"Historisk" tid i storpolitikken

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Det begynte med president George W. Bush´ besøk i Berlin, som ble mer velykket enn både gjest og vertskap hadde håpet på. Historiebegeistringen fortsatte med president Bush' videre reise til Russland og deretter besøket i Frankrike, for til slutt å nå nye høyder under møtet mellom president Putin og NATOs toppledere i Italia.

Hva er det som egentlig har hendt i storpolitikken de siste ti dagene og som har fått hele det internasjonale politikergalleri, fra den amerikanske president til den norske statsminister, til å ta så store ord i sin munn?

Den kalde krig slutt for over ti år siden

For det første:

Det er blitt hevdet av både politikere og i mediekommentarer at møtet mellom Bush og Putin og NATO-Russland-møtet gjorde slutt på den kalde krigen. Den kalde krigen sluttet i realiteten for over ti år siden.

Det var den nåværende USA-presidentens far, George Bush, og Mikhail Gorbatsjov som begravde den kalde krigen i de stormfulle bølger ved Malta. Ja, man kan hevde at det var Reagan og Gorbatsjov som gjorde slutt på den kalde krigen.

Hva vi har sett den siste uken, er etterakten. Det er sluttoppogjøret mellom arvingene etter den kalde krigs menn, som nå er døde, lider av Alzheimer eller er politisk betydningsløse pensjonister.

Det sentrale utgangspunkt for dette arveoppgjør var at det var USA som var den mest begunstigede og det tidligere Sovjetunionen som var taperen, og det var seierherren som satte betingelsene.

Alt annet tilhører den retorikk som hører med når mennesker skal begraves eller takkes av.

Minnelige og gode løsninger

I et arveoppgjør skjer i beste fall at de etterlate finner frem til minnelige og gode løsninger som alle parter kan leve med fordi alternativet ville være stridigheter som ingen har noe å tjene på.

President Bush fikk det stort sett som han ville når det gjaldt den "historiske" avtale om kjernevåpnene. Det blir færre utskytningsklare atomraketter i de to lands arsenaler, men de øvrige stridsshoder blir ikke ødelagt, som russerne ønsket.

Amerikanerne lagrer dem og har mest å tjene på det, fordi de har økonomi og teknologi til å gjøre dette på en effektiv måte.

Men selv om avtalen har sine svake sider, er det likevel ingen grunn til å stille seg negativt til den, selv om den kommer noen år for sent.

Avtalen har en symbolsk betydning, idet den markerer at USA og Russland ikke lenger betrakter hverandre som kjernefysiske motstandere. Og den kan lede til bedre tiltak mot spredning av kjernefysisk matriale. Det er for amerikanerne spesielt viktig.

I den gjensidige forståelse som ellers ble demonstrert i Moskva og St. Petersburg spiller kampen mot terrorisme en viktig rolle.

Bush ville ha russerne med på laget, og Putin behøver ikke lenger bekymre seg for amerikansk kritikk av hva han foretar seg i Tsjetsjenia. Men et amerikanskledet angrep på Irak kan forstyrre denne idyll.

Russland har olje og gass

For Putin er den økonomiske åpning mot Vesten spesielt viktig. Den er en del av hans langsiktige strategi for å modernisere Russlands økonomi og samfunnsliv.

I og for seg er Russland en uinteressant handelspartner for USA; Russlands økonomi er i dag på størrelse med Portugals.
Men foruten å ha kjernevåpen har Russland olje og gass, og det er interessant for et USA som ønsker å gjøre seg mindre avhengig av arabisk olje, og dermed mindre sårbar for islamsk utpressing.

Her har russerne og amerikanerne fellesinteresser, som i det lange løp også kan berøre Norge på en måte som ikke er til udelt fordel for vårt land.

Russland i NATO

At Russland har fått sæte i det nye NATO-rådet betyr ikke at Moskva har noe som helst veto. Putin kan ikke hindre den store NATO-utvidelse til høsten. Men russerne er med i den politiske dialog innad i NATO og kan på den måten gjøre sine interesser gjeldende. Det er såpass viktig at østeuropeerne og balterne ikke er så overbegeistret for det.

Det gikk frem av president George W. Bush' europeiske rundreise at hans forhold til den russiske president er hjerteligere enn hans relasjoner til de europeiske stats- og regjeringsledere, bortsett fra Storbritannias Blair.

Bush oppholdt seg tre døgn i Russland og bare en dag i Europas to viktigste land, Tyskland og Frankrike. Det alene kunne fortjene betegnelsen "historisk".

(NRK)