Av utenrikskommentator
Jahn Otto Johansen
Colin Powells avskjed kom ikke på noen måte overraskende. Det overraskende var at det ikke skjedde før.
Han ble i Irak-spørsmålet fullstendig overkjørt av haukene i Pentagon. Det var de såkalte nykonservative som utnyttet sjokket fra 11. september 2001 til å presse frem krigen mot Irak, som var ledd i en større strategi for å få til regimeskifte i flere land i Midtøsten.
Alle de som hadde annerledes oppfatning, ble satt til side.
En av den var utenriksminister Colin Powell. Utenriksdepartementet ble redusert til et ekspedisjonsbyrå uten særlig innflytelse over amerikansk utenriks- og sikkerhetspolitikk.
Dermed fortsatte en utvikling som hadde pågått i ca. 30 år.
Pinlig for Powell
Og ikke bare det. Powell ble tvunget til å fronte USAs allierte og FN på en måte som egentlig var ham fremmed.
Vi som fulgte direktesendingen på TV, vil ikke glemme overhead-demonstrasjonen i Sikkerhetsrådet av at Saddam hadde masseødeleggelsesvåpen og derfor måtte tas jo før jo heller.
Om Powell var i tvil om det han sa, viste han det ikke.
Senere er det kommet frem at det meste av det Powell sa og demonstrerte billedmessig, var galt. Irak hadde ikke masseødeleggelsesvåpen. Ikke en gang den hær av egne eksperter som amerikanerne sendte inn etter invasjonen, har klart å frembringe et eneste bevis for at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen og at de var klar til bruk.
For en mann med Powells intellektuelle integritet og faglige standard må det være ytterst forsmedelig at dette vil farge hans ettermæle.
At han fortsatte som utenriksminister selv etter at han oppdaget at det han hadde argumentert for ikke stemte, kan kun tilskrives lojalitet overfor president George W. Bush.
«Hauken» Condoleezza Rice
Condoleezza Rice er ofte blitt betegnet som en «hauk» Det stemmer delvis, men hun kan ikke settes i samme bås som Rumsfeld, Wolfowitz og Perle.
Hun er ingen nykonservativ, men tilhenger av militære maktmidler og forkjøpskrig når hun finner det nødvendig. Det gjorde hun i Irak, men det betyr ikke at hun gjør det alle andre steder.
Condoleezza Rice har kunnskaper og en analytisk intelligens som er Rumsfeld fullstendig overlegen, selv om forsvarsministeren fikk det uforbeholdne kompliment av sin norske kollega at han var «glitrende intelligent».
Annerledes enn Rumsfeld
Vi har vel å gjøre med forskjellige typer intelligens. Rumsfeld er utvilsomt makt-intelligent. Han har en sjelden evne til å kjøre over all motstand.
Condoleezza Rice har en analytisk intelligens, og hun kombinerer den med en diplomatisk intelligens som Rumsfeld fullstendig savner.
Hun kunne opptre hardt overfor de europeiske allierte, men ville aldri ha funnet på det begrepsmessige tøv med «det nye» og «det gamle» Europa.
Som historiker ville hun ha forstått at polakker, ungarere, tsjekkere og slovaker føler seg som en del av det gamle Europa, ikke som nykomlinger på den europeiske kulturelle og politiske arena.
Russlandseksperten
Jeg husker Condoleezza Rice fra den tid hun arbeidet i Det nasjonale sikkerhetsråd under George H. Bush (pappa Bush).
Hun var en av de aller beste til å gi bakgrunnsbriefinger. Hun var en anerkjent Russlandsekspert med solid akademisk bakgrunn.
Da president George H. Bush satset på Gorbatsjov og avspenningen, var Condoleezza Rice blant de sikkerhetspolitiske eksperter Det hvite hus støttet seg til.
Hun var sterkt medvirkende til at presidenten håndterte Tysklands gjenforening på en så klok måte.
De av oss Washington-korrespondenter som hadde bakgrunnssamtaler med henne, husker godt hennes solide kunnskaper og analytiske evner.
Absolutt lojal overfor George W. Bush
Under president George W. Bush stod hun fortsatt for kunnskaper og analyse, selv om mange kritikere ikke fikk dette til å stemme med mye av det George W. Bush gjorde.
Hun har sannsynligvis vært mer modererende enn det liberale USA og amerikanske kommentatorer har forstått eller har vært villige til å innse, men hun skjulte det i så fall godt.
Det kan ha å gjøre med hennes absolutte lojalitet til George W. Bush.
Ingen kristenfundamentalist
De har den samme religiøse overbevisning som kommer til uttrykk i felles bønnestunder hver morgen.
Men verken George W. Bush eller Condoleezza Rice er kristenfundamentalister som bruker profetiene som ledetråd for sine utenrikspolitiske avgjørelser.
En ting er at George W. Bush fikk støtte fra de evangeliske kristne, men det betyr ikke at han i praksis følger deres utenrikspolitiske og sikkerhetspolitiske tankegang.
George W. Bush tror Gud gav ham et kall til å bli president, men han tror ikke Gud gir ham en daglig detaljledelse ved en bokstavtro lesning av Bibelen..
Tar full kontroll
Det som nå skjer er at Det hvite hus tar full kontroll over amerikansk utenriks- og sikkerhetspolitikk.
Det betyr at utenriksdepartementets profesjonelle apparat og amerikansk diplomati vil bli helt underlagt Det hvite hus. Det blir Det hvite hus med Utenriksdepartementet som et viktig redskap som tar føringen.
Fortsatt vil Det nasjonale sikkerhetsråd spille en sentral rolle, men med en så sterk person som Condoleezza Rice som utenriksminister blir ikke State Departement overkjørt av Det nasjonale sikkerhetsråd.
Nixon og Kissinger
Jeg ser en viss parallell til da Henry Kissinger ble utenriksminister etter å ha vært sikkerhetspolitisk rådgiver i flere år.
Det styrket hans og Nixons grep at han satt i begge stoler.
Jeg vil ikke bli overrasket over om Rumsfelds innflytelse blir noe redusert, om han i det hele tatt fortsetter i stillingen.
Dersom Wolfowitz skulle bli forsvarsminister, vil han ikke ha den samme vekt som Rumsfeld hadde. Tyngdepunktet vil være George W. Bush og Condoleezza Rice.
En annen tone
Det betyr ikke at den andre George W. Bush-administrasjon vil føre en utenriks- og sikkerhetspolitikk som passer vesteuropeerne så mye bedre.
USA vil fortsatt ha en unilateral utenrikspolitikk. Washington kommer til å kjøre frem sine egne interesser og bare i mindre grad ta hensyn til de alliertes interesser.
USA vil fortsette sin alenegang dersom de andre NATO-land motsetter seg amerikanske ønsker. NATO vil bli stadig mindre viktig.
Men at USA nå har fått en utenriksminister med Condoleezza Rices faglige styrke og solide profesjonelle bakgrunn og ikke minst at hun har presidentens fortrolighet, vil sannsynligvis skape en annen tone i amerikansk utenriks- og sikkerhetspolitikk.
(NRK)
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon
