Terrorismens fjernsynsteater

Terrorister bruker vold retorisk. Handlingen i seg selv - og konsekvenser den får - er ikke så vesentlig. Det er den oppsikt og oppmerksomhet den skaper som betyr alt.

Fjernsyn skaper terrorisme

Det er fjernsyn som har skapt den moderne form for terrorisme. Fjernsynsbildene av flyene som legger World Trade Center i grus, er det vesentligste. Uten dem hadde ikke aksjonen vært vellykket. Terroristene inntar den rollen som produksjonsledere og regissører har i underholdningsindustrien.

Når terrorister slår til, er det for å gi en melding innad, og en annen melding utad. I begge tilfeller skal de vise styrke. Terroristens mål er å virke sterk og troverdig, og troverdigheten skapes ved å skape frykt i målgruppa og stolthet i sine egne rekker.

Oppmerksomhet vinner ingenting

Som politisk middel har terrorismen ikke vært vellykket. Terrorister har aldri nådd sine mål. Hvem husker i dag Sør-Molukkene? Både i 1977 og 1978 holdt verden pusten da de okkuperte en barneskole i Holland, et tog, og et sykehus for å fortelle om sin ynkelige skjebne og vise at også de eksisterte. De fikk masse oppmerksomhet, men vant ingenting.

Det eneste terrorister har oppnådd er at den de angriper reagerer som dem selv. Amerikanerne har hatt en tendens til det. De har funnet en syndebukk og slått til, uten altfor mye kunnskap om hvem, hva, hvor og hvorfor.

To hundre terrorangrep

USA har opplevd nesten to hundre terrorangrep siden 1973, men de fleste av dem har vært i utlandet. Det er to vesentlige unntak: Oklahoma-bomben, plantet av amerikanske høyre-ekstremister, og angrepet på World Trade Centre i februar 1993, da en bilbombe eksploderte i parkeringshuset og drepte seks mennesker og såret tusen. Selv om amerikanere har vært det fremste terrormålet de siste ti årene, var det ikke mer enn fem hundre som var drept – før nå på tirsdag. Nå telles tallet i titusener. Ingen våger å gjette.

Forvarsler

Det begynte for alvor for tretti år siden, under de olympiske leker i München i 1972, da seks israelere ble drept. Da nedsatte USA en anti-terrorkomité under utenriksministeren. I 1977 opprettet de Delta-styrken for å gripe fatt i flykapringene. De har ikke mange seire å se tilbake på. Det største nederlaget var forsøket på å befri gislene i den amerikanske ambassaden i Teheran i 1980.

Men det var det forrige angrepet på World Trade Center i 1993 og Oklahomabomben i 1995 som skaket landet. Nå viser det seg at de bare var forvarsler. Da selve symbolet for den vestlige verden og den amerikanske dominans, World Trade Center, ble lagt i grus tirsdag, har terroren fått et nytt innhold for mange amerikanere.

Keiseren fra Atlantis

Men mange andre har lenge visst hva terror er. Det er skrevet musikk som foregriper begivenhetene denne uka, for eksempel "Keiseren fra Atlantis", skrevet av Viktor Ullmann i konsentrasjonsleiren Theresienstadt i 1943. Den åpner med en duett mellom Døden og Livet som begge føler at de har mistet noe av sin mening i den moderne verden. Keiseren vil gå i allianse med Døden, men døden er uvillig. Med musikalske referanser til både Alban Berg og Gustav Mahler, blir keiseren Dødens første offer.

Alene i sitt palass

Keiseren selv har ingen sett på mange år. Han sitter innelukket i sitt enorme palass, helt alene, bare opptatt av å regjere og regjere. Ikke bare ond, kanskje, men han vil bestemme alt. Du møter Døden i form av en gammel soldat, og du hører Livet, som kan le gjennom tårene. Døden og Livet er låst fast i hverandre, i en verden som verken kan glede seg over livet eller omfavne døden.

Keiseren fra Atlantis sitter og teller; fem, seks, sju, åtte, ni, ti, et hundre, ett tusen bomber, en million kanoner. Jeg er omsluttet av murer uten vinduer, synger han – men så kommer erkjennelsen.

Ilden ulmer

Både Livet og Døden vil ha slutt på krigen. Og det får de. Men, spår keiseren, ilden er ikke slukket, den ulmer, og snart vil den blusse opp igjen, og mord vil herje verden.

-Var det den freden dere ville ha, synger keiseren, inntil hele operaen avsluttes med salmen "Vår Gud han er så fast en borg", med teksten: "Kom død, vår høyt ærede gjest –lær oss sorgen og lykken". Døden skal du ikke påkalle i forfengelighet.

Av Per Olav Reinton
Lørdagskommentaren, NRK P2, 15. september 2001