Falluja - en pyrrhosseier

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Jahn Otto Johansen

De amerikanske styrkene har nå kontroll over Falluja, selv om det fortsatt kan være enkelte motstandsreder.

Ifølge The Christian Science Monitor var det et skoleeksempel – ”a textbook example” – på urban krigføring. På amerikanske stabsskoler i fremtiden vil planleggingen og gjennomføringen av aksjonen bli fremstilt som den riktige måte å gjøre det på.

Amerikanerne brukte den mest avanserte militærteknologi som er å oppdrive, og de anvendte en effektiv gatekamptaktikk som gjorde egne tap minimale. Det er viktig for amerikansk opinion.

Store sivile tap

Amerikanere kjører gjennom sentrum av Falluja. (Foto: Scanpix / Anja Niedringshaus)

Antallet drepte opprørere anslåes til mellom 1000 og 1500. Hvor store de sivile tap er, er det umulig å si. Amerikanerne har fra første stund i Irak gjort det klart at de ikke teller sivile drepte.

Uavhengige kilder eksisterte ikke, fordi amerikanerne sørget for å holde reportere utenfor, bortsett fra de som var bundet til utvalgte avdelinger.

Røde Kors og hjelpeorganisasjoner ble nektet adgang til byen. Det var heller ikke trygt for dem å gå inn, for de ble beskutt fra alle kanter.

Den internasjonale Røde Kors-komite har rettet flengende kritikk mot alle de stridende parter for ”deres totale forrakt for menneskeliv”.

Kritikken brammer med andre ord ikke bare fanatiske opprørere som ikke skydde noe som helst middel. Den er også rettet mot amerikanerne som man skulle ha ventet noe annet av.

Nye motstandskjempere rekrutteres

Uten å gå inn på tall-spekulasjoner kan vi slå fast at de sivile tap har vært meget store.

Bildene av Fallujas rykende ruiner taler sitt tydelige språk ikke bare til de irakiske sunni-muslimer som føler seg spesielt utsatt for de amerikanske militæreaksjoner, men stemningen i den islamske verden blir stadig mer bitter.

Falluja vil kunne øke rekrutteringen av motstandskjempere både i og utenfor Irak. Dessuten må man regne med at mange av opprørerne og deres ledere kom seg unna i tide og nå venter andre steder på å slå til.

Geriljakrigens idé er ikke de store slag; de kan opprørerne ikke vinne mot den overlegne amerikanske militærmakt. Gerilja er de mange anslag mot fienden der denne er svakest.

Geriljakrig vanskelig å vinne

Selv om amerikanske ”think tanks” og staber utarbeider en stadig mer effektiv strategi og taktikk for geriljakrig, er det et faktum at det har skjedd bare en gang i nyere historie at dette har vært virkelig effektivt.

Det var britenes nedkjempelse av geriljaen i Malaysia, og vi kan kanskje tilføye Mau-mau-opprøret i Kenya. Alle andre steder har det vært en fiasko.

Franskmennene i Indo-Kina fra 1945 til 1954 og i Algerie i 1950-årene, amerikanerne i Vietnam, sovjetstyrkene i Afganistan og russerne i Tsjetsjenia og israelerne i de okkuperte områder – i tur og orden har vi sett at militær overlegenhet ikke er nok til å slå ned et folkelig opprør.

FILMET: Amerikanske soldater ble filmet mens de drepte en iraker i Falluja. (Foto: Scanpix / Reuters)

Det er ingen endelig løsning å erobre byer fra fienden. Den amerikanske militære seier Hue i 1968 og russernes gjenerobring av Grozny i 1995 hjalp dem ikke. Det er ingen grunn til å tro at amerikanerne skal bli mer vellykket i Irak etter erobringen av Falluja.

Den legendariske T. F. Lawrences ord har like stor gyldighet i dag. ”Å krige mot opprørere er som å spise suppe med en kniv!”

Drapet på Margaret Hassan

At amerikanerne ikke vinner propagandakrigen er blitt tydelig demonstrert i det siste.

Det grufulle og meningsløse mordet på Care-sjefen Margaret Hassan burde ha opprørt alle, ikke minst etter at flere av de viktigste motstandsgruppene tok avstand fra kidnappingen og krevde at hun skulle løslates.

Margaret Hassan la aldri skjul på at hun var motstander av den amerikanske krigføring i Irak og hun demonstrerte gjennom sitt liv og virke at hun var en sann venn av araberne. Derfor burde drapet ha skapt sterke reaksjoner i den arabiske verden.

Henrettelsen som opprørte araberne

I stedet ble det henrettelsen av en tilsynelatende forsvarsløs geriljakriger som opprørte hele den arabiske verden.

Fjernsynselskapene al-Arabiya og al-Jazeera kunne ikke bringe detaljerte nærbilder av drepte og sårede sivile, fordi de som nevnt ble nektet adgang til krigssonen.

Al-Jazeera er kastet ut fra Irak i den lovpriste pressefrihetens navn. Men de to stasjoner kunne sende videoen som var tatt opp av NBC. Den viste en amerikansk soldat som skjøt en skadet og åpenbart ubevæpnet geriljakriger i en tom moskè i Falluja.

Episoden skapte så sterke reaksjoner også i USA at militærledelsen straks måtte love en ”uavhengig” undersøkelse. Men skaden var gjort. Til og med Iraks midlertidige statsminister Allawi, som er en amerikansk marionett, uttrykte sin bekymring.

Det hadde han all grunn til, for det er denne episoden og ikke drapet på Margaret Hassan som er blitt vist om igjen og om igjen på al-Jazeera og al-Arabiya.

Amerikanske forsterkninger

Det er helt klart at amerikanerne må ha flere styrker for å mestre krigen mot opprørerne. Det er nå 141.000 amerikanske soldater i Irak.

Ved å bringe inn forsterkninger og holde tilbake de avdelinger som nå skulle permitteres, kan styrkenivået økes en del, men ikke ubegrenset.

Den amerikanske hærs stabssjef, general Peter J. Schoomaker, sier at ”jeg er fast bestemt på å skaffe de tropper som trengs, men jeg kan ikke love mer enn jeg har”.

Det tales om en økning på oppimot 300.000 mann. Og det er bare for å skape den nødvendige sikkerhet foran valgene i januar. Det er usikkert om valgene i det hele tatt kan holdes som planlagt.

Irak som et amerikansk protektorat

Men én ting er det kortsiktige perspektiv. Noe annet og like alvorlig er det langsiktige.

Amerikanske eksperter, blant annet W. Patrick Lang som tidligere arbeidet for Defence Intelligency Agency, sier til The Newsweek at ”det er klart at den amerikanske intensjon er å opprette et protektorat”.

Etter at prokonsul Paul Bremer lot hele den irakiske hær gå i oppløsning har Irak ingen militær makt av betydning og vil ikke få det på lenge.

Én ting er de styrker som trengs for å opprettholde den indre ro og orden, noe annet forsvar mot ytre fiender, dvs. i første rekke Iran. Det blir amerikanernes jobb å sørge for dette forsvar i overskuelig fremtid.

Iraks hær kan ikke forsvare landet

Michael Eisenstadt ved det ansette Washington Institute for Near East Policy uttalte nylig at irakerne bare kan glemme forsvaret mot Iran.

Han mener måten Pentagon bygger opp de nye irakiske styrker på, bekrefter det. De aller fleste av dem trenes for indre oppgaver; de skal etter hvert avlaste amerikanerne i kampen mot opprørere. Det er rene sikkerhetsstyrker.

Noe ytre forsvar er det ikke tale om, verken når det gjelder mannskapsstyrke eller våpen som amerikanerne legger opp til.

Eisenstadt sier at når den regulære irakiske armé på slutten av neste år er kommet opp i 50 000 mann, er det bare en tiendedel av den iranske hær og mindre enn halvparten av Israels stående forsvar.

Verken hæren eller flyvåpenet er tiltenkt våpen og utstyr som kan gjøre dem til en slagkraftig styrke. Altså blir det amerikanerne som i mange år fremover må sørge for det ytre forsvar.

NATO-land bryter ut

Det er i dette perspektiv man må se det oppsiktsvekkende nei fra Tyskland, Frankrike, Spania, Belgia, Hellas og Luxemburg til å delta i NATOs integrerte stabsarbeide som omfatter trening av irakiske militære.

Norge har som vanlig ingen motforestillinger. Det forhold at disse stater har gått med på å slette Iraks enorme utenlandsgjeld kan ikke dekke over det faktum at amerikanerne er meget bekymret og har all grunn til å være det.

Vi ser her antagelig begynnelsen til slutten på NATO som en integrert, selvstendig forsvarsallianse.

KUNST: Installasjonen "The Remix Saigon" av kunstneren Olivier Blanckart. (Foto: Scanpix / Martin Meissner)