Opposisjon mot vekstpolitikken, økonomisk omstilling og høyrevind

Av Per Kristian Johansen

Høyrebølgen innledet et økonomisk systemskifte. Vi bevegde oss bort fra en økonomi underlagt forholdsvis sterk offentlig styring og over til en langt mer markedspreget økonomi.

Rød-grønn populistisk opposisjon

Odvar Nordli var Statsminister i perioden 15.01 1976 til 04.02 1981. Foto: Paul Owesen / NTB / Scanpix

Den generelle kritikken mot industrisamfunnets vekst- og forbruksideal kom styrket ut av EF-kampen og hadde sin storhetstid utover 1970-tallet. Den samlet seg i en slags rød-grønn populistisk opposisjon som var knyttet til forskjellige moderne motkulturbevegelser, og den fikk et omfang som gjorde at den klarte å påvirke holdningene i politiske partier, i statens utrednings- og forvaltningsapparat og i Storting og Regjering.

Noen partier, som det nye Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Senterpartiet var raske til å oppfange signalene i tiden og gjorde disse spørsmålene til fanesaker, mens Arbeiderpartiet og Høyre forble vekstpartier.

Fram til 1977 bekjempet Arbeiderpartiregjeringen den økonomiske krisen og trusselen om økt arbeidsledighet med såkalte motkonjunkturtiltak, mye godt etter Keynes’ teorier fra 1930-tallet. Regjeringen brukte oljepenger på forskudd for å opprettholde forbruk og etterspørsel som viktige forutsetninger for fortsatt økonomisk vekst og velstand.

Miljøbevegelsen

Demonstranter mot utbyggingen av Alta-Kautokeino vassdraget på anleggsveien, ca. 1 km fra "nullpunktet" ved Tverrelva, fjernes av politiet oktober 1981. Foto: Bjørn Sigurdsøn / SCANPIX

Natur- og miljøvernorganisasjonene kjempet mot vekstfilosofien på mange fronter: mot utstrakt forurensing av jord, luft og vann, mot fortsatt uhemmet kraftutbygging, mot unødvendig store uttak av naturressurser på hav og land. Verneinteressene kom ofte i konflikt med store utbyggingsprosjektet til NVE. Mest kjent i så måte ble kampen om Mardøla i 1970 og om utbyggingen av Alta-Kautokeino vassdraget et 10-år senere.

Begge utløste sivile ulydighetsaksjoner slik at politiet måtte gripe inn og rydde plass for anleggsmaskinene. Alta-Kautokeinosaken fikk et svært omfang, og her stod naturvernere sammen med samiske organisasjoner for å redde vassdraget fra oppdemming og utbygging. ”La elva leve!” ble slagordet som samlet titusener av nordmenn i fakkeltog og andre demonstrasjoner rundt om i landet.

Tidligere på 1970 tallet hadde en greid å berge den samiske bygda Masi fra neddemming, og i hele perioden slåss miljøbevegelsen for vern av andre, mindre vassdrag og for at det ble skulle etableres landskapsverneområder. Likeså ble NVEs forslag om å bygge atomkraftverk møtt med aksjoner, og disse planene ble stoppet.

Prøveboring nord for Stad

Oljeleting ombord i "Tresure Scout". Foto: Terje Mortensen / SCANPIX

En annen stor sak var ønsket om prøveboring nord for 62. breddegrad. Det så miljøbevegelsen på som en stor trussel mot livet i havet, mot fuglelivet og selvsagt som en alvorlig miljøtrussel mot friskerinæringen langs kysten. Men denne saken tapte miljøbevegelsen, da Stortinget i 1980 vedtok å åpne for prøveboring i disse områdene.

Innen miljøvernet kom det økologiske aspektet etter hvert til å spille en vesentlig rolle. En fokuserte på samspillet mellom levende organismer og det fysiske og kjemiske miljøet i naturen, og hvordan dette samspillet påvirket næringskjeden, der mennesket befinner seg på toppen.

De forskjellige miljøorganisasjonene knyttet til seg sin egen ekspertise på mange fagfelt. Det var nødvendig fordi en viktig del av opinionspåvirkningen gikk gjennom informasjon og utbredelse av kunnskaper om miljømessige konsekvenser av vekstsamfunnet.

Som en følge av denne agitasjonen økte folks miljøbevissthet fram til stortingsvalget i 1977, men den grønne bølgen ble noe svekket i neste periode, fram til 1981. Det kunne ha sammenheng med krisen i verdensøkonomien, og med den, frykten for å miste arbeidsplassene.

Organisasjonen Natur og Ungdom kritiserte den norske oljevernberedskapen og overleverte et brev og en død oljeskadet sjøfugl til statssekretær Inger Pedersen (tv) i Miljøverndepartementet i 1981. Foto: NTB / SCANPIX

I mellomtiden var naturvern og miljøpolitikk etablert som en del av statsapparatet, med eget Miljøverndepartement fra 1972 og SFT som statens kontrollorgan i forurensingsspørsmål.

Miljøverndepartementets store fortjeneste ligger i at det utover 1970-tallet sørget for å få laget planer og aksjonsprogram for opprydding i gammel forurensing forårsaket av både industri, anleggsvirksomhet, landbruk og husholdninger gjennom lang tid. Mest kjent i denne sammenheng er tiltakene som ble satt i verk for å rense Mjøsa.

Nye kvinnebevegelser

Under og etter EF-striden grodde det opp nye kvinnebevegelser, også disse utenom partiene. De tok i bruk direkte aksjonsformer for å vekke og bevisstgjøre kvinnene slik at de skulle få bedre innsikt i sin egen situasjon og få forståelse for hvordan de ble undertrykt og holdt utenfor på mange områder i samfunnet. Tonen kunne være skarp, språket direkte og stemningen aggressiv. Mange har beskrevet dette som et kvinneopprør.

"Kamp mot all kvinneundertrykking" hovedparolen i 8. mars-toget i hovedstaden 1982. Foto: Erik Thorberg / NTB / SCANPIX

Målet var å gi kvinnene mer plass i det offentlige liv, i politikken , i arbeidslivet og i organisasjonene. Men en forutsetning for det var større grad av frigjøring i forhold til mann og familie. Ut fra dette ble det lansert en rekke konkrete kampsaker, som lik rett til utdanning og arbeid, lik lønn, bedre arbeidsfordeling i heimen, lengre svangerskapspermisjon, flere barnehageplasser, kjønnskvoteringer i politiske partier og ikke minst; retten til selvbestemt abort.

Kvinnekampen ble i hovedsak en kjønnskamp mot mannssamfunnet. Men ettersom de store kampsakene berørte viktige verdispørsmål, ble kvinneopprøret også preget av indre motsetninger og konflikter mellom ulike kvinnegrupper.

Kvinnebevegelsene vant i stor grad forståelse for sine krav i de politiske partiene. De fleste partiene sørget for å få kvinner med i ledelsen, og kvinner ble nominert slik at kvinneandelen økte i politiske organ både lokalt og sentralt. Men selv om Gro Harlem Brundtlands 2. regjering i 1986 hadde nesten like mange kvinner som menn, var det langt fra tallmessig likhet mellom kjønnene i andre politiske organ. Det kom imidlertid en del viktige lovendringer som skulle ivareta kvinnenes rettigheter.

Gro Harlem Brundtlands 2. regjering i 1986 hadde nesten like mange kvinner som menn. Foto: SCANPIX

Ny Odelslov

I 1973 ble Odelsloven endret slik at jenter fikk rett til å overta gården på likefot med gutter. I 1978 kom Likestillingsloven, som satte forbud mot forskjellsbehandling på grunn av kjønn, og det ble opprettet et Likestillingsombud som skulle se til at loven ble fulgt.

Lov om selvbestemt abort

Etter sterk og engasjerende strid ble loven om selvbestemt abort før 12. svangerskapsuke også vedtatt i 1978. Samme året ble det første krisesenteret for mishandlede og voldtatte kvinner etablert i Oslo, og etter hvert kom det krisesenter i andre byer og ute i distriktene.

Ny barnehagelov

I 1974 vedtok Stortinget en ny barnehagelov, og i årene som fulgte fikk kommuner og private statlig støtte til å bygge barnehager. Foto: Per Kristian Johansen, NRK

I 1974 vedtok Stortinget en ny barnehagelov, og i årene som fulgte fikk kommuner og private statlig støtte til å bygge barnehager. Det satte fart i barnehageutbyggingen, og i denne tiden opprettet kommunene også mange nye pleieinstitusjoner for eldre og uføre. Dette gav nye kvinnelige arbeidsplasser ute på bygdene, samtidig som det fritok mange kvinner for tungt, ulønnet omsorgsarbeid i heimen. Ved universitetene og høyskolene økte kvinneandelen, og all studieveiledning la vekt på å få unge kvinner til å velge utradisjonelle utdanninger og yrker.

Økonomisk omstilling og motkonjunkturtiltak

I 1974 nådde industrien det høgste antallet sysselsatte i Norge, med over 425 000 ansatte. I 10-året som fulgte, mistet industrien 55 000 arbeidsplasser, og nedgangen fortsatte stort sett i samme tempo ut gjennom resten av århundret, mens bygg- og anlegg og tjenesteytende næringer i privat og offentlig sektor vokste sterkt (Historisk statistikk, 1994).

Nedgangen i antallet industriarbeidsplasser hadde sammenheng med svære strukturendringer innen næringen, preget av nedlegginger og sammenslåing av bedrifter for å rasjonalisere produksjonen. Samtidig kunne en ved hjelp av den nye datateknologien, som var i fantastisk rask utvikling, automatisere mer og mer av produksjonsprosessen. Det store gjennombruddet for det en kaller ”data-alderen” kom med mikroprosessoren i 1980-årene. Stigende råvarepriser, pris- og lønnsvekst hjemme og skjerpet konkurranse utenfra truet mange industriarbeidsplasser.

Oljeboikott

Per Kleppe (A) var finansminister i perioden 1973-1979. Foto: Bjørn Sigurdsøn NTB / Scanpix

OPECs oljeboikott i 1973 skapte uro i verdensøkonomien. Usikkerheten dreide seg om hvordan tilgangen på energi ville bli i fremtiden og faren for stigende energipriser på verdensmarkedet. Dette utløste en internasjonal stagnasjon som ble mer langvarig enn en hadde forventet. For å stabilisere økonomien i vårt land, åpnet regjeringen for en motkonjunkturpolitikk, i prinsippet basert på Keynes’ teorier om at staten skulle være aktiv i krisetider med underskuddsbudsjetter for å stimulere etterspørselen og dermed oppmuntre til investeringer.

Store deler av norsk industri som hadde spesielle problemer mottok omfattende støtte over statsbudsjettet. Det gjaldt særlig tekoindustrien og skipsverftene og rederinæringen. Mest kjent er likevel de kombinerte inntektsoppgjørene, også kalt ”Kleppepakker” etter finansministeren, Per Kleppe.

Staten gikk bokstavlig inn som en 3. part i tariffoppgjørene med tilbud om for eksempel skattelettelser, subsidier, økte trygdeytelser etc. På denne måten fikk arbeidsgiverne indirekte dekket en del av kostnadene til lønnstilleggene, og arbeiderne opprettholdt en lønnsvekst som stod i forhold til prisveksten.

Også jordbruket ble dratt inn i denne lønnsutviklingen. Stortinget vedtok i 1975 en opptrappingsplan for landbruket, der det ble bestemt at innen 5 år skulle bøndene i snitt nå opp i samme lønn pr årsverk som industrien hadde. Etter en 6-årsperiode var målet nådd, og dette førte til ny optimisme og betydelige investeringer i landbruket.

Stagflasjon

Filosofien var hele tiden at en skulle ta ut oljeinntekter på forskudd i en krisetid for å motvirke økonomisk stagnasjon og arbeidsledighet. Illustrasjonsfoto: Frigg-feltet 1978, Foto: Svein Hammerstad / NTB / Scanpix

Ulempen med motkonjunkturpolitikken var for det første at prisstigningen, dvs inflasjonen, var for høy, på rundt 10% pr år, og denne lot seg vanskelig bringe under kontroll. Det bar mot det fenomenet en senere omtalte som ”stagflasjon”, dvs prisstigning på tross av stagnasjon i næringslivet. Dessuten fryktet sosialøkonomer og andre fagfolk at all støtten til industrien og rederinæringen i realiteten ble en bremse for nødvendige omstillinger.

Når så statens utgifter, og utenlandsgjelden økte formidabelt, fant regjeringen å måtte oppgi den omfattende motkonjunkturpolitikken i 1977. Men filosofien var hele tiden at en skulle ta ut oljeinntekter på forskudd i en krisetid for å motvirke økonomisk stagnasjon og arbeidsledighet, og på det viset jevne ut de tradisjonelle konjunktursvingninger. Allerede nå forutså en at gigantiske oljeinntekter ville begynne å strømme inn i vår økonomi.

Fortsettelse: Inn i oljealderen