Hald pusten!

Bli med under overflata.

På jakt etter våre eigne spor. Korleis står det til?

Hval som er surret inn i gult tau.

Blålys for havet

Kaldfjorden ved KvaløyaTroms





Han kjempar i vasskorpa,


blodet renn frå munnen.


Noko dreg han under.


Han får ikkje puste,


held på å drukne.


Han sit fast i fiskereiskap, lyder meldinga Audun Rikardsen får.

En stang peker mot sjøen, det er mørkt men et lys avslører regn i luften og noe som ligger i vannet.

Det står om liv.

Audun Rikardsen

Han rykkjer ut midtfjords i vintermørket. Stiv kuling og sludd piskar han i fjeset.

Bølgjene skummar mot gummibåten, under baksar ein 30 tonn tung knølkval, desperat etter luft.

Audun Rikardsen

Audun senkar kamera i sjøen, for å sjå kor det er best å skjere han laus.

Han ser eit gult tau stramme over nakken og ryggen, bore seg inn i kjeften og tvinne seg rundt halen på kvalen.

Han heng fast - som i ei lykkje.

En hval har noe gult surret rundt kroppen
Foto: Audun Rikardsen
Foto: Audun Rikardsen

Kvalen trekkjer seg først vekk, panisk, men legg seg etter ei stund heilt inntil båten, som om han skjønar at Audun vil hjelpe.

Kvalen kjem opp med snuten. Audun grip tak, held rundt han og gir han ein klem.

– Herregud, ropar han, eg klappa han.

Audun Rikardsen

Han ser blod langs munnen på kvalen og stirer han rett i auget.

Han har med seg ein kniv, surra fast på ei lang glasfiberstong, som han stikk ned i vatnet.

Han prøver å kutte tauet ved nakken.

Noe gult sitter fast under øyet på hvalen
Foto: Audun Rikardsen
Foto: Audun Rikardsen

Ståande i båten ropar han til kvalen:

– Vi skal prøve alt vi kan, mister.

– Alt vi kan.

Audun ser kjempa forsvinne under - igjen.

Person sittende på en klippe skuer utover havet på kveldstid. Nordlys spiller på himmelen.
Foto: Audun Rikardsen
Foto: Audun Rikardsen

Havlandet og augevitna

Med verdas nest lengste kystlinje er Noreg ein gigant.

Vi er Havlandet på ein planet med 70 prosent hav.

Noreg rår over desse områda:

Forvaltningskart over Norges havområder: Barenshavet, Norskehavet og Nordsjøen.

Havet skjenkar oss rikdom og velferd, arbeid og mat.

Havet beskyttar oss mot den globale oppvarminga.

Havet lagar òg annakvart andedrag med oksygen vi pustar inn.

Lever havet, overlever vi.

Men nesten alt hav er påverka av oss menneske.

Vi har tråla forskarmiljøa for å finne dei store fotavtrykka våre.

For å sjå og forstå spora heng vi på skuldrane til undervassfotografane.

Dei ser endringane i havet, som skjer over tid, og her og no.

Dei er våre augevitne i djupet:

Audun, som du allereie har møtt, kvalforskaren som vil redde kvalen.

Portrettbilde av Audun Rikardsen
Foto: Ronald Hole Fossåskaret / NRK
Foto: Ronald Hole Fossåskaret / NRK

Fredrik og Lill, som ser død og liv, i Oslofjorden.

Portrettbilde av Fredrik Myhre og Lill Haugen
Foto: Hjermundrud / Veum
Foto: Hjermundrud / Veum

Erling, vaktbikkja som køyrer bubil kysten rundt.

Portrettbilde av Erling Svensen
Foto: Ronald Hole Fossåskaret / NRK
Foto: Ronald Hole Fossåskaret / NRK

Bli med på ei reise under overflata.

Frå tronge fjordar, langs kyst og til ope hav.

Frå Nordsjøen til Norskehavet og Barentshavet.

Kvaløya med snøkledde fjelltopper, sjø i forgrunnen
Foto: Ronald Hole Fossåskaret / NRK
Foto: Ronald Hole Fossåskaret / NRK

Først heng vi på Espen - til ein av dei mest urørte plassane på kloden.

Portrett av Espen Rekdal
Foto: Ronald Hole Fossåskaret / NRK
Foto: Ronald Hole Fossåskaret / NRK

Verdas urørte wonderland

RossisenAntarktis

Han kikar gjennom holet. Det er ein meter i omkrins og borer seg tre meter gjennom isen på havet.

Hull i isen i Antarktis
Foto: Espen Rekdal
Foto: Espen Rekdal

Espen Rekdal er på oppdrag for BBC-serien «Seven Worlds, One Planet». Bileta skal gå verda over.

– Skyt ei Alice in Wonderland-scene, seier kollegaen.

Espen trår baklengs ned ein stige i holet, gjennom eit lag av slush.

Hjernefrysen treff han som eit hammarslag, ei intens hovudpine.

Han er i det kaldaste vatnet i verda, minus 1,9, her frys til og med dyra på havbotnen.

BBC dykkemannskap under Rossisen i Antarktis.
Foto: Espen Rekdal
Foto: Espen Rekdal

Kuldesjokk blir til høgdeskrekk.

Han ser nedover, sikta er nær 150 meter, han har aldri opplevd klarare, reinare vatn.

Ingen motordur, som i heimfjorden.

Det er uverkeleg stille.

Heilt til han høyrer ein symfoni, som frå ein annan galakse, det kunne vore lydeffektar frå ein science fiction-film

Det er lyden frå ein weddellsel.

En weddelsel svømmer under blågrønn is i Antarktis
Foto: Espen Rekdal
Foto: Espen Rekdal
Høyr selen

I lyset frå sprekkane i isen ser han selen.

Espen svevar i havets mjølkeveg.

BFH_Antarktis_underisen
Foto: Espen Rekdal
Foto: Espen Rekdal

Under og rundt yrar eit liv som har vore slik, urørt, i tusenvis av år.

Skapningane er gigantiske, som forhistoriske. Han ser meterlange, kjøtetande slimormar. Eit fargesprakande eventyrhav med digre anemonar og svampar.

Kjempe-edderkoppar. Sjøstjerner med omkrins på 60 cm.

En gigantisk rosa sjøstjerne og et edderkopp-lignende vesen på havbunnen i Antarktis
Foto: Espen Rekdal
Foto: Espen Rekdal

Espen er ein av verdas beste undervassfotografar.

Han og kollegaene bekymrar seg for den urørte naturen og livet. Dei må skunde seg, føler dei, filme mest mogleg. Før det er vekke.

På klodens kaldaste kontinent skjer det endringar som til slutt vil treffe oss.

Det blir varmare. Isen smeltar. Syklusar og økosystem blir forstyrra. Havet stig. Heile verda blir påverka.

Espen lar uro fare.

Han vil berre sveve. I det uendelege. I eit utanomjordisk vakkert univers.

Der, på botnen, skin ein stjernehimmel, i rosa, lilla og blått.

Rosa og lilla sjøstjerner lager en stjernehimmel på bunnen av havet i Antarktis
Foto: Espen Rekdal
Foto: Espen Rekdal

Kroppen er gjennomfrosen, kjenslene er varme.

Like før han skal svømme opp, ser han noko blenkje på havbotnen.

Det er ikkje ei stjerne.

Han svømmer nærare og spør seg:

«Kan det vere mogleg?»

Der, på botnen, ligg ein amerikansk brusboks, Dr Pepper.

Dykkere ser på en Mercedes liggende opp ned på havbunnen.
Foto: Fredrik Myhre
Foto: Fredrik Myhre

«Den aller siste dans»

Oslofjorden
Portrettbilde av Fredrik Myhre

Fredrik Myhre passerer ein Mercedes som ligg på taket nær kaia.

Han svømmer nær land ved Nesoddtangen, aldri har han sett noko verre i fjorden:

Eit belte – større enn ei handballbane – med søppel.

Trafikkjegler, foringsdunkar frå Felleskjøpet, presenningar, fiskegarn, fritidsbåt, bildekk.

Og av alle ting: Ein berbar PC.

En dykker skriver på tastaturet til en laptop på bunnen av Oslofjorden
Foto: Fredrik Myhre
Foto: Fredrik Myhre

Han svømmer i Noregs truleg mest brukte og påverka fjord. Inst i fjorden er 70 prosent av strandsona utbygd.

Halvannan million menneske set spor under overflata.

Botnen er dekka av brunt mudder. Lyset er grågrønt.

Mellom uendelege mengder plast i mudderet ligg ein misfarga kassett frå 1995:

«Kim Larsen Guld & Grønne Skove/greatest.»

Han fiskar den opp, les på dekselet. Siste låten heiter:

En kassett av Kim Larsen ligger på bunnen av Oslofjorden
Foto: Fredrik Myhre
Foto: Fredrik Myhre

«Den aller siste dans».

Han er sjuk, seier forskarar, Oslofjorden lir av langvarig overfiske, grumsete flaumvatn, høg temperatur.

«Pasienten lever, men han treng ny behandling», skildrar dei.

For å vite meir, trykk på bølgjene:

Fredrik er mellom dei som ser til og pleier pasienten. Han lever av og for havet, som havekspert i WWF Verdens naturfond og havelskar på fritida.

I ti år har han dykka, filma og rydda tonnevis med søppel i helgane.

På dei første dykka blei han sjokkert. No er det ingenting som overraskar.

Han kjem over eit lass med bildekk, som blir dødsfeller for fugl og fisk.

Fiskekrokar set seg fast i dekka, saman med liner som har slite seg.

Bildekk på bunnen av Oslofjorden, en dykker lyser på dem med lommelykt
Foto: Fredrik Myhre
Foto: Fredrik Myhre

På botnen ligg ein ærfugl, vikla fast i lina, drukna.

Fredrik Myhre

Ein hummar kjempar for livet, fanga i eit garn.

En dykker hjelper en hummer som sitter fast i et garn på bunnen av Oslofjorden
Foto: Fredrik Myhre
Foto: Fredrik Myhre

Fredrik må ofte skjere laus dyr.

I djupet ei natt finn han ein småflekka raudhai.

Midt i eigen dødskamp, fanga og strupa i garnrestar, legg haien egg.

En hai er fanget i et nett på bunnen av Oslofjorden
Foto: Fredrik Myhre
Foto: Fredrik Myhre

Fredrik kuttar henne laus, akkurat i tide, før siste sprell.

Ho blir verande rett under han i fleire minutt, søkjer til lyset frå dykkerlykta, før ho forsvinn vidare i natta.

I fjorden tek dagen derpå aldri slutt. Havet verkar utømmeleg for søppel. Fredrik plukkar ølboksar og vinflasker.

Og hentar opp ni tomme sjampanjekjølarar.

Ølbokser og en champagnekjøler på bunnen av Oslofjorden
Foto: Fredrik Myhre
Foto: Fredrik Myhre

Men i Oslofjorden finst og ein annan fest.

Lill Haugen tar oss med på eit meir lystig nachspiel.

Portrettbilde av Lill Haugen
Fargerike planter på bunnen av Oslofjorden, en dykker og et hus skimtes i overflaten
Foto: Lill Haugen
Foto: Lill Haugen

Ho er fleire gonger noregsmeister med kamera under vatn.

Gjennom 15 år har Lill tatt bilete inst i Oslofjorden.

Om det går an å elske ein slik fjord?

– Ja, seier Lill, for kven skulle tru at det finst englar her?

Ho forelska seg i livet under vatn då ho studerte i Australia. Ho dykka i verdas største og mest artsrike korallrev, Great Barrier Reef, no kritisk råka og halvert av varmare hav.

For nær ti år sidan dykka ho i Indonesia. Der, i eitt av dei best bevarte korallreva i verda, gjekk alvoret opp for henne om kor havet er på veg.

Ho svømte rett på ein fisk som bæsja ei grønleg remse plast og tok dette biletet:

En fisk bæsjer en remse med plast
Foto: Lill Haugen
Foto: Lill Haugen

Plastpose på verdas djupaste plass

Lill jobbar i Kystverket med beredskap mot akutt forureining. Ho ser dei heimlege farvatna endre og forverre seg.

Oslofjorden er som ein miniatyr av globale utfordringar.

Men det finst ei anna og uverkeleg verd under betongjungelen.

Vinter og haust, i periodar med lite regn, dykkar Lill og ser Oslofjorden på sitt blåaste og friskaste.

Med ei blomeeng av knalloransje sjønellikar.

En oransje blomstereng under vann. Over vann skimtes et menneske som ser ned i dypet.
Foto: Lill Haugen
Foto: Lill Haugen

Eit mangfold av liv, der ein skulle tru at ingen fisk kunne bu.

En orange og turkis gyltefisk i Oslofjorden
Foto: Lill Haugen
Foto: Lill Haugen

Med rosa flyndrer -

En rosa flyndre på rosa sjøbunn
Foto: Lill Haugen
Foto: Lill Haugen

- og fluorescerande begerkorallar.

En rød og grønn og gul bergkorall
Foto: Lill Haugen
Foto: Lill Haugen

Og så nachspielet utanfor den gamle ferjekaia ved Hurum.

En dykker svømmer mot kamera
Foto: Lill Haugen
Foto: Lill Haugen

Lill duvar i overflata, ser ein paringsdans i den mørke fjorden. Dei er nærast gjennomsiktige.

To sjøengler som parrer seg
Foto: Lill Haugen
Foto: Lill Haugen

Engel og djevel i same skapning, med vengjer og horn. Sjøenglar på engelsk. Kvalåte på norsk. Ein vengjesnigel, ein art sårbar for snikande forsuring i fjord og hav.

Ho fangar sjøenglane på det mest intime.

Kjærleiken lever, tenkjer ho, i nokre fjordar på lånt tid.

Lill meiner vi kan bremse og snu utviklinga, om det skjer no.

En nærmest gjennomsiktig sjøengel, med vinger, blå kropp og gult hjerte og hode.
Foto: Lill Haugen
Foto: Lill Haugen

Ved delar av kysten har blålyset blinka lenge.

Kva skjer?

Dødeleg cocktail

Langs delar av kysten blir vatnet meir grumsete og mørkare.

Det skuldast ein cocktail av menneskeleg påverknad:

Overfiske.

Endra klima, varme og meir regn.

Flommande elvar som ruskar med seg jordrestar og næringssalt frå landbruk og industri, skog og utmark.

Vannet står høyt over veien. En traktor løfter en båt og en høyball i plast flyter i vannet.
Foto: Tor Erik Schrøder / NTB
Foto: Tor Erik Schrøder / NTB

Med i cocktailen høyrer nokre stader avløp og utslepp frå oppdrett, og sikkert eit og anna sugerør i plast. 

Cocktailen legg seg på toppen av eit varmare og surare hav.

Alt blandar seg i ein havstraum med allereie grumsete, mørkt vatn frå Austersjøen.

I denne cocktailen med grumsete, dårleg vatn trivst dei slimete trådalgane.

Stortare er overgrodd av hårete alger
Foto: Eli Rinde / NIVA
Foto: Eli Rinde / NIVA

Dette ekle ugraset veks og legg seg som brungrøne, rotnande, kvelande algeteppe over tareskogen.

Sukkertare er nedgrodd av trådalger
Foto: Janne Kim Gitmark / NIVA
Foto: Janne Kim Gitmark / NIVA

Tareskogen vår.

Han som er med å lage oksygenet vi pustar inn.

Han som lagrar klimagassen CO₂ og vernar oss mot ein varmare klode.

Sukkertare dekket av alger og støv
Foto: Janne Kim Gitmark / NIVA
Foto: Janne Kim Gitmark / NIVA

Cocktailen stel livsviktig sollys, ikkje berre frå tareskogen, men alle fiskane og dyra som lever der.

Berre på ein tarestilk kan det leve fem tusen innbyggjarar.

Som mellom andre spøkelseskrepsane.

Alle desse treng lyset for å skaffe seg mat.

Mesteparten av tareskogen vekke ved Skagerrak

Men ein skapning diggar det mørkare vatnet.

Han toler ikkje dagslys og er sjølvlysande.

Han er utan hjerne, hjartelaus og væpna med giftige tentaklar.

Der fisken treng lys for å sjå og jakte, fangar Mørkets fyrste maten i blinde.

Forskarane trur manetane kan bli vinnarar i økosystema - og herske i fjordane i framtida. 

Men Mørkets fyrste har ein listig utfordrar.

Han luktar salt og snusar opp gruveslam og korallar.

Han kjem glidande gjennom vatnet, som ei vaktbikkje med lommelykt, svømmeføter og kamera.

Mannen som blei til ein svamp

Vestlandskysten
Portrettbilde av Erling Svensen

Erling Svensen har dykka gjennom eit halvt hundreår. Han har brukt tre år av livet under vatn.

Svampane, fetrane til dei fjongare korallane, filtrerer vatn og rensar havet for bakteriar og virus.

Polymastia Svenseni - den hvite svampen som vokser i havet
Foto: Erling Svensen
Foto: Erling Svensen

Erling kjenner på kroppen at kystvatnet vinterstid blir varmare. Det kjem sjeldan under fem grader lenger.

Han uroar seg over framande artar, som år for år invaderer kysten.

Han har dokumentert nær tusen artar i ei to kilo tung bok om dyrelivet i havet.

No har han bestemt seg for å bruke resten av livet i kamp for den blå planeten. 

Erling Svensen utenfor bobilen parkert ved sjøen
Foto: Ronald Hole Fossåskaret / NRK
Foto: Ronald Hole Fossåskaret / NRK

Han rullar kvilelaus med bubilen til stadig nye farvatn og utsette kyststrok.

Berre ein dryg halvtime frå heimbyen Egersund luktar han gruveslam.

Jøssingfjord, Rogaland:

Totalbilde av Jøssingfjorden, sett fra fjellet
Foto: Ronald Hole Fossåskaret / NRK
Foto: Ronald Hole Fossåskaret / NRK

Gjennom fleire tiår blei det dumpa tonnevis med gruveavfall i denne vesle fjordtarmen. Framleis får gruveselskapet sleppe ureint vatn frå drifta i sjøen.

Men gruveslammet blir i dag dumpa på land:

Natur og botnliv vende tilbake i Jøssingfjord under ti år etter at dei slutta å dumpe gruveavfall her, ifølgje konsulentar og rapportar.

Jøssingfjord blei òg trekt fram som døme før myndigheitene sa ja til å lagre gruveavfall i Førdefjorden.

Men Erling kan ikkje tru at Jøssingfjord hentar seg inn slik.

Fleire gongar, over mange år, har han dokumentert forholda der.

Då han drar for å sjekke igjen, har det gått nær 35 år sidan sjølve fjorden blei brukt som lagringsplass for gruveavfallet.

Erling tar bilete på fleire ulike plassar.

Gjennom det grøne lyset ser han ein botn dekka av slam og partiklar.

Han fangar snev av liv, mellom svevestøvet.

Ingen tareskog å gøyme seg i.

Krabbe beveger seg i partikler på fjordbunnen og virvler opp brunt støv
Foto: Erling Svensen
Foto: Erling Svensen

Sukkertaren blir dekka til.

Sukkertare i Jøssingfjorden, dekket av brune partikler
Foto: Erling Svensen
Foto: Erling Svensen

Ein rognkjeks lyser opp i den gråbrune verda.

En rognkjeks i Jøssingfjorden, brune partikler på bunnen
Foto: Erling Svensen
Foto: Erling Svensen

Sjøstjerna jaktar på næring på ein stein dekka av partiklar.

En orange sjøstjerne lyser opp på en brun, partikkelkledd fjordbunn i Jøssingfjorden.
Foto: Erling Svensen
Foto: Erling Svensen

– Det er det verste eg har sett, seier Erling, om naturen i Jøssingfjord.

For nokre år sidan varsla han òg Havforskningsinstituttet.

Dei rykka ut med eit skip. Teamet av forskarar fann lite oksygen på botnen av Jøssingfjord.

Dei såg bakteriematter kle grunnen i fjorden. Bakteriane lever av sulfid og metan, som lek ut av ein havbotn av gruveslam.

Taskekrabbe i Jøssingfjorden er dekket av brune partikler
Foto: Erling Svensen
Foto: Erling Svensen

Dei påpeika at det tar svært lang tid, mykje lenger enn ti år, før naturen tar fjorden tilbake, og dei fråråda dumping i Førdefjorden.

Skjerpar krava for utsleppa

Førdefjorden – Vestland:

Erling forsvinn i djupet, medan Førdefjorden enno er seg sjølv.

Her er det gitt løyve til å dumpe millonar av tonn med gruveavfall.

Han ser ein rein og frisk fjordbotn.

Ein stim med sei passerer kaia, der avfallet etter planen skal skipast ut.

Pilarer fulle av sjøanemoner, sukkertyare og andre dyr Førdefjorden
Foto: Erling Svensen
Foto: Erling Svensen

Under fjellet der gruvedrifta skal skje, finst eit yrande liv med sjøroser, sukkertare og sjøpiggsvin.

Fjorden husar òg ein truga art som blålange. Dessutan finst her gytefelt for sårbar kysttorsk.

Fargerike sjøplanter i Førdefjorden
Foto: Erling Svensen
Foto: Erling Svensen

Noreg er i «gruveselskap» med berre fire andre land i verda, som slepp gruveavfall i sjøen:

Papua Ny-Guinea, Tyrkia, Indonesia og Chile.  

No seier Indonesia nei til fleire. Chile vil òg slutte.

Naturvernforbundet: Noreg har fem av verdas elleve sjødeponi

Erling ber folk sjå til Jøssingfjorden, om dei lurer på kva som kan skje med Førdefjorden.

Selskapet som vil drive gruve der, meiner dei to fjordane ikkje kan samanliknast.

Kråkeboller og fargerikt liv på bunnen av Førdefjorden
Foto: Erling Svensen

Erling synest myndigheitene bør seie ærleg og beint fram at Noreg spanderer fjordar til gruvedrift.

– Dei blir kvelte og kanskje aldri som før.

I ein annan fjord, lenger nord, strammar eit anna reip seg.

Knølhval i havoverflaten
Foto: Audun Rikardsen
Foto: Audun Rikardsen

Syng kvalen siste verset?

Kaldfjorden ved KvaløyaTroms
Portrettbilde av Audun Rikardsen


Audun Rikardsen kjenner det gynge kraftig under føtene. Ein brå bevegelse frå kvalen vil få båten til å tippe.

I lyset frå hovudlykta ser han ein duvande skugge, kvalen, baksande for livet, like under vasskorpa.

Han er kjend for spektakulære hopp. No maktar knølkvalen knapt å kare seg opp for å puste.

Bilde tatt halvveis under vann viser knølhval med gul kabel, og du kan si vidt skimte hodene til menneskene som jobber for å redde hvalen.
Foto: Audun Rikardsen
Foto: Audun Rikardsen

Kystvakta har kome for å hjelpe, etter å ha redda ein annan kval, ein annan stad.

– Han prøvar å kome seg opp heile tida, ropar Audun.

Kvalen har vore borti båten hans.

– Men han er heilt roleg og skjønar kva vi held på med!

– Om vi klarer å kutte den lykkja rundt han, så trur eg han er laus, seier Audun.

Djevelsk kor stramt tauet sit mot huda, tenkjer Audun, han kjem ikkje nok til med kniven.

Kulden gneg på fingertuppane hans.

– Det er så jævlig kaldt.

– Det ser ikkje ut som vi har ein sjanse.

Kystvakta tar over, medan Audun senkar kameraet i vassoverflata, igjen. No for å dokumentere dramaet. 

Som naturfotograf har han vunne dei gjevaste prisane som finst med bilete så vakre at folk hengjer dei på veggen. 

Det biletet han tar no, er ikkje til pynt.

Det gule tauet kveilar seg rundt kvalauget. 

Bilde tatt halvveis under vann viser hval med gul kabel rundt øyet. På overflaten orange båt med redningsmannskap ombord.
Foto: Audun Rikardsen
Foto: Audun Rikardsen

Dette er jo det beste og viktigaste biletet eg nokon gong har tatt, tenkjer han.

Kvalforskaren veit kva kjempene betyr for samanhengane i havet.

Dei ruvar i toppen av næringskjeda.

Kvalane pumpar ut næringsstoff, jern og nitrogen, og skapar meir liv. Og for dei minste, planteplankton. Sikringskost i havet. Dei som lagar mykje av oksygenet på jorda.

Knølkval spreier næringa der ho trengst mest. Han beitar i matrike nordlege farvatn, medan han kalvar og tissar i sørlege, varme hav med mindre mat - nær tusen liter i døgnet.

Audun merka ein knølkval som vandra frå Troms til Karibia, den lengste reisa dokumentert for kval nokon gong.

I Kaldfjorden går ei reise mot slutten. 

Kvalen som syng vakkert

En knølhval som sitter fast i en kabel, bilde tatt halvveis under vann
Foto: Audun Rikardsen
Foto: Audun Rikardsen
Høyr knølkvalen synge

Det er midt på natta. 

– Vi har prøvd lenge. I fem timar, fortvilar Audun.

Han skal opp tidleg neste morgon, til ein jobb på universitetet, og må sette kursen heim. 

Han driv bort til kvalen, ein siste gong.

– Håpar du klarer deg til i morgon, ropar han.

Audun er redd kvalen syng siste verset. 

Trygt i land prøver han å ringe sambuaren, fortelje at han er på veg.

Men nettet er dødt.

Det største fotavtrykket

LindesnesAgder
Portrettbilde av Erling Svensen

Erling Svensen svingar ned mot sjøen lengst sør i Noreg. Frå bubilen ser han verket det går gjetord om, verdshav over:

Betongkolossen stuper ned i sjøen. Fem og ein halv meter under overflata botnar verdas største undervassrestaurant  – Under.

Restaurant "Under" på Lindesnes sett utenfra. Bygget går på skrå ned i havet.
Foto: Ronald Hole Fossåskaret / NRK
Foto: Ronald Hole Fossåskaret / NRK

Erling har bytta våtdrakt med dress. Endeleg har han selskap av kona under vatn.

Saman feirar dei hennar 60-årsdag.

Snart får dei ein smakebit av ei mogleg redningsoppskrift for hav og menneske, ting og tang dei aldri har ete før.

Folk sitter og spiser på Undervannsrestauranten Under mens fisk svømmer utenfor vinduet
Foto: Erling Svensen
Foto: Erling Svensen

Gjennom fleire tiår har Erling sett det bli mindre fisk langs kysten.

– Eg ser det alle stader eg dykkar. Spesielt færre store fiskar. Tragisk.

Det skjer over store delar av verda. Overfiske. Det største fotavtrykket i eit hav med sviktande helse.

93 prosent av fiskebestandane er anten maksimalt utnytta eller overfiska

På samme tid må menneska bruke havet endå meir for å løyse dei store utfordringane på kloden:

Som ikkje minst mat til ei svulmande befolkning.

Med eit regulert fiske har Noreg ry som ein av verdas mest fornuftige fiskerinasjonar.

Sjømaten vår reiser verda over.

Like ved Erling og kona sit eit par som har floge eins ærend frå New York, svidd av titusenvis av kroner for å lande eit bordsete med noko heilt spesielt attåt:

Her stirer dei rett gjennom eit kjempevindauge - eit nyvaska utsnitt av det vidgjetne, friske havet.

En stim av sei svømmer forbi vinduet på undervannsrestauranten Under
Foto: Erling Svensen
Foto: Erling Svensen

Ein stim med sei klumpar seg rett utanfor.

 – No skjer det noko, seier Erling, vaktbikkja ensar teiknet.

Gjestane reiser seg, servitørar og kokkar spring til, klistrar seg til havets storskjerm:

Ei reality-scene frå undervassverda utspelar seg. Ein sel svømmer forbi, leikar seg med seien.

Er gjestane meir uheldige, får dei kanskje sjå ein bleikfeit mann svømme forbi, naken.

Lenger ute i havet og djupare nede finst det gjestane frå Amerika aldri får sjå:

Sikk-sakk-mønsteret du ser her, kjem av botntråling etter fisk og skaldyr.

Tett i tett med lange spor på gul havbunn etter bunntråling
Foto: Kongsberg Maritime
Foto: Kongsberg Maritime

Dørene på trålen pløyer seg ned i havbotnen. Bit for bit.

Trålposen sopar med seg fisk og dyr, nokre som bifangst, andre blir forstyrra.

Sjøfjær og anemonar blir meia vekk. Det tar årevis før det oppreiste botnlivet er tilbake.

Kartet viser korleis dei norske havområda blei botntråla frå 2011 og fram til i dag.

Kartet viser områder der bunntråling har blitt gjennomført i årene 2011 til 2019.

Botntråling fører til klimagassutslepp like store som heile flytrafikken i verda, ifølgje berekningar gjort etter ein ny studie.

Kan spare verda for store CO₂-utslepp

Havforskarane blei forbausa då dei kartla havdjupa våre med dei tettaste førekomstane i verda av kaldtvasskorallar. 

Tett i tett med uberørte koraller i Røstrevet, hvite og orange på farge
Foto: Mareano / Havforskningsinstituttet
Foto: Mareano / Havforskningsinstituttet

Dei kunne sjå grøfter, opp til halvmeteren djupe, spor etter botntråling.

Og dei avdekka fleire tusenvis av år gamle rev, rike leveområde, pulveriserte på ein augneblink.

Korallrev på 152 meters dybde med skader fra bunntråling
Foto: Mareano / Havforskningsinstituttet
Foto: Mareano / Havforskningsinstituttet

Dei meinte at opp mot halvparten kunne vere øydelagte eller skada.

Stengt for tråling, ope for oljeleiting

Tilbake på Under ligg ein sjøgras-taco på fatet til Erling og kona, fem typar tang, som chefen har fridykka og henta.

Et fat med taco-tare servert på undervannsrestauranten Under.
Foto: Erling Svensen
Foto: Erling Svensen

Verda kan, ifølgje ekspertar, hente seks gonger meir mat av havet. Då held det ikkje berre å regulere og vere før var med fisket.

Vi må utnytte meir av det som finst i havet, servere dyra som er lågare i næringskjeda.

Dei et grilla strandkrabbar, lik dei du plukka som liten.

Dei smakar olbogesnigel, seig som tyggegummi og rekna for umat, no servert i lekre sushiskiver.

Chefen fortel at lokale fiskarar har humra over påfunna hans. Han har spurt om hovudet, rogna og innmat frå fisken lange, eit toskete påfunn, kan nokon ete slikt?

Brotsjøen piskar mot vindauget på Under. Ein outsidar baksar mot straumen – ein einsleg fyr.

En enslig lyr svømmer utenfor vinduet på undervannsrestauranten Under. I forgrunnen ses en hånd som dekker på bordet.
Foto: Ronald Hole Fossåskaret / NRK
Foto: Ronald Hole Fossåskaret / NRK

Snart ligg ein artsfrende av lyren på matfatet, som ein del av ein fiskepudding, ein populær rett på Michelin-menyen.

Lenger ute i Nordsjøen er det trongt om gyteplassane for fiskepuddingen og sølvet i havet.

Oljeplattform i Nordsjøen.
Foto: Carina Johansen / NTB
Foto: Carina Johansen / NTB

Krysselden som kan vippe alt

Nordsjøen

Nordsjøen er det mest belasta havområdet vårt.

Vi har ikkje berre pumpa opp oljerikdomen vår herifrå:

Kartet viser forvaltningsområdet som kalles «Nordsjøen».
Her pressar millionar av menneske livet frå alle kantar.
Kartet viser dumpfelt i Nordsjøen.
På botnen ligg mellom anna våpen, dumpa etter krigen.
Kartet viser posisjoner til vrak i Nordsjøen
Skipsvrak.
Kartet viser sjøkabler i Nordsjøen
Straum- og internettkablar.
Kartet viser rørledninger i Nordsjøen.
Røyr med olje og gass til verda.
Kartet viser petroleumsinstallasjoner i Nordsjøen
På overflata tronar olje- og gassplattformane.
Kartet viser norske fiskebåters (over 15m) posisjoner  for 2019.
Fiskebåtar kappast om havets sølv.
Kartet viser skipstrafikk gjennom 2019.
Saman med store skip - i eitt av verdas mest trafikkerte sjøområde.
Kartet viser en oversikt over menneskelig aktivitet i Nordsjøen.
Vi slepp ut og fyller opp, utan å vite sikkert korleis summen av alt verkar på livet i havet.

Alle delar av Nordsjøen er påverka av menneske.

Vi veit altfor lite om den samla effekten av dette, om samspelet mellom dei massive fotavtrykka.

Forskarar er bekymra for at den samla belastninga kan utgjere eit vippepunkt for økosystema.

Fisk og dyr som allereie er under press, er ofte meir sårbare for nye påverknader og samla belastning.

Og langs kysten finst ein stim med oppdrettsanlegg.

Jakta på blomkål og laksemat

HusevågøyVestland
Portrettbilde av Erling Svensen

Erling Svensen køyrer nordover med bubilen. Han er på veg til ein heilt spesiell dykkeplass.

Han har vore der før. Ein forskarven tipsa han for nokre år sidan. Ti timar bak rattet er verd turen.

Der Nordsjøen møter Norskehavet, slepper han seg i fjorden, ned langs ein loddrett fjellvegg, skjerma frå bølgjer. 

På nær 30 meter djup ved Husevågøy tar han bilete av noko som liknar ei grønsak.

Dei er silkemjuke, vibrerer i straumen.

En samling av hvite blomkål-koraller i fjorden ved Husevågøy
Foto: Erling Svensen
Foto: Erling Svensen

Erling blir sett heilt ut. Noko så vakkert.

Hvite blomkål-koraller i fjorden ved Husevågøy
Foto: Erling Svensen
Foto: Erling Svensen

Skogen av korallar strekkjer seg eit par kilometer, han er den største i sitt slag i Noreg.

Erling stig til overflata, overvelda av kjensler.

På land pratar han med grunneigaren og får vite at det er gitt løyve til å drive lakseoppdrett nær korallane.

Korallar trivst dårleg med oppdrettsanlegg som nabo. Både korallar og tilknytta dyreliv risikerer å forsvinne.

Det dryp framleis saltvatn av Erling. Han sit med PC-en i bubilen, lastar opp dei ferske korall–bileta og peprar myndigheitene med blomkål frå havet.

Det heile endar seinare med at anlegga blir flytta .

Blomkålen får leve i fred.

Det er ikkje gjort nokon systematisk kartlegging av botnen i fjordar og ved kyst.

Ein har difor visst lite om kor ein kan forvente å finne korallar, svampar og annan sårbar natur.

– Vi veit ikkje nok om kva vi har og mister, seier Erling.

Og kva med alt vi slepper ut?

Det finst over 1000 oppdrettsanlegg for laks og aure langs kysten:

Kartet viser fiskeoppdrettsanlegg langs norgeskysten.
Grafikk: Harald K. Jansson / NRK
Grafikk: Harald K. Jansson / NRK

Fiskeoppdrett slepper årleg ut meir nitrogen og fosfor enn landbruk, avløp og landbasert industri til saman.

I ein annan prektig fjord stuper Erling med hovudet ned i skit. 

Sjølv han let seg sjokkere av synet.

Ein plass vest i Noreg:

Eit røyr går rett i fjorden.

Utslipp av kloakk fra oppdrettsanlegg fra et rør i havet
Foto: Erling Svensen
Foto: Erling Svensen

Erling ser ei suppe av utslepp, eit fleire tusen kvadratmeter stort, dødt område med kvitflekka bakterieteppe liggande på botnen.

Et hvitt lag av bakterier dekker havbunnen
Foto: Erling Svensen
Foto: Erling Svensen

Han sporer utsleppet frå eit oppdrettsanlegg på land.

Før han er ute av dykkerdrakta, er myndigheitene varsla.

I vinter, fire år seinare, er han attende i same fjorden, på same plassen.

Han ser nesten ikkje noko kome ute av røyra.

Enden av et gammelt rør, kledd med rur, i sjøen. Ingenting kommer ut av røret.
Foto: Erling Svensen
Foto: Erling Svensen

På botnen ser det no reinare ut, med unntak av eit område rundt røyra.

Han veit ikkje kvifor. Om det skuldast varslinga hans, eller andre ting.

– Dei reinsar i alle fall på ein annan måte no, seier han.

Men eit anna utslepp er større og større.

Svart røyk fra en fabrikkpipe.
Foto: Kyrre Lien / NYT
Foto: Kyrre Lien / NYT

Eit surt oppstøyt er undervegs

Havet har svelgt klimagassutsleppa våre sidan industrialiseringa.

Det har beskytta oss mot ein varmare klode og kjøpt oss tid.

Men det vil ikkje berge oss i det uendelege.

Eit surt oppstøyt er på veg.

Havet tar opp CO₂ naturleg frå lufta og blir forsura.

Dei altfor store CO₂-utsleppa våre kjem på toppen og set fart på forsuringa.

Kalde farvatn surnar fortast. Delar av Norskehavet er blitt 30 prosent surare på tre tiår.

Kva vil den snikande forsuringa bety for livet i dei sårbare havområda? 

Uvisse er kanskje svaret som verkar mest beroligande.

Kanskje ligg svaret i fortida

Ein del artar vil meistre eit surare hav. For andre kan livet bli meir enn surt.

Eit hav stappa med CO₂ gjer at dyr og algar treng meir energi for å byggje husa sine, skal og skjelett.

Fiskeyngel og dyr tidleg i livet er spesielt utsette. Det betyr at torskefisket kan bli redusert i framtida.

Vengjesnigelen, viktig mat for fisk og sjøfugl, kan hamne i trøbbel.

Skaldyr og ikkje minst dei artsrike korallreva kan vere i fare.

Svært truleg endrar forsuringa økosystema, ikkje berre i Norskehavet og Barentshavet, men alle dei nordiske havområda. Det trengst meir kunnskap om skadane forsuringa vil gjere.

Konsekvensane kan dessutan ende på matfatet vårt, ifølgje forskarar.

Dei uroar seg for at nokre giftige tungmetall vil bli frigjort meir i surare hav. Og igjen blir tatt lettare opp i alle dyr og fisken vi lever av.

Oppunder isen skapar den globale oppvarminga allereie endringar.

Dropen som skadar hjartet

Barentshavet
Portrettbilde av Erling Svensen

Erling Svensen har mønstra på eit forskingsskip i det skjøre Polhavet.

Ingen stader skjer klimaendringane raskare. 

Erling jaktar ein krabat som kan bidra til å velte om stort hav. Han er berre nokre centimeter stor, iskanten er svær.

Det er nesten umogleg å fange han med kamera.

Halen på en Polartorsk skimtes i havisen
Foto: Erling Svensen
Foto: Erling Svensen

Erling legg seg på magen oppunder den arktiske isen. Dei 1,7 minusgradane kostar krefter.

Han tviheld på kameraet for ikkje å miste det i djupet. Der, i eit lite holrom, ser han noko sølvglinsande.

Erling vrir seg rundt i isvatnet for å komme nærmare. Han kjenner kroppen brenne, fordi vatnet er så sviande kaldt.

Han er ikkje som polartorsken han jaktar, utstyrt med ei frostvæske i blodet som gjer han robust i ekstrem kulde. 

Han bit likevel frosten i seg, ser polartorsken rett i det store auget. Der står han, skrinn i fiskeskinnet, gøymd i isen.

En polartorsk med stort øye kikker frem gjennom et hull i havisen i Barentshavet
Foto: Erling Svensen
Foto: Erling Svensen

Polartorsken er viktig mat for anna fisk, sjøfugl, sel og kval.

Han er rekna for ein nøkkelart i Barentshavet.

Han kan få dominobrikkene til å velte, økosystem til å endre seg, om han blir borte. 

En polartorsk svømmer i havisen i Barentshavet
Foto: Erling Svensen
Foto: Erling Svensen

Den vesle polarhelten bur i eit hus som risikerer å smelte, i eit stadig varmare arktisk hav.

Han set òg liv til verda under isen, som beskyttar egga mot både bølgjer og svoltne fiendar.

Med mindre havis om vinteren slit han med å formeire seg. Varmare hav om sommaren gjer det vanskeleg å finne mat og vekse opp.

Varmen skyv fleire artar nordover og lengre inn i Barentshavet. Blant desse rovfisken skreien – ein glupsk trussel.

Polartorsken kan støyte på endå ein fare ved den hardt pressa iskanten.

Olje mot natur

Her aukar skipstrafikken og oljeleitinga. Det gøymer seg truleg store mengder olje og gass på botnen i Barentshavet.

Industrien drøymer om kjempefunn.

Som babyfisk toler ikkje polartorsken mange oljedropane.

En polartorsk svømmer mot kamera, gjennom et hull i havisen i Barentshavet
Foto: Erling Svensen
Foto: Erling Svensen

Hjartet blir alvorleg skada.

Men òg sjølve leitinga etter oljedropane kan råke fiskar og dyr.

Kanonskota som skremmer dyra

Lyden av seismikk følgjer der Noreg luktar olje. 

I jakta på oljen skyt vi med luftkanon mot havbotnen, sender lydbølgjer gjennom havet.

Lyden av seismikk

For dyrelivet brakar det som torevêr når vi fyrer laus med luftkanon.

Dei naturlege lydane i havet er det viktigaste verktøyet både fiskane og sjøpattedyra har.

Dei lever i eit lydlandskap: 

Orienterer seg med lydane, finn mat og unngår å bli etne.

Pratar med kvarandre og finn kjærast.

Samstundes bombarderer vi havet med bråk. Lydforureininga har dobla seg tiår for tiår. Med aukande skipsfart, militære sonarar og eksplosjonar som forstyrrar.

På toppen kjem altså støyen frå seismikken, olje- og gassleitinga. 

Det skjer og i nordlege havområde, der tettleiken av dyra er størst.

Dette er eitt seismikk-skot i Barentshavet. Det påverkar ALLE sjøpattedyr innanfor 500 meter.
Lyden strekkjer seg til Svalbard og Vesterålen. Her kan kvart fjerde dyr høyre skotet.
Ein bardekval utanfor Grønland eller Trøndelag vil også høyre skotet.
Skota kjem ustanseleg. Dei siste 50 åra har det i Noreg vore rundt 3000 tokt og blitt skote meir enn 164 millionar gonger ned i havet.

I ein rapport frå 2020 påpeikar forskarar at vi gjennom alle desse åra ikkje har tatt noka form for omsyn til sjøpattedyra i reguleringa av seismikken.

Først for eit par år sidan blei dette endra.

Då kom det krav om å fyre av eit varselskot med lågare lydnivå, før ein trappar opp med fleire salvar med seismikk.

Då får dyra i alle fall ein sjanse til å stikke av - før dei blir råka og risikerer skade.

Her i landet har vi ikkje forska på kva skade og påverknad seismikken kan ha på sjøpattedyra.

Inntil nyleg har vi heller ikkje tatt innover oss internasjonal forsking.

Forskarane våre veit at lydbølgjene frå militære sonarar stressar og forstyrrar sjøpattedyra under kvile og måltid, pass av ungar og når dei kommuniserer.

Varslar strengare tiltak for å beskytte dyra

Dei antar at seismikken skremmer likeins.

Bardekval pratar over store avstandar ved bruk av lydbølgjer i samme frekvensområde som seismikk. 

Halen til en knølhval stikker opp av havet, under en himmel farget grønn av nordlys
Foto: Audun Rikardsen // Bildet er dobbelteksponert
Foto: Audun Rikardsen // Bildet er dobbelteksponert

Dei prøver først å overdøyve støyen med å rope høgare, oftare eller på andre frekvensar.

Om støyen aukar, gir dei til slutt opp. 

Ekspertar mistenkjer at nokre stranda kvalar har blitt redde av høge lydar, skremde til å endre åtferd på ein måte som gjer at dei utviklar dykkarsjuke, strandar og døyr.

En død spermhval ligger på stranden mellom store steiner
Foto: Audun Rikardsen
Foto: Audun Rikardsen

En dykker som svart silhuett under blå is i Antarktis

Frå Antarktis til blå resept

ArnavågenBergen
Portrettbilde av Espen Rekdal

Det siste Espen gjorde då han filma i Antarktis, var å plukke opp ein amerikansk brusboks. 

Det første han gjorde før opptaka til Blue Planet 2 i Arnavågen, var å plukke opp ein haug med eingongsgrillar og anna søppel. 

Først då dukka Arnarevet opp, hans eige vesle Antarktis, på grunna utanfor eit kjøpesenter, vist i ein BBC-serie som samla ein milliard sjåarar.

Korallrev i Arnavågen, orange i fargen
Foto: Espen Rekdal
Foto: Espen Rekdal

Han filma sjøstjerner beitande på berg av blåskjel.

I dag er blåskjela borte. Utan at nokon veit sikkert kvifor.

Espen seier at det skjer fleire ting langs kysten vår vi ikkje forstår.

Et fjell av blåskjell i fjorden i Arnavågen, dekket av orange sjøstjerner
Foto: Espen Rekdal
Foto: Espen Rekdal

Det er ikkje toppen av søppelberget i heimfjorden som plagar han mest.

Espen, som ein gong blei verdsmeister i undervassfoto, ser færre og færre kyst– og havområde kor dyr lever normalt og oppfører seg naturleg.

Han trur det skuldast for lite vern av naturen.

– Noreg er flaut dårleg på vern, meiner Espen.

Sterke bevis for at vern verkar

Gjennom FN støtta Noreg intensjonen om å verne ti prosent av havet innan 2020.

Det er vrient å få nøyaktig tal på kor mykje hav Noreg faktisk vernar. 

Reknar ein med havområda vi rår over, viser fleire kjelder at det er rundt ein - 1 - prosent.

Samanliknar vi oss med andre nasjonar, ankrar vi nede på lista:

Prosentandel verna hav

Grafen viser verna havandel i år 2021

Kjelde: Protected planet

FrankrikeUSAStorbritanniaDanmarkSverigeNoreg

Både FN og havpanelet, som Noreg leiar, vil verne 30 prosent av havområda – før tiåret er omme. 

Espen, som òg er marinbiolog, er klar på kva som er den blå resepten:

– Vi må slutte å unnskylde oss med at Noreg berre utgjer ein drope i havet.

Han påpeikar vi har rikdom og hav nok til å frede større område med viktige artar.

– Noreg burde gjort noko lurt: Peika ut kjerneområde for dei viktigaste artane og totalfreda desse for menneskeleg påverknad.

ERNA: – TILSTANDEN I HAVET ER VERRE ENN VI TRUDDE

Espen traskar gjennom skogen, under ei vestlandsbru, ned til sjøen.

Han testar utstyr til eit nytt prosjekt, «Fjorden», den største kjærleiken hans - under vatn.

Espen Rekdal går gjennom skogen ikledd dykkerutstyr og med oksygenflasker på ryggen
Foto: Ronald Hole Fossåskaret / NRK
Foto: Ronald Hole Fossåskaret / NRK

Han er redd fleire filmar må lagast i studio i framtida, for å bevare ein illusjon av urørt natur.

– Mange av dyra vi tar bilete av, forsvinn. Kanskje ikkje  i  morgon, ikkje om ti år, men pilane peikar den vegen.

Utan intakt natur, sluttar økosystem å fungere, heilskapen forvitrar.

– Vi må slutte å tru at vi er fråkobla naturen.

Espen Rekdal har hodet over vann og er på vei til å dykke ved Fosnastraumen
Foto: Ronald Hole Fossåskaret / NRK
Foto: Ronald Hole Fossåskaret / NRK

Han kjem opp frå testdykket under brua.  Målet var å filme pittesmå krepsdyr.

Men han får større fangst:

Espen Rekdal viser fiskekroker som han har funnet i sjøen
Foto: Ronald Hole Fossåskaret / NRK
Foto: Ronald Hole Fossåskaret / NRK

Kilovis med bly, fiskeslukar. 

Sluttrekninga

Kaldfjorden ved KvaløyaTromsø
Portrettbilde av Audun Rikardsen

Døyr han? Kjem han seg laus frå tauet? Tankane plagar Audun.

Han skulle ha vore ute på fjorden og redda kvalen som sit fast.

Men han sit i ein sal på universitetet og leiar ein doktorgrad-disputas – om kval.

Audun må berre sende ei tekstmelding. Han unnskyldar seg med at han prøver å lose ein redningsoperasjon.

Mannskap fra Tromsø Brann- og redning i båt, ser på tegning av hval som sitter fast
Foto: Tromsø brann og redning KF
Foto: Tromsø brann og redning KF

Han har lånt vekk båten til mannskap frå Tromsø brann og redning, i håp om at dei og Kystvakta bergar kvalen.  

Midtfjords studerer redningsfolka ei teikning av kvalen, med forklaring frå Audun om korleis han sit fast.

Ein ung redningsdykkar, som aldri har dykka med kval før, får oppdraget med å frigjere han.

Han hoppar uti, svømmer roleg bort til kvalen, prøver å skjere han fri med ein kabelkuttar.

Kvalen blir panisk.

«Kva skjer no», spør redningsdykkaren seg, han tenkjer på eigen tryggleik, og kvalen.

Han ser at kvalen ikkje sit fast i eit tau, ikkje i ein straumkabel:

Det er ein internettkabel.

Han held kvalen, som i eit strupetak.

Kabelen veg fleire tonn, han er fem kilometer lang og skulle ha vore på havbotnen, graven ned, på nær 200 meter.

Ingen veit korleis han blei surra rundt kvalen.

Redningsdykkaren maktar ikkje å kutte kabelen, sjølv om han allereie verkar svekka, kanskje i ferd med å ryke.

Han treng skarpare utstyr og svømmer for å hente ei handsag.

Redningsdykkaren blir liggande i overflata. Brått skjer det:

Kvalen riv seg laus i kaoset.

Han kjem opp, bles ut og trekkjer luft i vasskorpa.

Han er fri, etter å ha vore fanga i over eit døgn.

Så glir han sakte utover, ned i djupet.

Audun får godmeldinga. Han slår seg ikkje til ro. Han hadde sett blodet renne frå kvalkjeften og mistenkjer at bardane, som han et med, er alvorleg skada. 

Han dreg ut i båt og søkjer etter kvalen, utan å få kontakt. Har sendaren dei festa på han, ramla av?

På dag to er Audun i lufta med fly, langt til havs. Men kvalen er som sporlaust vekke.

Audun er redd han døyr av skadane. Kvalen kom til fjords for å ete seg feit på sild, no kan han svelte ihel eller stryke med av utmatting.

Samstundes er heimbygda og to andre lokalsamfunn utan mobil og internett - heilt til reservesambandet blir kobla på etter eit par døgn. 

Nokre dagar seinare får Audun og Tromsø brann og redning samme eposten. Avsendar er leverandøren av den gule internettkabelen.

Dei skriv:

«Hadde vi blitt kontaktet i forkant ville vi selvfølgelig ha prøvd å redde både hvalen og kabelen, men vi fikk ikke denne muligheten og sitter med regninga og oppryddingsjobben.»

Firmaet viser til ei rekning på 1,5 millioner kroner.

«Vi er villig til å diskutere en deling av kostnader dersom ingen forsikringsdekning finnes.»

Audun lirer av seg ramsalte gloser for seg sjølv. Litt rolegare skriv han på Facebook: 

«Det var helt umulig for oss å vite at dette var en nettkabel og ikke et tau som tilhørte fiskeredskaper.» 

Audun spør:

«Og hva så, skulle vi la kvalen pines til døde når den søkte hjelp fra oss?»

Etterord

Audun og dottera Saga (4) sit i fjæra nedanfor huset. Det har gått fem år sidan redningsdramaet med kvalen der ute i fjorden.

Audun Rikardsen og datteren lyser med lommelykt ned i tangen
Foto: Ronald Hole Fossåskaret / NRK
Foto: Ronald Hole Fossåskaret / NRK

Han betalte aldri på millionrekninga for kabelen. Firmaet måtte sjølv punge ut.

– Eg hadde gjort det igjen, sjølv om eg hadde visst at det var ein internettkabel.

Han håpar historia og bileta aukar folks bevisstheit.

Han blir stille ei stund.

Han treng visst å ta fleire slike bilete, seier han, som det av internettkvalen.

Han uroar seg for prisen vi må betale for alt vi gjer med havet vårt.

– Alt er i endring, og vi veit for lite om summen av presset, seier naturfotografen, som og er professor i arktisk og marin biologi.

Audun trur vi snur oss for seint og viser for lite omsorg til å stoppe eller forseinke endringane i havet.

– Eg er pessimist, men eg trur på den komande generasjonen. Studentane mine forstår og bryr seg meir, seier han.

Saga byksar ned i sjøkanten. Ho har med seg bytte og håv.

– Pappa, sjå den store tangen, seier ho og løfter han opp.

Tangloppene pilar, ho ler ein trillande latter.

Dei finn ein strandkrabbe, pappa Audun held krabben, ho hyler av skrekkblanda fryd.

Audun Rikardsen og datter ser på en krabbe som Audun holder i hånden
Foto: Ronald Hole Fossåskaret / NRK
Foto: Ronald Hole Fossåskaret / NRK

– Hugsar du kva dette er, spør han og held fram eit lite skjel.

– Olbogesnigel, seier ho, kjapt. 

– Eg håpar vi ser ei lita forskarspire her, seier Audun.

Håpet snur ivrig kvar fjærestein ho kjem over.

Les meir om «Blålys for havet»: Slik laga vi saka og dette er kjeldene våre.

Audun Rikardsen og datteren med gul bøtte i fjæresteinene
Foto: Ronald Hole Fossåskaret / NRK
Foto: Ronald Hole Fossåskaret / NRK