Hjelpeløs mot terror

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Den amerikanske og den russiske president er uenig om mye og forholdet mellom deres to land er ikke så godt som tidligere, men de er i hvert fall enige om èn ting: De skal samarbeide i krigen mot internasjonal terrorisme.

Putin og Bush har riktig nok noe forskjellig oppfatning av hvem som er de farligste terrorister. Putin er mest opptatt av tsjetsjenerne, mens Bush er fiksert på Al Qaida.

Men de fleste slike grupper har tilknytning til Midtøsten, og det er der de to presidenter mener de har felles interesser. George W. Bush gikk til og med så langt at han takket Putin for hans støtte til amerikansk Midtøsten-diplomati.

Det omfatter jo ikke bare kampen mot terrorisme, men også den palestinsk-israelske konflikt og Syria-Libanon. En av mange årsaker til at syrerne trakk seg ut av Libanon var at Moskva ikke lenger ville gi dem ryggdekning.

Ingen lysning

Men uansett hva de to presidenter sier, så er situasjonen begredelig både i Tsjetsjenia og i Irak. Ingen steder øyner man en lysning i krigen mot terrorisme, og problemet er ikke bare fanatiske terrorister, men også svakheter i amerikansk og russisk politikk.

Krigen mot internasjonal terrorisme kan etter de fleste eksperters mening ikke vinnes uten at man tar fatt på de grunnleggende problemer og befolkningen ser et håp om bedre tider økonomisk og sosialt.

Det betyr ikke at fattigdommen alene forklarer terrorisme. De fleste Al Qaida-terrorister kommer fra rike familier og de har høy utdannelse. Men de spiller på massenes elendighet.

Økonomien stagnerer

I Irak stagnerer økonomien. Oljeproduksjonen ligger stadig langt tilbake for førkrigsnivået, som jo også var begrenset på grunn av FN-boikotten.

Det er langt igjen til regjeringens mål om en oljeproduksjon som gir en tilfredsstillende årlig inntekt. I fjor tjente Irak bare 17 milliarder dollar på sin olje, og det er ikke mye å rope hurra for i et land som er kjent for å ha noen av verdens største oljereserver.

Forklaringen er ikke bare sabotasje mot rørledninger og anlegg, men også sviktende administrasjon.

Høy arbeidsledighet

Arbeidsledigheten oppgis til mellom 25 og 50 prosent. Hvordan den egentlig skal beregnes, er ekspertene uenig om.

Men ingen bestrider at ledigheten særlig rammer de unge. Det gir et farlig rekrutteringsgrunnlag for terroristene, som også klarer å verve folk blant Saddams soldater og offiserer som den amerikanske prokonsul Paul Bremer bare sendte hjem.

Irakiske offiserer har hatt en drastisk reduksjon i sin levestandard, så man skal - som The Economist påpeker – ikke være overrasket over at det er mange som vil foreta et bakholdsangrep mot amerikanske og irakiske regjeringskonvoier bare for noen hundre dollar i belønning.

Stor svindel

Det gjør ikke stemningen overfor amerikanerne bedre at den amerikanske riksrevisjonen etterlyser 100 millioner dollar som var øremerket for gjenoppbygging. Sannsynligvis er mye av dette blitt svindlet bort, av amerikanske firmaer og irakiske eventyrere.

Det blir under slike forhold ikke lett å utrydde korrupsjonen i et land som har en så sterk tradisjon for slik ukultur.

Rekord-terror

Det er først på lengre sikt den nye regjering kan ha noe håp om å bedre økonomien. Dens første oppgave er å få stanset eller i hvert fall begrenset terrorismen.

Etter at den nye regjering var nesten klar, har det vært flere terrorhandlinger enn noen gang. Bare på den halvannen uke som er gått siden den nye regjering ble proklamert, er over 300 blitt drept.

Terroren rammer først og fremste irakiske politimenn og soldater som trenes opp i kampen mot terror, og ikke en gang godt beskyttede amerikanske militære går fri.

Men aller verst er det for de sivile. Siden Irak-krigen begynte har amerikanerne ikke brydd seg om å telle sivile døde.

En drømmeverden

Nærmest som en Kafka-lik drømmeverden hevder amerikanske militære at oppsvinget i terrorismen er et bevis på at deres kamp mot terroristene er en suksess.

Amerikanerne sier at minst 20 av medarbeiderne til den jordanskfødte terroristlederen Abu Musab al-Zarqawi er drept eller arrestert. Til og med hans sjåfør er tatt. Men Zarqawi selv kommer seg alltid unna.

Det er ikke lett å forstå for dem som ikke er "eksperter" at et så drastisk oppsving i terrorhandlingene kan tolkes som en seier. Før eller senere vil antagelig terroristene måtte bite i gresset, men foreløpig er det ikke noe tegn til at de ikke klarer å gjennomføre de terrorhandlinger som de planlegger. Heller ikke mangler de rekrutter.

Langt frem

Statsminister Ibrahim Jafaari har forsøkt å svekke støtten til terroristene ved å trekke sunnimuslimer inn i regjeringen. Men det har vært vanskelig å finne kandidater som kurderne og sjia-flertallet kunne godta.

Nå skal regjeringen endelig være fulltallig, men det er typisk for kaoset at da en sunnitt endelig ble akseptert som menneskerettighetsminister, sa denne fra seg vervet.

For å si det med et norsk ordtak: Det er langt frem sier irakeren, han ser seg tilbake.

Fangemishandlingen

Det gjør ikke stemningen bedre at det trekker ut med rettsoppgjøret for de ansvarlige for fangemishandlingen i Abu Ghraib-fengslet. Det skyldes at de direkte ansvarlige forsøker å unndra seg og de høyere oppe, som i hvert fall har et indirekte ansvar, slipper unna.

Men det er også et uttrykk for at det amerikanske rettsystemet fungerer, til og med i det militære. Dommeren i saken mot ungjenta som ble beryktet verden over på grunn av bildene som viste at hun hadde en naken og ydmyket, krabbende iraker i hundebånd, stanset hele prosessen fordi han mistenkte manipulasjon og ansvarsfraskrivelse.

Menig Lynndie England hadde gått med på en delvis tilståelse – en såkalt "plea bargain" – i håp om å få en lavere straff. Men dommeren fant så store motsetninger mellom hennes "tilståelse" og utsagnene til hennes tidligere kjæreste og far til barnet hun nylig fødte, at han stanset prosessen.

Kjæresten var allerede dømt, og nå fryktet dommeren at menig England skulle slippe for billig fra det.

Dermed må hennes militære sjefer ta saken opp på ny. Neste gang blir det tøffere for henne.

Toppene slipper unnaSjefen for Abu Ghraib-fengselet den gang fangemishandlingen fant sted, brigadegeneral Janis Karpinski, er på presidentens ordre degradert til oberst.

Og det er alt. Ingen høyere oppe i kommandolinjen er blitt stilt til ansvar. Daværende sjef for de amerikanske styrker i Irak, generalløytnant Ricardo Sanchez, er gått helt fri.

Dette styrker manges, ikke bare irakeres, men også amerikaneres mistanke om at toppene slipper fra det, mens de laveste nede skal tas for syns skyld. Hittil er sju soldater dømt for fangemishandling, og to venter på sin sak, blant dem Lynndie England.

Amerikanerne reagerer

Det kan imidlertid ikke være særlig tvil om at flertallet av amerikanske offiserer reagerer sterkt på det som skjedde i Abu Ghraib og på Guantanamo-basen. Det finnes undersøkelser som bekrefter det.

Det er ingen tilfeldighet at kurser og seminarer i krigens rett, med utgangspunkt i Geneve-konvensjonene, i dag prioriteres ved amerikanske militære stabsskoler og forsvarsakademier.

Det er større aktivitet på dette område i det amerikanske enn i det norske forsvaret. Det gir et visst håp, tross alt.

Den respekterte republikanske senator John McCain, som satt fem og et halvt år i nordvietnamesisk fengsel og ble utsatt for fysisk og psykisk tortur, vil ikke slå seg til ro før hele sannheten er kommet frem og alle ansvarlige har måttet svare for det de har vært med på.

Det er personer som McCain som gjør at man tror på det amerikanske systemet selv når man sjokkeres over avsløringene.

Sannhetens og rettferdighetens kvern maler kanskje langsomt i Amerika, men den maler.

(NRK)