Najaf en Phyrrus-seier for USA og Bagdad

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Den andre og avgjørende runde i striden om Najaf har vart i over tre uker. Fra første dag kampene ble gjenopptatt, var det klart at det var US Marines, etter hvert forsterket med US Army, som stod for den rent militære side. De irakiske regjeringsstyrker spilte ikke noen viktig rolle. De skulle angivelig brukes til å gå inn i selve helligdommen, Imam Ali-moskeen. Det er amerikanske kampfly, helikoptre og stridsvogner som har gjort jobben, og uansett hva som sies på offisielt hold så er det sivilbefolkningen som har hatt de største tap.

En amerikansk soldat patruljerer gatene i Najaf. (Foto: AP/Scanpix)

"Komiske Ali" tilbake

Mot en slik overmakt kunne ikke Mehdi-militsen holde ut i lengden. Likevel har motstanden vart lenger enn amerikanske militære ledere regnet med og overgangsregjeringen i Bagdad trodde. Gang på gang har statsminister Iyad Allawi og hans ministere kommet med triumferende seiersmeldinger. Forsvarsministeren har stadig stilt ultimatum som ikke er blitt fulgt opp. I forrige uke erklærte innenriksministeren at regjeringsstyrkene allerede hadde fått kontroll over moskeen. Det var som om "Komiske Ali" fra Saddam-tiden var kommet tilbake.

Al-Sadr opprinnelig ikke så viktig

Men striden om Najaf er ingen farse. Det er en tragedie, en høyst alvorlig sak både for amerikanerne og for overgangsregjeringen. Og det er et problem som okkupasjonsmakten skapte, i hvert fall gjorde større enn det kanskje ellers ville ha blitt. Al-Sadr var opprinnelig en relativt ukjent leder med liten oppslutning i shia-befolkningen. Men han opptrådte kompromissløst overfor amerikanerne, og det ga ham økende støtte i den fattige del av shia-muslimene og særlig blant arbeidsledige ungdommer. Al-Sadr ble et symbol som mer moderate shia-ledere ikke kunne overse. Amerikanske aksjoner mot al-Sadr bare økte hans popularitet.

Et problem skapt av amerikanerne

Muqtada al-Sadrs støttespillere demonstrerer. (Foto: AP/Scanpix)

Det virkelig store gjennombrudd for al-Sadr kom da den amerikanske pro-konsul Paul Bremer stengte avisen hans og bestemte seg for å arrestere ham og stille ham for retten for et mord. De amerikanske styrkenes innsats i vår ga intet resultat. Striden om Najaf ble avblåst ved at partene inngikk en våpenhvile. Den ble avbrudt for tre uker da ferske USA Marines bestemte seg for å slå til, slik de også gjorde det i det sunnitt-kontrollerte Falluja. I Falluja skulle de hevne drapene på sivile amerikanske hjelpearbeidere. I Najaf skulle de vise at de var tøffere enn arméenhetene.

Konkurranse mellom US Marines og US Army

Det har alltid vært konkurranse mellom US Marines og US Army. The New York Times kunne avsløre at det var den lokale US Marines-kommandanten som hadde tatt beslutningen om å bryte våpenhvilen uten å spørre Bagdad eller den amerikanske overkommando. US Marines gikk inn i den såkalte "exclusion zone" der det ifølge våpenhvileavtalen ikke skulle være militære styrker. De undervurderte Mehdi-militsen og måtte få hjelp av regulære amerikanske hærstyrker. "Tøffingene" oppdaget at Mehdi-militsen var farlige motstandere, selv om den verken hadde fly, helikoptre, stridsvogner eller artilleri og ikke hadde det samme utstyr som amerikanerne til å krige om natten.

En prestisjesak for Allawi

Iraks statsminister Iyad Allawi kjemper om sin makt og troverdighet. (Foto: AP/Scanpix)

Så gikk det prestisje i det, og den amerikanske militære og politiske ledelse så vel som overgangsregjeringen i Bagdad bestemte seg for å gjøre slutt på opprøret i Najaf. De så for seg en rask avslutning på den fire måneder lange unntakssituasjonen da de ikke hadde noen som helst kontroll over denne symbolsk så viktige byen. For statsminister Iyad Allawi ble det en styrkeprøve som gikk på hans troverdighet løs. Han kunne ikke akseptere løsrevede områder dersom han ønsket å opprettholde Iraks territoriale integritet. Han hadde et problem stort nok med den kurderstyrte region i nord, om han ikke i tillegg skulle måtte godta at radikale shia-muslimer og sunnitter hadde sine enklaver der sentralregjeringen ikke hadde noen innflytelse. Dersom ikke Allawi gjorde noe med al-Sadr, ville han langsomt, men sikkert undergrave sin egen autoritet. Men ved å gjøre noe overilet kunne han komme like ille ut. US Marines skapte en situasjon Allawi ikke hadde noen som helst kontroll over.

Mehdi-militsen omgrupperer

Uansett hva som videre skjer, så har amerikanerne og Bagdad mye å tape. Dersom al-Sadr blir drept, blir han en martyr, farligere død enn levende. Dersom han har undsluppet, vil han kunne bli en slags Robin Hood som myndighetene aldri får tak i og som de fattige ser opp til. Uavhengige korrespondenter som har klart å komme inn til Najaf, mener at store deler av Mehdi-militsen har kommet seg unda og nå omgrupperer seg for å slå til andre steder. Al-Sadr har allerede et støttepunkt i Kufa, og hans tilhengere skaper problemer for britene i Basra-området.

En soldat i Muqtada al-Sadrs Mehdi-milits speider etter mål. (Foto: AP/Scanpix)

Vanskelig for mediene

Disse og andre meldinger må vi ta med en klype salt, for det er ytterst vanskelig for mediene å skaffe seg sikre opplysninger om det som skjer. Bagdad-regjeringen forsøkte først å hindre uavhengige korrespondenter å dra til Najaf. Dernest skapte selve kamphandlingene store hindringer. Korrespondentene risikerte også å bli kidnappet, selv om Mehdi-militsen hittil ikke har henrettet noen journalist. Allawis inngripen viser at det ikke er demokrati og ytringsfrihet han tenker på, men å sikre seg kontroll og skape sikkerhet. Det er kanskje en realistisk prioritering, men det undergraver amerikanernes forestillinger om å skape et demokratisk Irak som kan bli en rollemodell for resten av regionen.

Mytedannelse

Uansett hvilket utfall kampene om Najaf hadde fått, ville de ha blitt fulgt med engstelse og interesse av verdens shia-muslimer. Shia er særlig viktig i Iran og Irak og finnes også i Libanon, Syria og andre land. Det aller verste ville ha vært om amerikanske bomber og granater hadde ødelagt Imam Ali-moskeen. Det skjønte amerikanerne. Derfor har de vært mer tilbakeholdne enn de militært kunne ha vært. Men selv om det ikke ble de helt store ødeleggelser, er det betydelige skader. Her vil partene komme med gjensidige anklager mot hverandre. Shia-muslimer flest stoler mer på al-Sadr enn på amerikanerne og Allawi.

Al-Sadr og hans folk vil ikke bare omgruppere. De vil også skape myter i takt med den gamle shia-tradisjonen, nemlig at et nederlag gir styrke. Martyrium gir evig liv. Imam Husseins nederlag i Kerbala for over 1300 år siden ble en levende myte selv om de rettroendes fører led nederlag mot usurpatorene.

Tilhengere av Muqtada al-Sadr i gravferd til en av sine drepte militsmedlemmer i Najaf. (Foto: AFP/Scanpix)