Bush blir utålmodig

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

USAs sivile administrator Paul Bremer var i går på et hastemøte med Bush. Her forlater han pressekonferansen etterpå (Scanpix/Reuters)

Det var hastemøter Bush hadde sammenkalt til denne uken. Forsvarsminister Donald Rumsfeld måtte avlyse en viktig Asiareise, og han er ikke den som normalt lar andre forstyrre sine planer. Prokonsul Paul Bremer i Bagdad måtte dra hals over hodet til Washington. Det Irak han snart vendte tilbake til, er mer usikkert enn noensinne til tross for forsikringer om at det gjøres store fremskritt.

Terrorangrepet på italienerne bare understreker det faktum at okkupasjonsstyrkene ikke er istand til å gi sine egne og enda mindre irakerne den nødvendige sikkerhet. Uten lov og orden blir bestrebelsene på å etablere demokrati og markedsøkonomi ytterst vanskelige.

Media får skylden

Som vanlig når det går galt skylder politikere, tjenestemenn og militære på media. De tegner et alt for negativt bilde, sies det. Det er alltid noe i slike anklager. Media har generelt en tendens til å bringe frem det dramatiske og negative, mens hverdagens mer eller mindre positive trivialiteter har vanskelig for å å konkurere om spalteplass og sendetid. Positive nyheter savner dessuten den audiovisuelle dramatikk som fjernsynet helst skal ha.

Mer terror i vente

Men hvis det bare var medias feilaktige bilde av situasjonen som var problemet, behøvde ikke president George W. Bush og hans medarbeidere bekymre seg så mye som de gjør. Problemet er at terroren i Irak bare øker. En fersk CIA-rapport konkluderer ifølge amerikansk presse med at det blir enda verre. For selv om irakere flest ikke sympatiserer med Saddam, ser de at det nytter å kjempe mot et okkupasjonsregime som hverken har gitt dem fred eller sikkerhet.

Når amerikanerne, som forventet, nå svarer med hårdere militære militære midler, vil det lett gå utover sivile. Dermed oppnår terroristene nettopp det de vil.

Misnøye med regjeringsrådet

President George W. Bush er ifølge amerikanske aviser meget misfornøyd med det irakiske regjeringsrådet som er Paul Bremers "baby". Rådet består av 25 medlemmer som er utpekt av amerikanerne. De representanter både emmigranter og innenlandske grupper. Men de har ytterst vanskelig for å bli enige om noe som helst. Det kunne utenriksdepartementets egne Irak-spesialister ha fortalt Det hvite hus på forhånd, men det er typisk at de mange eksperter som finnes i USA, ikke er blitt lyttet til. De nykonservative vet alltid best.

Forfatning før nyvalg

Og selv om regjeringsrådet var blitt enig, ville det til enhver tid kunne stanse av Bremers veto. Han vil at det skal utarbeides en ny forfatning før det utskrives nyvalg. Det er sikkert fornuftig, men det er intet som tyder på at regjeringsrådet vil kunne bli enig innen tidsfristen 15. desember.

Bush er utålmodig. Han vil overføre mest mulig makt til regjeringsrådet så snart som mulig, og han ønsker at irakisk politi og militære skal avlaste amerikanerne. Men ingen tar helt alvorlig påstandene om at 120.000 til 150.000 irakere står klare til å utføre disse ytterst vanskelige oppgaver. Amerikanerne kan ikke få både i pose og sekk. Enten må de ta sjangsen på irakerne og la dem finne løsninger som de mener passer best, eller de må selv ta det hele og fulle ansvar.

Velgerne utålmodige

Det er dette Bush ønsker å frigjøre seg noe fra, selv om USA fortsatt skal ha det avgjørende ord. Til tross for George W. Bush´s popularitet i forhold til de demokratiske motkandidater, så blir velgerne stadig mer utålmodige. De liker ikke å få sine pårørende hjem i "liksekker" (bodybags), og de synes ikke særlig om et pengesluk uten like.

Det er mange viktige oppgaver på hjemmebane som blir forsømt på grunn av utgiftene til Irak. Det er en utfordring George W. Bush må ta alvorlig foran det kommende valgår. Han kan ikke risikere sin popularitet på slagmarken i Irak.

Tid og tålmodighet

All erfaring viser at det trengs tid og tålmodighet for å bekjempe gerilja og terrorister. Fra 1950-årenes Malaysia-opprør til Vietnamkrigen var konklusjonen den samme, og vi ser det stadig i den tredje verden idag.

Den fremmede makt som skal skape lov og orden og legge grunnlaget for et levedyktig demokrati, må ta hensyn til de ytterst komplekse forhold på stedet. Det tilsier kunnskaper og innsikt som vanlige kamp- og okkupasjonssoldater ikke er trenet for. Det kan f.eks. reises alvorlig tvil om de amerikanske sivile myndigheter helt har forstått at den tidligere irakiske opposisjon ikke er noen monolittisk enhet.

Ekspertene advarer

Men heller ikke utgjør terrorgruppene noen monolittisk enhet. Ahmed Hashim, som er professor i strategiske studier ved US Naval College i Newport, Rhode Island, sier rett ut ut at Bushadministrasjonens bedømmelse av situasjonen har vært "ukorrekt og forenklet". Han advarer administrasjonen mot "kulturell ignoranse og arroganse". Vi er da tilbake til Graham Greene`s "The Uggly American" - prototypen på den velmende amerikaner som forstod fint lite av nyansene på stedet.

En annen av de eksperter som Bushadministerasjonen kunne ha trukket veksler på, er Steven Metz som er forskningssjef for US Army War College´s Strategic Studies i Pensylvania. Ved å bli i Irak med fullt ansvar for okkupasjonen stilles USA overfor et stadig mer omfattende opprør, sier Metz, men dersom vi forlater landet før irakerne selv er istand til å sørge for lov og orden, vil vi etterlate oss et kaos som kan få de mest alvorlige konsekvenser. Det vil ta mange år før irakerne etablerer en stabil nasjon, påpeker US Army-eksperten, og da er konklusjonen entydig: Tålmodighet og atter tålmodighet.

Pavlovske reflekser

I Europa gjør vi ofte den feil at vi betrakter hele Bushadministrasjonen gjennom de samme forenklingens briller som Donald Rumsfeld bruker. Det er store meningsforskjeller innen administrasjonen. President George W. Bush mener ikke nødvendigvis det samme som Rumsfeld til enhver tid.

Men problemet er at når Bush sier noe fornuftig som i sin siste store tale, er det i Europa en slags pavlovsk refleks. Man forventer ikke noen fornuft fra hans munn. Altså lytter man ikke med åpent sinn til hans betraktninger om nødvendigheten av og forutsetningene for demokratibygging i Midt-Østen.

USA har på en effektiv måte brukt sin militære overmakt til å nedkjempe Taliban i Afgamistan og styrte Saddam i Irak, men å avskaffe et ondt diktatur er ikke det samme som å bygge demokrati. De prosessen tar tid og tålmodighet. Og tålmodighet er som kjent mnangelvare i et valgår, uansett hvor gode intensjoner man måtte ha. Men det betyr ikke at europeerne bør avfeie alt George W. Bush sier som vrøvl. Å idioterklære USA´s president er like dumt som når Rumsfeld og hans like turer frem som verst.