Inn i oljealderen

Av Per Kristian Johansen

Nordmennene måtte ut å lære oljeteknologi, og som regel foregikk det i operativt samarbeid med store utenlandske oljeselskap. Men teknologisk ble Norge snart regnet blant de fremste i verden innen oljeutvinning til havs, med boreplattformer, produksjonsplattformer, forsyningssystemer og oljevernutstyr.

Åpningen av gassrørledningen mellom Ekofisk-feltet og Emden i Tyskland. Olje og energiminister Bjartmar Gjerde trykker på knappen. Foto; Erik Thorberg / NTB / Scanpix

Produksjonen foregikk i et barskt og værhardt havområde som stilte en overfor svære utfordringer til sikkerhet for personell, materiell og forurensningsskader.

De første gassrørledninger måtte legges til Skotland og Tyskland på grunn av den djupe Norskerenna. Men ved midten av 1980-tallet var en blitt teknologisk i stand til å krysse Norskerenna med rørledninger, og ilandføring kunne finne sted i Norge. Dermed kunne en også begynne å utvikle og bygge opp en petrokjemisk industri i Norge.

Arve Johnsen, direktør Statoil, mai 1974. Foto: NTB-Foto / SCANPIX

Staten skaffet seg ved lovgiving tidlig full kontroll over den norske delen av kontinentalsokkelen. Derfor må oljeselskapene søke den norske regjering om konsesjon for å slippe til med leting og utvinning av gass og olje, og de må godta de norske betingelsene.

Olje- og energidepartementet

Et eget Oljedirektorat, som fra 1978 ble underordnet det nyopprettede Olje- og energidepartementet, fikk ansvaret for å kontrollere den norske petroleumsvirksomheten.

Statoil

Det ble tidlig bestemt at Norge burde ha et eget statlig oljeselskap. I ei oljemelding regeringen Bratteli la fram i april 1971 gikk regeringen inn for opprettelse av et statlig oljeselskap. En dyktig pådriver i denne saken var industriministeren, Finn Lied, og i 1972 vedtok Stortinget å opprette Statoil, den gangen som et reint statseid selskap. Fra før av hadde en Norsk Hydro og et mindre privateid, nystartet norsk selskap, Saga Petroleum.

Oslo, 1978: den nyutnevnte Olje og Energiminister Bjartmar Gjerde i ferd med å fylle bensin på sin bil. Foto: Erik Thorberg / NTB / SCANPIX

Statoil ble imidlertid det største og dominerende nasjonale oljeselskapet. Gjennom dette selskapet ble oljeproduksjonen på den norske sokkelen ”fornorsket” utover 1970- og 1980-tallet. Etter hvert etablerte Statoil virksomhet i mange andre deler av verden også, og ble et oljeselskap av stort format.

Rammene for oljepolitikken ble fastlagt i det en i media omtalte som ”Oljemeldingen”, dvs Stortingsmelding nr. 25, 1973/74, ”Petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunn”. Her ble det fastslått som et overordnet mål at oljevirksomheten skulle gi et kvalitativt bedre samfunn.

De store spørsmålene dreide seg om utvinningstakten, det vil si hvor mye som skulle utvinnes pr år, hvor stor del av oljeinntektene som kunne brukes i den innenlandske økonomien, og de omstillingsproblemene i samfunnet som oljeaktiviteten ville skape.

Mange var opptatt av miljøkonsekvensene, og hadde bekymringer både for det fysiske miljøet og det sosiale miljøet i deler av landet. Det var selvsagt forskjellige partipolitiske meninger og standpunkter i disse viktige spørsmålene.

Vekstpartiene Høyre og Arbeiderpartiet drev gjennom en langt høyere utvinningstakt enn hva SV og sentrumspartiene gikk inn for. Men det rådet enighet om at en måtte utvikle et konsept for nasjonal politisk styring og kontroll over den norske petroleumsvirksomheten.

Oljekrisen tvang mange tankskip til å gå i opplag. Her fra h. Norges daværende største skip "Belfri" på 316.500 tonn, sammen med de to svenske 210.000 tonnerne "Sea Scape" og "Sea Soveregn". Foto: Jan Dahl / NTB / Scanpix

Olje- og gassinntektene, og skattene knyttet til virksomheten, gav etter hvert staten formidable inntekter. I 1985 utgjorde oljeinntektene nærmere 20% av BNP og utenlandsgjelden var nedbetalt. I tillegg kom aktivitet knyttet til bygging, utrustning og vedlikehold av borerigger, plattformer, forsyningsskip etc. Her ble faktisk ekspansjonen for rask, slik at alt i 1975/76 var markedet for plattformer og forsyningsskip mettet, noe som rammet verftsindustrien.

Kriser

Dette falt sammen med krisen i tankskipmarkedet, noe som gjorde situasjonen enda vanskeligere. Selv med enorm statlig støtte gjennom Garantiinstituttet for skip og borerigger, var det mange verft som ikke klarte å ri av krisen. Likevel ble det utviklet en omfattende teknisk ekspertise i samarbeidet mellom verftene, entreprenørbedrifter, rederier, forskere og spesialarbeidere av forskjellige slag.

Brønndreperne Paul "Red" Adair (tv) og Boots Hansen i arbeid under Bravo-ulykken. Foto: SCANPIX

Petroleumsvirksomheten på norsk sokkel har også hatt sine kostnader i tap av menneskeliv og ødelagt helse, og den er blitt betraktet som en permanent miljøtrussel. Mange av dykkerpionerene, som tøyde de menneskelige grensene, mistet livet eller fikk livsvarige skader.

En ukontrollert utblåsning på Ekofiskfeltet i 1977 kunne blitt en alvorlig miljøkatastrofe, men ble stoppet av amerikanske ”brønndrepere” etter noen dramatiske dager.

Den største katastrofen kom i 1980, da riggen ”Alexander Kielland” kantret i storm slik at boligdelen ble liggende under vann, og 139 mennesker omkom.

Fortsettelse: Norge – en stormakt på havet
Tilbake til hovedartikkelen: Opposisjon mot vekstpolitikken, økonomisk omstilling og høyrevind

Her benet som brakk på Alexander Kielland-platformen og forårsaket at den tippet rundt og forliste. Foto: Scanpix

Foto, ingress: Erik Thorberg / NTB / Scanpix