Følelsesindustrien ruler

Av Per Olav Reinton

Opplysningstiden - fra Voltaire og framover - var fornuftens seier over dumhet og løgn. Ut av troen på fornuften, kom kunnskap. Naturvitenskapene ble til, med matematikken som fornuftens dronning, og den konkrete erkjennelse - empirien - var konge.

Det var ingeniørenes tid. Det var økonomenes tid. Det var New Deal i USA, det var planøkonomi i Vest-Europa, og det var femårsplaner i det daværende Sovjetunionen. Selv sosiologien og psykologien fant sine rollemodeller i naturvitenskapene. I reklamen ble det vist til hva som var fornuftig å kjøpe. Slik var det femti år tilbake.

Også den gang var terror til. Den kalde krigens terror var kjølig beregnet i strategier, beregninger om hva som ville skje - om så - hvis… Den kalde krigens terror var ytterst rasjonell i sin form, ofte systematisert i matematikkens språk – spillteori og sannsynlighetsberegninger. Den kalde krigens største krise, Cuba-krisen i 1962, ble løst uten militært angrep, selv om store deler av USA var åpent for kortdistanseraketter fra cubanske baser noen dager.

Emosjonenes renessanse

Men det var før 1968. Da skjedde det et skifte, som vi virkelig føler trykket av nå: det ble en renessanse for emosjonene. Det var en reaksjon på teknikkens tyranni. Men det ble også et skudd for baugen for homo sapiens - og en seier for homo sentiens: følelsesmennesket. Det moderne menneske ble revidert, og begivenheter ble vurdert etter hvor sterke følelser de mobiliserte: prinsesse Dianas død, fotball-VM, olympiske leker sommer som vinter, filmer som Titanic - og musikkvideoene! Markedsføringen satset på følelser: frykt, overraskelser, sorg, indignasjon, latter eller lidelse, med TV-dramaturgien som sin mest typiske form. Det er TV som fører an, i verste fall i sakte film akkompagnert av full symfonisk besetning med strykere.

De sterke følelsene har også erobret troen. Vi har de religiøse karismatiske bevegelser. I stedet for den kritiske teologi, får vi både den fantasifulle New Age og den bokstavtro fundamentalisme, så forskjellige på mange vis, bare med et felles: fronten mot fornuften og sansen for katastrofer.

Både i litteraturen og i journalistikken er skillet mellom det personlige og det private brutt ned under trykket fra opphissede følelser.

Følelser er fest

Avisspråket, et sant speil for tidens skikk og seder, foretrekker sterke følelser. Folk snakker ikke sammen, de raser. Det er krig mellom TV-kanalene. Fotballkamper er hat-kamper.

De sterke følelsene er ettertraktet for sin egen del. Følelseskick er selve livet. Ecstasy er fest.

I uka som gikk gjenopplevde jeg historien om Narcisuss og Ekko. Narcisuss som så begjærlig søkte seg selv at han druknet in sitt eget speilbilde, og Ekko – som var forstenet og bare kunne gjenta det andre sa.

I stedet for følelser som utgangspunkt for følsomhet, blir det en følelsesbulimi. Du stapper inn følelser og spyr det ut igjen. Det blir mer selvopptatt følelse enn engasjement i det som skjer rundt deg. Og det kan være godt som en renselse noen ganger, som en slags katharsis, som grekerne sa – de hadde sans for dramaturgi. Men som tilstand?.

Hysterisk logikk

Filosofen Norbert Elias minner om at middelalderen var en tid hvor en uttrykte seg fritt og åpent, både med kroppslyder og med frie utsagn, både privat og offentlige, og det var tiden for sterke følelser. Det var da vi fikk ridderromanene og eventyrene.

Middelalderen er blitt et speil på den post-moderne tid, og plutselig hører vi fra ansvarlige statsledere ord som ”korstog”, ”ondskapens triangel” og ”redskap for satan”. De som angrep tvillingtårnene i New York med moderne rutefly, var folk som franskmannen Gilles Kepel kaller jidhaist-salafi, som vil bringe oss alle tilbake til kalifatet, til den gang islam var rent og ubesudlet - til tiden før det ottomanske riket begynte nedturen på 1600-tallet. De opptrer ikke som moderne terrorister, som etterlater seg et budskap, slik de Røde Brigader gjorde det ved sine aksjoner på 70-tallet, da verden var mer rasjonalistisk. I sammenligning var angrepet i New York et hysterisk sammenbrudd med en egen selvopptatt logikk.

Tapte erfaringer

Det har vært mye refleksjon omkring det som har skjedd det siste året, etter 11.september, som det var da prinsesse Diana døde, men følelsesindustrien gjør det vanskelig å kommunisere. Det blir mer opphisselse enn engasjement.

Det gjør godt å få det ut, kanskje, i stedet for å finne en form på det, men ingen vil vinne på at det ut av denne tidens sed og skikk utvikler seg en emosjonskultus, hvor egne følelser får egenverdi, overordnet alt som heter medfølelse, medinnlevelse, kommunikasjon - og refleksjon.

Vi skal leve videre med emosjonskultusen som selger aviser, hamburgere og biler, men da må vi også lære å leve med det paradoks, at disse narcissistiske følelses-sjokkene stenger for følelsene.

Vil vi det? Vil vi leve med den narcissistiske gleden av drukne i sterke følelsesuttrykk?

Jeg vil ikke tilbake til opplysningstiden. Men ensyklopedistene og vitenskapen ga de mest hysteriske sidene ved romantikken en motvekt. Både Bush og jiddhaistene varmer nå opp kloden med holdninger hvor de bruker uttrykkene fra hele følelsesindustriens repertoar – og jeg undres; har kunnskap vært til ingen nytte?


Av Per Olav Reinton
NRK P2, lørdag 14. september 2002
Bearbeidet for nett av Mie Sundberg