Tilbake til den brutale virkelighet

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Bilbomben i Hilla i Irak krevde mer enn 120 menneskeliv. (Foto: Ali Abu Shish, Reuters)

Med over 120 drepte og enda flere sårede var selvmordsaksjonen mot jobbsøkere i Hilla det blodigste terrorangrep siden Saddam Husseins fall. Det sier alt om sikkerhetssituasjonen i dette oppsplittede land. Den kjensgjerning at valgene lot seg avholde, riktig nok uten sunni-deltagelse, fikk Bush-administrasjonen og irakiske regjeringspolitikere til å uttale seg mer optimistisk. Det var utenlandske oppviglere og terrorister som stod bak, var gjennomgangsmelodien, det irakiske folk ønsket intet enn demokrati og markedsøkonomi etter amerikansk forbilde.

Det etterretningsorganisasjonen CIA beskrev i sine rapporter, fortalte om en helt annen virkelighet. De fleste opprørere er irakere, og de får støtte i store deler av befolkningen på grunn av den vilkårlige behandling som sivile er blitt utsatt for av okkupasjonsstyrkene. Det er få som ønsker Saddams diktatur tilbake, men det er enda færre som vil at amerikanerne skal bli.

Plate med hakk i

Under sin Europa-reise spilte George W. Bush den gamle plata med hakk i: Demokratiet er på fremmarsj i Midt-Østen og ellers i verden! Hans europeiske samtalepartnere delte hans glede over at de demokratiske krefter vant frem i Ukraina. Men amerikanerne vet like godt som europeerne at EU var minst like viktig i disse bestrebelser som USA, selv om den amerikanske innblanding i ukrainsk politikk lenge har vært meget omfattende. Dessuten er det vanskeligere å innføre demokrati i Midt-Østen enn i Ukraina, og den demokratiske prosess i Ukraina er langt vanskeligere enn i Sentral-Europa, og selv for sentraleuropeerne har dette vært mer komplisert enn for vesteuropeerne.

Gode miner til slett spill

Når det gjaldt Irak, gjorde europeerne gode miner til slett spill. De NATO- og EU-land som var de mest kritiske til Irak-krigen la smørsiden til. De stiller nå med både treningsmannskaper og penger for å gi Irak de sikkerhetsstyrker som landet så sårt trenger til etter at prokonsul Paul Bremer slo i stykker hele det apparat som skulle sørge for ro orden etter Saddam-regimets fall. Til og med Frankrike stiller med en offiser i planleggingsgruppen. Det var et uttrykk for europeerne ønske om å dempe de transatlantiske motsetninger. Bushs sjarmeoffensiv ble møtt med europeiske goodwill-demonstrasjoner.

Valget i Irak - overvåket av amerikanske styrker og boikottet av sunni-muslimer. (Foto: Odd Andersen, AFP)

Fortsatt uenighet

Men under denne overflate av godvilje og samarbeide fortsetter uenigheten om mange viktige spørsmål, ikke bare Irak. George W. Bush klarte ikke å overbevise europeerne om at de ikke burde oppheve våpenembargoen overfor Kina, og han ville ikke være med på europeernes opplegg med å slippe det iranske regime inn i det gode selskap dersom det viser tilbakeholdenhet i atom-spørsmålet og ellers oppfører seg pent. George W. Bush vil ha regimeskifte, mens europeerne tror på en gradvis forandring til det bedre. De mener å kunne støtte seg til iranske opposisjonelle som gir uttrykk for at militært maktbruk mot Teheran bare vil svekke den demokratiske opposisjon. I det tilfellet vil ayatollaene kunne spille på iransk nasjonalisme. Men foreløpig avviser George W. Bush kategorisk at USA overveier en krig mot Iran.

President George W. Bush vil knytte USA og Europa tettere sammen. (Foto: Virginia Mayo)

Bush og Putin

Men den største skuffelse var Russlands president Vladimir Putin, til tross for at George W. Busb fortsatt omtaler ham som ”min venn”. Det tok ikke lang tid etter toppmøtet i Bratislava før russerne undertegnet en avtale med Iran om levering av kjernefysisk brensel. Riktignok har avtalen visse formelle garantier. Atomfallet skal tilbake til Russland, og russerne skal føre kontroll med hva deres leveranser brukes til. At dette vil styrke det sivile iranske atomenergiprogrammet er utvilsomt, men ikke bare amerikanske, men også vesteuropeiske eksperter frykter at iranerne vil lure både Russland og FN.

Skolemesteren og eleven

Den amerikanske presidentens skolemesteraktige belæring av sin russiske kollega om demokratiets fortreffeligheter var ikke særlig mer vellykket enn forsøkene på å påvirke Putin i Iran-spørsmålet. George W. Bush har utvilsomt rett i at Putin-regimet har strammet inn på pressefriheten slik at det ikke lenger finnes uavhengige massemedier. Putin har dessuten sikret seg kontrollen over guvernørene og har dermed redusert det regionale selvstyre. Rettsvesenet fungerer ikke uavhengig av Kreml, og anslagene mot Yukos viser at ikke en gang de søkkrike oligarkene kan føle seg sikre. Det er ingen som helst tvil om at Putin og hans gamle kamerater fra KGB og det øvrige sikkerhetsapparat har sikret seg en kontroll som man må tilbake til sovjettiden for å finne paralleller til. Men Putin vil ikke spille rollen som lydhør elev når Bush opptrer som skolemester.

Jeltsin var oppskrytt

Vi skal ikke ha noen illusjoner om at Jeltsin-regimet var så demokratisk som amerikanerne nå gir inntrykk av. Riktig nok opplevde Russland den gang en pressefrihet som gikk lenger enn det mange gamle demokratier hadde, men det var mer kaos enn orden. Den forfyllede Jeltsin opptrådte ofte med en maktfullkommenhet som hadde lite med demokrati å gjøre, og han tillot korrupsjon i stor skala. Det er grunn til å tro at Jeltsin-familien sikret seg store verdier, men han oppnådde immunitet mot senere rettsforfølgelse ved å åpne for Putins vei til makten. Mine russiske venner omtalte gjerne Jeltsin-perioden som ”Democràzy”, ikke ”Demòcracy”. Det er i hvert fall sikkert at oligarkenes ran av enorme samfunnsverdier skapte sterke reaksjoner i store deler av befolkningen som mistet sine sparepenger og måtte vente lenge på sine kummerlige pensjoner.

Trygghet viktigere enn demokrati

I dag får folk sine pensjoner i tide, og selv om de eldre har reist seg i masseprotester over hele Russland på grunn av ublide velferdsreformer, så har folk flest mer sans for Putin enn de hadde for Jeltsin, for ikke å snakke om Gorbatsjov. Når det kommer til stykket er det viktigere for den jevne russer å ha mat på bordet og føle en viss trygghet for sin fremtid enn det er å kunne velge mellom mange partier og lese en uavhengig presse. Utenriksminister Condoleezza Rice burde som erfaren Russklandskjenner vite dette, men George W. Bush snakket i Bratislava som om det er var like enkelt å innføre demokrati i Russland som i Vesten.

Bush ser ut som en labrador som forsøker å bli venner med en katt, skriver Johansen om Bush og Putins møte i Bratislava (Foto: J. Scott Applewhite, AP)

Katt og golden retriever

Det burde ikke ha overrasket noen at Vladimir Putin mislikte denne belæring fra en skolemester som ikke bare holdt riset bak speilet, men også hadde mange ”skjeletter i skapet”. Mishandlingen av fanger og den diskriminerende Patriot-loven er ikke akkurat vitnesbyrd om demokrati og frihet. Dette bekymrer i og for seg ikke Putin så meget bare ikke amerikanerne på liv og død skal belære ham. International Herald Tribunes Hvite Hus-korrespondent Elisabeth Bumiller ga den beste beskrivelse jeg har sett av pressekonferansen i Bratislava etter et åpenhjertig møte mellom de to. George W. Bush talte smilende om demokrati, mens Putin var stram i masken. Bumiller observerte kroppsspråket: Det var som om en stor Labrador Retriever forsøkte å bli venner med en katt. Enhver som har hatt en retriever og en katt i huset, skjønner hva hun mener.

Et fornuftsekteskap

At det var et fornuftsekteskap som ble inngått mellom George W. Bush og Vladimir Putin var innlysende helt siden deres første møte i 2001 da den amerikanske president sa han hadde sett russeren rett i øyene og hadde lest hans sjel. Men et fornuftsekteskap forutsetter at begge parter får noe ut av det. Bush og Putin trenger hverandre i krigen mot internasjonal terrorisme. Striden mellom russerne og tsjetsjenerne er i dag både et internasjonalt og et intern russisk problem. Al-Qaida bekjemper både Russland og USA.

Men det var ikke i Tsjetjsenia George W. Bush presset Putin på. Det var pressefrihet og demokrati generelt. Men det kan aldri bli noe virkelig demokrati i Russland så lenge Tsjetetsjenia fortsetter å være en verkebyll i det russiske samfunnslegeme. Og demokratiet kan heller ikke hjelpes frem ved utenlandsk press og innblanding. Russerne liker ikke vestlige skolemestere, selv om deres tsarer ikke nølte med å tilkalle utenlandske eksperter og de ville gjerne ha tyske hustruer.