Viggo Kristiansen løftet på den skjermende hånden han har holdt over øynene, så ut i gangen der moren kom vandrende mot rettssalen, og smilte lunt til henne da hun kom inn.
Av Reidar Mosland
Det var lenge usikkert om Viggo Kristiansen ville være tilstede under morens forklaring. Men like før retten ble satt etter en kort pause, svarte han klart på spørsmål fra NRK om han selv skulle være tilstede.
- Ja, det skal jeg.
Viggo Kristiansens mor er innstevnet som vitne av Kristiansens forsvarer. I dag forklarte hun om den tunge tiden da Viggo ble pågrepet.
Innkvartert på hotel
- Jeg var på jobb. vet ikke om jeg oppfattet det med en gang. Men så satte jeg igang en tåreflom. Jeg grein og ble ført ned til Hotell Norge og innkvartert der. Jeg vet ikke hva jeg tenkte i det hele tatt. Egentlig hadde jeg ikke noe tro på det i det hele tatt, sa moren, mens hennes drapstiltalte sønn igjen hadde fått den skjermende hånden opp foran blikket, som igjen var plantet i bordplaten. Foreldrene til Kristiansen søkte tilflukt på sin egen hytte etter pågripelsen, etter råd fra andre.
- Hvordan var du til sinns da du skulle møte opp til politiet og gi forklaring, spurte forsvarer Tore H. Pettersen.
- Jeg var jo ved mine fulle fem, men samtidig ikke, forklarte moren.
- Det ble jo endel rettelser. Den ene gangen brøt jeg vel litt sammen, og måtte ta en god pause. Jeg trengte vel litt trøst, sa drapstiltales mor til tilhørerne. Blant dem de to mødrene til ofrene og mor og far til sønnens medtiltalte.
Moren ble bedt om å beskrive sønnens oppvekst.
- Han var en mammadalt, sa fru Kristiansens om sønnens barndom.
Raserianfall
- Han hadde raserianfall som liten, men det kalte de bare for trassalder. Men på barneparkeringen så var han som en engel. De hadde panikk for han som hadde stått på utsiden og sparket og dradd i gjerdet før han fikk plass. Han følte vel han var stengt ute. Men da han kom innenfor var han bare grei.
- Men hjemme, i forhold til hans to brødre? spurte Pettersen.
- Hvis ikke han fikk lov til å være med å leke, hadde han en tendens til å ville gjøre noe - "rause ned", forklarte moren som likevel hadde som hovedinntrykk at brødrene var godt sammensveiset.
Roet seg med ny lærer
Viggo Kristiansen gikk på Tordenskjoldsgate barneskole.
- Han var sein, tung i kroppen, men fikk ei fantastisk lærerinne i fjerde til sjette klasse, så det roet seg kanskje litt. Men han kom på kanten med endel mannlige lærere. Han tok igjen når han ikke taklet tingene. I gymnastikk var han liten og lett, ett puff så var han vekk, forklarte moren.
- Han kom til kort i lagidrett også. Så han tok vel helst igjen med munnen. Han var urolig i timene, men han gjorde lekser. Vi strevde likevel fælt med lesing og skriving med ham. Jeg føler i dag at de allerede da skulle gitt ham hjelp.
- På Kongensgate Ungdomskole. Hvordan gikk tiden der? spurte Pettersen.
Ungdomsskolen "rett i dass"
- Det gikk "rett i dass". Det gikk tålig første året, men så begynte han å få nok. Tror ikke Viggo har taklet at han har vært så liten og lett. Han var ikke skuggredd, og tok igjen. Så han ble en kasteball for de som var større. Men i åttende klasse gikk det ikke mer. Han gikk hjemmefra om morgenen, men det viste seg etterhvert at han hadde ikke vært på skolen på et halvt år.
Skolens PP-tjeneste prøvde deretter å legge et opplegg for Viggo Kristiansen, uten at det fungerte.
- Så fikk de han ned på barne- og ungdomspsykiatrien i 1994. Hadde dere også kontakt med barnevernstjenesten? spurte forsvarer Pettersen.
Lå ute om nettene
- Ja, de kom opp for å ha en samtale med han. Men han lå bare i buskene, så vi måtte snakke med de. På denne tiden lå han ute om nettene.
- Hvordan var han hjemme i denne tiden?
- Et helvete. Han kjeftet og smelte og fikk raserianfall. Han slo i rekkverk og i veggen. Når han var hjemme alene heiv han kniven i taket og i golvet. Han brøyt opp hengelåsen i kjelleren og spiste opp alt det gode som var der. Han gjorde noe hele tiden som han viste vi kunne ta ham for når vi kom hjem. Dette gjorde at vi gikk enda hardere på barne - og ungdomspsykiatrien. De er ikke så lette å få i tale, men nå var det snakk om at vi selv kunne komme til å bikke under, forklarte moren.
Etter hvert fikk de hjelp fra Vest-Agder fylkeskommunens psykiatritilbud. En kvinnelig psykolog fra Kristiansand kommune ble byttet ut med en mannlig fra fylket.
Dårlig kapasitet på BUP
- Han bad selv om å få en mann tidlig. Men det hadde de ikke kapasitet til. Nå fikk Viggo tillit til en, forklarte moren om perioden da sønnen ble tatt inn på poliklinikken for barne- og ungdoms psykiatri ved Vest-Agder sentralsykehus.
- De skulle stille en diagnose. For han fikk jo iblant black-outer hvor øynene ble svarte og han ble rasende. Men etterpå ble han så lei seg. "Jeg mente det ikke" sa han ofte. Da skjønte jeg at han ikke bare var en "jævelunge", forklarte moren.
Viggo Kristiansen fikk anledning til å fullføre ungdomskolen på sykehuset, men droppet likevel ut før endelige eksamener.
Likevel var kontakten med sykehusets fagfolk noe av det beste som hadde hent familien og Viggo Kristiasnen så langt.
- Det fungerte. Vi følte vel at vi kunne puste litt ut, både jeg og faren, fortalte moren.
Forsvarer Kristianen ville vite hvordan de siste årene hadde vært?
Droppet ut fra videregående
- Han begynte på videregående i en klasse med vanskeligstilte elever. Men så dropppet en og annen ut. Så våren 1997 fikk han begynne som hjelpegutt i Kristiansand kommune. Og han ble jo helt forandret da han fikk gjøre noe han kunne få til. Derfor var han der helt til sommeren 2000.
- Situasjonen hjemme. Har det vært noen konflikter etter at han begynte å jobbe?
- Nei. Det var ikke sånne raserianfall lenger.
- Ingen fysisk utagering? spurte Pettersen.
- Nei. Men han er fortsatt urolig i kroppen.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon