Irakisk blåmandag

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

En irakisk politimann ligger skadet på sykehus etter angrepet mot politistasjonen i Haditha. (Foto: Ali Ahmed, AP / Scanpix)

For amerikanerne og irakerne kunne helgens nyheter knapt ha vært verre.

I Haditha, som ligger 200 kilometer nord for Bagdad, stormet terrorister en politistasjon, avvæpnet politifolkene og skjøt ned alle med kaldt blod.

21 døde ble senere funnet bakbundet. Det viser at terroristene ikke skyr noe som helst middel, og at de kan slå til nesten hvor de vil.

I hvert fall er det mange nok mål som ikke er beskyttet av tunge amerikanske styrker eller der irakerne ikke har fått tilstrekkelig trening til å beskytte seg selv.

Også fra andre steder i Irak meldes det om angrep på politimenn og om bilbomber.

Sikkerhetsmessig kaos

Når irakerne selv ikke klarer å stå imot terroristene, så har det intet med mangel på mot å gjøre. Det skyldes at de nye militære styrker og politiavdelinger ennå ikke har fått den nødvendige trening og kanskje heller ikke det utstyr de trenger.

En av de aller største tabber prokonsul Paul Bremer begikk da han overtok det øverste ansvar for okkupasjonen, var å oppløse Saddams hær og politistyrker.

Resultatet var et sikkerhetsmessig kaos fordi Pentagon ikke hadde sørget for nok okkupasjonsstyrker etter at selve invasjonen ble vellykket gjennomført.

Mange høyere amerikanske offiserer advarte på forhånd mot dette, men ble belønnet med å bli satt på et sidespor eller avskjediget.

Gode soldater

Personlig mot hos irakerne står det altså ikke på. Gitt de rette omstendigheter er irakerne like gode soldater og politifolk som andre.

De fleste av dem er sikkert også motivert for å bekjempe en terrorisme som de aller færreste irakere aksepterer, uansett hvor kritiske de er til USA.

I heftige strider der irakiske styrker var involvert, viste det seg at en tredjedel av dem deserterte, mens de resterende to tredjedeler kjempet heroisk og dyktig.

Vil George W. Bush, nå som han er gjenvalgt med et så klart mandat, øke de amerikanske styrkene i Irak og holde dem der på ubestemt tid? (Foto: AP / Scanpix)

I prinsippet skulle det ikke være umulig å bygge opp igjen en irakisk hær og en politistyrke som kan sørge for ro og orden.

Hva vil Bush gjøre?

Men det krever tid å bygge opp slike styrker, så spørsmålet er om en nyvalgt regjering i Bagdad vil ha tilstrekkelig med soldater og politi innen utgangen av 2005 eller først langt ut i 2006.

Mye kan hende i mellomtiden. Vil George W. Bush, nå som han er gjenvalgt med et så klart mandat, øke de amerikanske styrkene i Irak og holde dem der på ubestemt tid?

Eller vil han benytte den politiske frihet han har til å trekke tilbake sine styrker?

Han vet jo at også hans kjernevelgere misliker at stadig flere av amerikanske menn og kvinner må ofre livet for en usikker sak.

Erfaringene fra Vietnam

Vi har i amerikansk historie eksempler på unilateral tilbaketrekking etter en unilateral intervensjon. Den ydmykende tilbaketrekking fra Saigon er det mest kjente eksempel.

Men Nixon utvidet bombingen i Nord-Vietnam og lot amerikanske styrker gå inn i Kambodsja før han gjennomførte den tilbaketrekking han og Kissinger hele tiden ville ha.

De visste at det amerikanske folk ønsket det, og de så heller ikke noen fornuft i å fortsette krigen.

Militært kunne amerikanerne ha vunnet, men politisk var det galskap å fortsette en krig der motstandsgrunnlaget i Sør-Vietnam smuldret opp, der den sovjetisk-kinesiske konflikten utviklet seg raskt og de kinesisk-vietnamesiske motsetninger var latente (Kina invaderte jo senere Vietnam med store tap).

Satt langt inne

Vietnam-krigen var en feil krig på et feil sted og et feil tidspunkt. Men dette innrømmet representanter for de demokratiske administrasjoner som førte USA opp i hengemyra, først mange år senere.

Forsvarsminister McNamaras memoarer og intervjuuttalelser er meget opplysende.

Vi vet ikke om de som var ansvarlig for Irak-krigen noen gang vil komme frem til en tilsvarende erkjennelse, selv om det er slått fast at det ikke fantes masseødeleggelsesvåpen og at Saddam ikke hadde nære kontakter med Bin Laden.

Sannsynligvis vil George W. Bush holde fast på at det var riktig å bli kvitt Saddam Hussein uansett de begrunnelser som ble gitt for invasjonen, og det samme vil Tony Blair gjøre.

Bushs ettermæle

Men det kan ikke utelukkes at tvilen vil melde seg en gang i fremtiden også i den republikanske leir.

Selv om George W. Bush ikke vil vedgå grunnleggende feil, kan han som nevnt ønske å få troppene hjem så snart som mulig.

Han er opptatt av å sette sitt ideologiske og politiske stempel på Amerika, men han er også opptatt av sitt ettermæle, og da kan han ikke la amerikanere dø i Irak i det uendelige.

Heller ikke kan han i mange år fremover belaste statsbudsjettet med Irak-utgiftene uten at det får meget alvorlige følger for amerikansk økonomi.

Når og hvordan trekke seg ut?

At amerikanerne skal og vil ut av Irak, er altså sikkert. Spørsmålet er når og hvordan.

Selv kritikere av Bushs Irak-politikk innser at det ville være ytterst risikabelt å trekke de amerikanske og britiske styrkene ut nå.

Det ville etterlate et fullstendig kaos og en borgerkrig med uforutsigelige følger ikke bare for Irak, men for hele regionen.

Man skal huske på at Irak var en svært kunstig statsdannelse, og landet er fortsatt fullt av etniske, religiøse og regionale motsetninger.

Ottomansk arv

Det som i dag er Irak, tilhørte Det ottomanske imperium som gikk i oppløsning i den første verdenskrig.

Tyrkerne var ukloke nok til å gå inn i krigen på tyskernes side. For Tyrkia var det frykten for Russland som var avgjørende, liksom dette også førte til tyrkisk NATO-medlemskap en generasjon senere.

Grensene som ble trukket opp etter Det ottomanske imperium var helt tilfeldige, eller rettere sagt: De var bestemt av britiske og franske imperiale ambisjoner.

Britene fikk et mandatområde som strakte seg helt nord til Bagdad, og franskmennene hadde et syrisk mandat som gikk øst for Mosul. Provinsene Mosul, Bagdad og Basra ble slått sammen til en politisk enhet til tross for at det ikke var noe som bandt dem sammen. Her lå spiren til dagens problemer.

Kongedømmet Irak

I 1921 presiderte Winston Churchill over Cairo-konferansen som førte til opprettelse av kongedømmet Irak, men det var først i 1932 at britene trakk seg ut etter at de hadde mistet mange soldater i opprør og uroligheter.

Det er en skjebnens ironi at britiske soldater som nå okkuperer Irak, besøker krigsgraver fra den gang.

Fra det første irakiske parlamentsvalg i 1925 og til det irakiske monarki ble styrtet ved et blodig kupp i 1958, var det 50 forskjellige regjeringer – i snitt en ny regjering hver åttende måned. Vil det nye Irak bli mer stabilt?

Unntakstilstand frem til valgetHer kommer unntakstilstanden som et illevarslende tegn. Den skal vare i 60 dager, altså frem til det i januar skal holdes valg.

Men hvordan skal ulike politiske partier kunne etablere seg, og hvordan vil man gjennomføre en fri valgkamp når de demokratiske rettigheter er satt til side?

Det bekymrer neppe statsminister Iyad Allawi som ingen mistenker for å være noen utpreget demokrat. Men det opptar mange irakere.

Krig i Falluja

I Falluja er amerikanske marinestyrker nå i gang med det som omtales som deres største operasjon siden Vietnamkrigen.

Amerikanerne er fast bestemt på å ”frigjøre” de områder som nå holdes av opprørstyrker.

For selv om forsvarsminister Donald Rumsfeld mener man godt kan holde valg i bare noen områder, synes ikke mer fornuftige kretser i Bush-administrasjonen at det er noen god ide.

Men problemet er at skal amerikanerne nedkjempe motstanden og etablere et Irak der alle kan gå til valgurnene uten frykt for terrorister, så må det skarpere lut til.

Og det er nettopp det vi ser i Falluja der amerikanske marinestyrker nå er i gang med det som omtales som deres største operasjon siden Vietnamkrigen, med massiv innsats av bombefly, kamphelikoptre, artilleri og stridsvogner i tillegg til eliteinfanteri.

Når bombene og rakettene har gjort sitt, skal US Marines kjempe fra hus til hus i ”urban warfare”, som er de vel trenet for.

Store sivile tap

At de vil vinne til slutt, kan det ikke være noen tvil om. Men spørsmålet er hvor mange sivile liv som går tapt?

Den sivile tapssiden har amerikanerne ikke vært opptatt av fra den dagen de startet krigen, og de har heller ikke lagt skjul på det.

Heller ikke har de gjentatt den tvilsomme øvelse fra Vietnam med ”body counts” - telling av døde vietnamesere som alle ble utgitt for å være Viet Cong.

Vi vet ikke nøyaktig hvor mange sivile som er drept i Irak. Det seriøse britiske medisinske tidsskriftet Lancet er kommet til at minst 100 000 sivile irakere har mistet livet siden krigen begynte.

Menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch fastsatte riktig nok antallet ofre for Saddams terror til nesten det tredobbelte – minst 280 000 – men også denne gruppe mener at det har vært langt flere sivile ofre i 2003-2004 enn USA vil innse.

The Economist, som støttet krigen, skriver nå at de sivile tap langt overgikk det redaksjonen hadde fryktet.

Forgjeves advarsler

Lancet-rapporten har irritert både George W. Bush og Tony Blair, som heller ikke likte at FNs generalsekretær, Kofi Annan, sterkt advarte mot å bruke rå makt i Falluja.

Han sa dette ut fra rent humanitære hensyn, men mente dessuten at det ville styrke motstanden mot okkupasjonsmakten. Dermed kunne det bli enda vanskeligere å etablere et sivilt styre der irakerne bestemmer i sitt eget land.

Iraks president, Ghazi al-Yawar, som i dette som i mange andre spørsmål er uenig med statsminister Allawi, har uttalt seg meget kritisk om den amerikanske offensiven.

”Koalisjonens handtering av krisen er feil”, sa presidenten, ”det er som mannen som skjøt en kule mot hodet til en hest fordi det satt en flue der. Hesten døde og fluen forsvant!”

Dette er et språk som texaneren George W. Bush burde forstå, dersom han vil det.