Sharon sin egen fange?

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen.

Selv om Israel aller nådigst gir Arafat lov til å bevege seg litt friere i selve Ramallah, så endrer det intet med den ydmykelse Arafat utsettes for.

Like fornedrende er den vilkårlighet som den israelske militærmakt behandler palestinske sivile på. Den bryter åpenbart med internasjonale regler for krigføring. Sivile har krav på beskyttelse mot at en okkupasjonsmakt legger deres hjem i ruiner.

Økende fredsopposisjon

Selv om man bør forstå israelernes behov for å arrestere terrorister og forhindre nye terrorhandlinger, så går deres reaksjoner langt utover det rimeliges grenser.

Dette innser stadig flere israelere,og derfor har man fått en økende fredsopposisjon.

Særlig viktig er reaksjonene fra vernepliktige offiserer og soldater som ikke lenger vil opptre som hensynløse okkupanter. De ser heller ingen grunn til å risikere livet for å forsvare fanatiske kolonister.

Israels økonomi skadelidende

Sharons politikk har skadet Israels økonomi. Landet har en rekordhøy arbeidsledighet på 10,2 prosent, og israelerne ser ingen slutt på den resesjon som næringslivet er inne i.

Derfor er det i dag flere som vil reise fra Israel enn å bosette seg der. Det gjelder ikke minst de amerikanske jøder som støtter den illegale bosetting, men selv ikke vil ta den sosiale belastning med å emmigrere til Israel.

For Sharon kan det utvikle seg dit hen at han må ta den voksende israelske opposisjon mer alvorlig enn den internasjonale opinion, som han forøvrig bryr seg fint lite om.

Parallell til Libanon 1982

Vi ser en viss parallell til Libanonfelttoget. Da Sharon gikk inn med sine soldater i 1982, vant han raske militære seire og kastet Arafat på sjøen. Men han ryddet ikke PLO-lederen eller det palestinske spørsmål av veien.

I i Libanon gjorde palestinsk gerilja situasjonen etter hvert så uutholdelig for de israelske militære at de til slutt ikke hadde noe annet valg enn å trekke seg ut.

Dengang ble ikke sivile i selve Israel rammet i samme grad av palestinske selvmordsaksjoner som tilfellet har vært under den andre Intifada.

De som gjennomfører og står bak disse aksjoner, må omtales med deres rette navn - terrorister. Å kalle dem "aktivister" er en utillatelig bagatellisering.

Nå ser det ut til at palestinerne omsider begynner å forstå at disse selvmordsaksjoner bare skader deres sak internasjonalt og tvinger israelerne over på Sharons side.

Ikke i noe land vil en slik vilkårlig og hensynsløs terrorisme skape kompromissvilje hos motparten.

Ny palestinsk strategi

Det nye er at palestinske grupper i økende grad slår til mot rent militære mål og de gjør det med en helt annen profesjonalisme og presisjon enn selvmordsterroristene. De angriper militærposter og konvoier og klarte til og med å uskadeliggjøre en stridsvogn som israelerne trodde var usårbar.

Fra palestinsk område tas dessuten hjemmelagede raketter i bruk. Mot dette hjelper ikke en gang en ny Berlin-mur som Sharon vil reise.

Meningsmålinger viser at israelere flest er lei av denne skitne form for krig, og stadig flere er villig til å oppgi det meste av de okkuperte områder. Sharon har ikke gitt dem den sikkerhet han lovet.

Det store spørsmål er om Sharon lar seg påvirke av den israelske opinion eller om han griper til enda mer desperate midler.

Sharon er blitt sin egen fange. Han er like meget fange av sin politikk som Arafat er det.

(NRK)