt av Irak

President George W. Bush har som man måtte vente, utnyttet terrorhandlingene i London til å fremheve sine løsninger i kampen mot internasjonale terrorisme, og han forsøker fortsatt å rettferdiggjøre krigen og okkupasjonen i Irak ved å henvise til terroraksjoner i Vesten.

Irak er riktig nok blitt et arnested for internasjonale terrorister, men deres celler finnes i nesten hele den vestlige verden i tillegg til i muslimske land. Krigen mot disse terrorister vinnes ikke i Irak. Der fortsetter terrorhandlingene med en slik monoton gjentagelse at internasjonale medier knapt bryr seg om å referere dem lenger.

I britisk presse, ikke bare i det konservative The Economist, understrekes det at terroren presser frem en løsning på langsiktige problemer som den israelsk-palestinske konflikt og mangelen på demokrati og sosial rettferdighet i den muslimske verden.

Slutt på terrorhandlingene og en utvikling mot demokrati i Irak er en sak, noe helt annet å høyne det økonomiske og sosiale nivå og skape demokrati i andre arabiske land.