Moms og makt

Av Per Olav Reinton

Nå er det god tone å ytre seg fritt og offentlig. Men det rare er at noen synes ytringsfriheten blir dårlig brukt. Tyskeren Hans Magnus Enzensberger leste norske aviser i hele oktober måned i fjor, og mener i en artikkel i Samtiden, at troen på medienes makt er sterkt overdrevet; hadde norske aviser hatt makt, ville det norske folk ha vært idioter i dag.

Etter mange år i mediebransjen har jeg lært at folk bruker mediene forskjellig, men alle tror at andre har samme vaner og behov som dem. Slik er også de redaksjonelle ledere. De mener at de vet hva folk vil ha. I praksis er det slik at noen bruker mediene til å følge værmeldingene, andre må vite noe om verdenssituasjonen til frokost.

Eksemplet Nyman

Michael Nyman er en komponist med suksess. Han skrev blant annet musikken til filmen ”The Piano”. Han har skrevet mye filmmusikk, konserter for klaver og trombone, foreløpig ingen operaer, men musikken hans brukes mye i forbindelse med markedsføring; alt fra oppvisninger på catwalken til lansering av nye bilmodeller.

Michael N. - lever for lyden

Han bor urbant, midt i London, og begynner dagen med å kjøpe aviser. Hensikten er å lese The Guardian, men i praksis leser han først tabloidene for å få med seg fotballresultatene. Han har radio i alle rom, og de står på hele tiden, på samme kanal. TV-en er også på hele tiden.

Han arbeider aldri i stillhet. Han går til sengs med en bærbar TV og ser på en film noen ganger. Vanligvis skrur han på radioen, slik at det alltid skal være noe å lytte til om han våkner.

Kona hans liker det ikke. Når hun blir sint, blir han nødt til å sove med høretelefoner på. Det liker han ikke, for høretelefonene trykker mot hodeputa.

Begge deler

Jeg påstår ikke at komponisten Michael Nyman er en vanlig mediebruker. Men sånn er han.

Er mediene makt over meninger, eller er mediene Michael Nymans nye møbler og tapet?

Svaret er: ja - det er de. Begge deler.

Ideen om pressen som den fjerde statsmakt, som folkets talerør overfor regjering, rettsvesen og de mer eller mindre folkevalgte, oppsto blant konservative i England for et par hundre år siden. Selv i dag er denne tanken en drivende kraft i redaksjonelle miljøer, og får folk til å tåle både rettsforfølgelse og personforfølgelse, tapte ferier og mangel på venner.

Men ideen har også gitt pressen privilegier. Det viktigste er momsfritaket. Det nest viktigste i Norge er pressestøtten – en midlertidig ordning som skulle sikre en differensiert partipresse. Siden er partipressen avviklet, men pressestøtten lever.

Ideen om pressen som den fjerde statsmakt ble skapt i tiden etter den franske revolusjon, og de franske idéer er overraskende friske. Pressens frihet er ikke nedfelt i lovverket, men den svenske Riksdagen definerte en gang medienes funksjoner: debattfunksjonen, overvåkningsfunksjonen, informasjonsfunksjonen. Og pressen har sin stolthet - redaktørplakaten, som skal garantere uavhengighet og troverdighet; og den har nesten lovs status.

Sponset søppel

Pressen har et ideelt mål, en vesentlig samfunnsfunksjon, som gjør at aviser og journalister har visse privilegier. De har også høyere lønn enn både møbelsnekkere, tapetserere, pølsemakere, sykepleiere og lærere – hvis de ikke jobber i NRK da.

Vi betaler moms her på huset, og det er mellom 40.000 og 120. 000 mennesker som hører på hvert eneste av P2s programmer - og noen flere får det med seg på internett. De som sier at ”ingen” hører på P2 tar feil.

Artikler i så vel landsdekkende som meningsbærende aviser som får både pressestøtte og momsfritak, leses av langt færre. Og du vet at fra NRK får du både utenriksstoff og fagstoff, nyheter og debatter, som avishusene ikke vil gi deg. De bruker i stedet inntjeningen sin og privilegiene sine til å lage gratisaviser – det mest meningsløse møkk som trykkes på papir – for å trekke inn annonser og tjene penger.

Av Per Olav Reinton
NRK P2, lørdag 16. februar 2002
Bearbeidet for nett av Mie Sundberg