Ingen stille uke

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen.

Hverken visepresident Cheneys eller spesialmegler Zinnys anstrengelser har ført frem, selv om begge sider i konflikten griper ethvert utsagn fra amerikansk side som et
halmstrå.

Palestinerne legger vekt på at amerikanerne i det hele tatt har grepet inn, at president Bush har rettet kritikk mot Sharon og at Washington hindrer ham i sette Arafat utenfor en gang for alle.

Israelerne tolker Cheneys nei til å møte Arafat som et bevis på at Washington tillegger den palestinske leder større ansvar for miseren enn Israels statsminister. Begge sider har litt rett.

Arafat konge uten land

Det kan ikke være noen tvil om at Washington mener at Arafat skulle ha gjort mer for å stanse palestinske terrorhandlinger mot israelske sivile.

Men samtidig vet Bush-administrasjonen, som har verdens største etterretningsaparat til sin disposisjon, at det er lite Arafat kan gjøre.

Israelerne har bombet palestinske politistasjoner sønder og sammen slik at han ikke lenger har noe apparat til å gripe inn mot ytterliggående grupper.

Det meste av den palestinske selvstyreadministrasjon, som ble bygget opp blant annet med midler fra EU og Norge, er brutt sammen. Selv om Arafat ikke hadde vært holdt i "husarrest" i Ramallah, ville han ha vært som en konge uten land.

Arafat og Iran

Alt dette vet amerikanerne, og de vet sansynligvis også at det under overflaten skjer ting som media og offentlighet ennå ikke kjenner til.

Etter at israelerne beslagla et skip med iranske våpen og ammunisjon til PLO, har det vært rykter om en avtale mellom Arafat og Teheran. Dette benekter de palestinske selvstyremyndigheter.

Men at den hardt pressede Arafat søker støtte der han kan få det, bør ikke overraske noen. Sett fra amerikansk og israelsk side må det tross alt være bedre at han tar kontakt med Iran enn med Irak.

Det arabiske toppmøtet

Samtidig som den amerikanske spesialutsending arbeider for å få til ihvertfall en våpenhvile som første skritt på veien til å stanse voldspiralen, pågår forberedelsene til det arabiske toppmøtet i Beirut.

Der kommer den saudiarabiske idéskissen til en løsning av den israelsk-palestinske konflikt opp. Den går rett på sak, i det den holder araberstatenes anerkjennelse av Israel opp mot tilbaketrekking fra om ikke alle, så ihvertfall de fleste okkuperte områder etter 1967-krigen.

Det er der skoen trykker. Vi er tilbake til konfliktens grunnfjell, der vi var før Oslo-kanalen skapte illusjoner om at freden var i sikte.

For amerikanerne er det dessuten et altoverskyggende hensyn som veier minst like tungt som selve den israelsk-palestinske strid. Det er ønsket om i det minste å få et stilltiende samtykke fra flest mulig araberstater til aksjoner mot Irak, som ledd i krigen mot internasjonal terrorisme.

Det håp kan amerikanerne skyte en hvit pinne etter så lenge de ikke klarer å presse Sharon til de nødvendige innrømmelser.

(NRK)