Irak kaster skygger over Bush

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

TILBAKE: George W. Bush er tilbake i New York og skal delta på republikanernes partikonvent, som i år arrangeres i John Kerrys høyborg - byen som var åsted for 11/9-angrepene. (Foto:AP Photo/Doug Mills)

Den republikanske partisamlingen i demokratenes høyborg New York var ment å skulle være det seierssikre startskuddet for kampanjen som skulle sikre George W. Bush gjenvalg.

11/9-byen – stedet der Al-Qaida-terroristene slo så fryktelig til – ble valgt nettopp fordi Bush her ville få sjansen til å la seg hylle som en dyktig leder i krigen mot terror og som en stolt feltherre fra Irak. Slik er det ikke blitt.

En ting er alt bråket som Bush-fiendtlige demonstranter vil stelle i stand. Det kan ta mye av oppmerksomheten fra partikonventet, men kan også slå ut til Bush' fordel ute i det store USA, der velgerne tenker på en annen måte enn østkyst-amerikanerne og new yorkerne.

Irak farligere enn før

Viktigere er det at Irak, til tross for det militært så vellykkede felttoget for 17-18 måneder siden, er en farligere utfordring for USA nå enn da Saddam Hussein satt med makten.

Få er lenger i tvil om at Saddam hadde oppgitt sitt program for masseødeleggelsesvåpen, selv om han nok kunne ta det opp igjen i fremtiden.

Det er heller ingen som lenger tror på påstandene om at det var et tett samarbeid mellom Saddam og bin Laden.

TROR IKKE: Ingen tror lenger at Saddam Hussein hadde et tett samarbeid med Osama bin Laden. (Foto: AP Photo)

Det er med andre ord ikke noe igjen av forestillingen om at Saddam representerte en akutt fare for USA og Vest-Europa. Det er det bare Tony Blair som fortsatt sier. Ikke engang George W. Bush fastholder dette så energisk som før.

Haukene kritiserer hverandre

Det er typisk for situasjonen at haukene i USA nå går til angrep på hverandre. Få i den nykonservative leir vil lenger vedkjenne seg ansvaret for at så mye gikk galt etter at invasjonen var gjennomført nesten helt etter læreboka.

Det er oppsiktsvekkende at Francis Fukuyama, som i sin tid vakte oppsikt med boken ”The End of History”, og som ble ansett for å være en av de nykonservatives fremste teoretikere, nå tar avstand fra argumentene som ble brukt for å invadere Irak. Særlig gjelder det troen på at man kunne skape et markedsøkonomisk demokrati som ville føre til at resten av regionen fikk slike regimer som USA ønsket.

Fukuyma gikk til angrep på sin gamle venn og medstridende, den kjente spaltisten Charles Krauthammer, som har fulgt president Bush' Irak-politikk i tykt og tynt, og Krauthammer svarer med samme mynt.

Fukuyama skriver at den radikale islamisme nok er et problem for USA, men ikke på noen måte den direkte trussel som Sovjetunionen var under den kalde krig. Også blant andre nykonservative raser det strid om Irak virkelig representerte den helt store trussel og om midlene som ble tatt i bruk mot Saddam Hussein var de mest fornuftige.

Drepende kritikk av okkupasjonsregimet

Larry Diamond er en nykonservativ forsker ved Hoover Institution i California. Han ble håndplukket av den nasjonale sikkerhetsrådgiver, Condoleeza Rice, til å være seniorrådgiver for okkupasjonsstyret, kjent som CPA (Coalition Provisional Authority), med Paul Bremer som sjef.

I en artikkel i Foreign Affairs retter Larry Diamond en flengende kritikk mot okkupasjonsregimet som satte til side all den ekspertise USA rådde over.

KRITISERES: Paul Bremer kritiseres for å ha vært maktarrogant, og for å ikke ha hørt på gode råd fra britene om situasjonen i Irak. (Foto: AFP PHOTO/USAF/Ssgt. D. Myles CULLEN/HO)

Paul Bremer, som opprinnelig kom fra utenriksdepartementet, demonstrerte på ny sine intrigante tilbøyeligheter ved å satse helt på Pentagon og kutte ut sin gamle arbeidsgiver. Utenriksdepartementet ble ikke ansett for å være ideologisk pålitelig nok. Heller ikke ville Bremer høre på råd fra britene, som jo har lenger erfaring med Irak enn amerikanerne.

Larry Diamond skriver at det sannsynligvis hadde gått bedre om man hadde lyttet til britene. Under Bremers maktarrogante styre begikk okkupasjonsmakten nesten alle de feil det var mulig å begå. De av oss som husker Paul Bremer fra hans tjeneste i Oslo for mange år siden, er ikke overrasket.

Eksperten fra Hoover Institution slår fast at okkupasjonsstyret ikke hadde noen som helst strategi for å møte terrorismen i Irak og utfordringen fra shialederen al-Sadr. Han konkluderer med at ”et land som ikke var noen øyeblikkelig trussel mot USAs sikkerhet, nå huser de mest morderiske og fanatiske fiender av Amerika, inkludert al-Qaida”.

Fangemishandlingen

Denne mer akademiske kritikk trenger neppe ut til de store republikanske velgermasser, og verken Fukuyama eller Diamond kommer på talerstolen i New York.

Mer alvorlig er to rapporter om ansvaret for fangemishandlingen i Abu Ghraib-fengselet og andre steder.

Først kom kommisjonen som var nedsatt av forsvarsminister Donald Rumsfeld og ble ledet av tidligere forsvarsminister James Schlesinger. Den slår riktignok fast at Rumsfeld ikke bør gå av som følge av skandalen, men er ellers meget kritisk.

Rapporten sier at fangemishandlingen ikke var enkeltstående tilfeller på et lavt nivå, men skyldes kaos, manglende disiplin og rot helt til topps i systemet. Høyere militære og sivile myndigheter er like ansvarlige som de lavere mannskaper som nå stilles for retten. Det var neppe dette Rumsfeld hadde ventet seg fra en kommisjon som han håndplukket.

Som Orwells ”Animal Farm”

En annen undersøkelse er gjennomført av de militære, og den er heller ikke nådig. Den går i detalj inn på alle de brudd på regler og lover som ble begått.

Situasjonen i Abu Ghraib-fengselet fremstår som en redselskildring fra Orwells ”Animal Farm”. Men også denne kommisjonen slår fast at ansvaret går helt til topps i det militære hierarki. Det er tale om et medansvar som høyere generaler ikke kan løpe fra, selv om de aldri blir stilt for noen militære domstol. Kritikken fra de to granskingskommisjonene kan ikke avvises så lett som pågangen fra demokratenes propagandaapparat.

TILBAKE: Ayatollah Sistani vender tilbake til Najaf for å ta kontroll over mosken i byen, og dermed gjøre det verken amerikanerne eller irakerne har klart. (Foto: AFP PHOTO/HO)

Ayatollah Sistani vender tilbake

I denne svært uryddige situasjonen skjer det noe overraskende som verken amerikanerne eller overgangsregjeringen i Bagdad vil tjene på.

Shia-lederen Ayatollah Sistani vender tilbake fra sitt medisinske opphold i London og mobiliserer straks til en marsj mot Najaf.

I spissen for de troende vil han gå inn i det aller helligste, moskeen som amerikanerne holdt seg utenfor selv om de har skadet den med sin beskytning. Den Mehdi-militsen som fortsatt er igjen der inne, vil hilse Ayatollah Sistani velkommen. Al-Sadr selv har hele tiden sagt at han ville overrekke nøklene til moskeen til Sistani. Hvor det er blitt av al-Sadr, er det i øyeblikket umulig å si. Han er ikke tatt til fange og åpenbart heller ikke drept.

Hva forteller alt dette det irakiske folk? Jo, at verken amerikanerne eller de irakiske regjeringsstyrkene klarte å løse Najaf-problemet.

Deres militære overlegenhet førte etter tre uker ikke til at Mehdi-militsen ble beseiret, selv om få tvilte på det endelige utfallet av en så ujevn kamp. Nå er det Sistani som vil få æren av å ha løst problemet og ikke den amerikanske marionetten, statsminister Allawi.

Mehdi-militsen fortsatt viktig

Al-Sadr må bøye seg for Sistanis overordnede autoritet, men er ikke ute av spillet. Han er forhatt av mange, mens hans popularitet har økt.

Samtidig har Mehdi-militsen bygget opp et sosialt nettverk som kan sammenlignes med det Hisbollah har gjort i Libanon og Hamas i Gaza. Alle kjennere av palestinske forhold vet at det var nettopp ved å bygge opp et sosialt og kulturelt støtteapparat at Hisbollah og Hamas fikk en så sterk stilling i befolkningen.

Det samme ser ut til å skje i Irak. Mehdi-militsen driver suppekjøkken, sykehus, helsestasjoner, barnehager og skoler. Den har sine egne domstoler som ordner opp i naboskapskrangel og familiefeider. Den holder ro og orden i de områder den kontrollerer.

Mange steder er det Mehdi-militsen og ikke regjeringen i Bagdad som utgjør den sivile administrasjonen. Og på toppen av det hele kommer altså at den radikale al-Sadr er blitt populær fordi han klarte å stå imot okkupasjonsmakten og dens marionetter så lenge.