Den skjøre norske selvfølelsen

Av Per Olav Reinton

I år er sommeren en slags pause mellom 17.mai og kronprinsbryllupet i august. Det blir et generasjonsskifte, et bytte fra flosshatt til joggesko, og spørsmålet er: trenger vi de kongelige når de kler og oppfører seg som folk?

Nei, sier noen, når de begynner å oppføre seg som folk, trenger vi dem ikke. Og jammen skjønner jeg hva de mener: Når vår norskhets samlingspunkt blekner, kan vi bli noen hvemsomhelster.

Kongelige en del av selvbildet

Ingen av oss er så individuelle at vi ikke har en tilhørighet, et eller annet som vi deler med andre, og som blir en vesentlig del av oss selv, av ”selvet” som det noe høytidelig heter.

Språket er en slik vesentlig del av vår identitet, og derfor har det vårt mye språkkamp i forbindelse med forandringer i landet. Nå er det monarkiet som vi må ta stilling til.

Jeg må registrere – litt til min overraskelse - at konger og prinsesser er en del av vår identitet – vårt selvbilde. Overraskelsen skyldes at monarkiet i resten av verden hører en forgangen tid til.

Krigen forente konge og folk

Den vesentligste delen forsvant med den første verdenskrig, og så satt det igjen noen korthus i de nordiske land og England – og konge fikk Norge av diplomatiske grunner i 1905 for at vi skulle knytte båndene til England.

Båndene har holdt. Kong Håkon lærte seg aldri å snakke norsk, men den lange stakan sto mer oppreist enn i de fleste andre konger i Europa under den andre verdenskrigen, ikke minst på grunn av sin familietilknytning til England – og så var det gjort. Krigen gjorde at Kongen ble en del av oss selv.

Men nå er forholdet til kongehuset blitt et identitets-problem, i et land som avskaffet aristokratiet med en grunnlov fra 1814. Det er grunnlovsfeiringen største paradoks at høydepunktet ender under balkongen på Slottet mens kongen vifter med flosshatt.

Ta en tur til syden, Haakon

Om kronprinsen nå med sitt giftemål skulle bli en trussel mot dette, har jeg et forslag: dra på chartertur. Det kan bli like identitetsskapende som en 17. mai eller et kongelig bryllup. Du må ikke drikke deg bevisstløs før ankomst, men det hjelper.

Husk på å ha et norsk flagg sydd på sekken som du selvfølgelig alltid bærer på deg, og beveg deg ikke utenfor shoppingområdet eller underholdningsstrøket med fiolett nattbelysning. Chartergruppene blir aldri helt så store 17. mai-tog, men hold godt sammen, og du vil føle at ferien gjør deg godt.

Møt fremmedfrykten

Forutsetningen for denne opplevelsen er at du reiser til Syden hvor du kan møte frykten for det fremmede – eller fremmedfrykten, som det offisielle og autoritative uttrykket heter. Om monarkiet blir borte, må du må rett og slett til utlandet for å føle samholdet. Du er ikke spesielt glad i det du frykter, vil jeg tro, og med til frykten hører forakten. Det er en annen historie.

Men skulle du komme til å komme på talefot med de fremmede du besøker i Spania og Italia, og ønsker å snakke fortrolig om dine følelser i forhold til monarkiet, så håper jeg du er så heldig å treffe en historiker. For når vi norskinger snakker om dilemmaet vi har i dag med monarkiet, går de fleste andre i verden i sine tanker tilbake til barokken.

Problemer med selvbildet

Vi lever i en tid med uro. Noen sier det er en post-modernistisk tid. Ingenting er galt, og ingenting er riktig. Da er det at selvbildet kan få problemer.

Jeg tror ikke bestsellerlistene noen gang har vært så fyllt av bøker om hvordan du skal være, som nå: barneblader, pikeblader, dameblader og manneblader likeså. Vi tenker ikke bare svært mye på oss selv, vi tenker svært mye på selvet. Vi må rett og slett konstruere et selv. Vi sliter med å bli en person.

Persona og imago

Det latinske ordet persona kommer fra per sonare, det vil si skuespillerens maske som lydene kommer igjennom. I det romerske lovsystem ble bare de som hadde en familie, status og privilegier regnet som personer. Slaver var ikke personer. Det som etablerte mennesket som en person var ”nomen” navnet, det vil si pre-nomen, fornavn, og cognomen, etternavn – og imago, som var forferdenes dødsmasker. Imago’en var ikke minst viktig, det som vi i dag kaller image, og har gitt en noe videre betydning.

Når monarkiet betviles, føler vi at det er noe galt med masken vår – den sitter skjevt eller ser rar ut, på en måte.

Jeg er ikke helt sikker på om charterreisene kan erstatte 17.mai-tog, men jeg har møtt folk på tur som tar oppgaven alvorlig.


Per Olav Reinton
NRK P2s lørdagskommentar 16. juni 2001