skilleUnderholdning: Monsen (trippel)skille_slutt
3_1_banner  Store Norske
Her er du: NRK.no > Underholdning > Store norske Sist oppdatert 17:06
Hva er Store Norske?
Komiteen
Historie
Nominerte - bannerlenke
Nett.TV
KOLOFON
Publikum i NRK-studio? Send en epost til
---
Epost til redaksjonen:
---
Prosjektsjef for Radio- og Nett-underholdning
---
Vaktsjef og nettredaktør Underholdning:
 
Norge 1915-1925:

Krigsår, sosial uro og skiftende regjeringer

I 1915 raste første verdenskrig, og for Norge og de andre nordiske land var det et overordnet mål å føre en slik nøytralitetspolitikk at en unngikk krig på egen jord. Men denne politikken satte oss mellom barken og veden. Faren for å bli trukket inn i krigen var overhengende, og det sies at utenriksminister Ihlen balanserte som på en knivsegg i sin utenrikspolitikk.

Publisert 26.11.2004 17:47. Oppdatert 31.01.2005 11:14.
Av Per Kristian Johansen

Viktig brikke i mektig spill

Norge hadde et godt forhold til hovedfiendene Storbritannia og Tyskland. Vi eksporterte en mengde varer til Tyskland, og ble sysselsatt av Storbritannias behov for sjøtransport. Vår geografiske plassering gjorde oss til en viktig brikke i et mektig spill.

Mellom barken og veden

Begge de krigførende parter var interessert i tilførsler av mat og andre ressurser fra Norge og de øvrige nøytrale landene, samtidig som de nøytrale hadde rett til å handle med begge partene. Men krig er et spørsmål om makt, og det var viktig at den ene parten ikke fikk fordeler framfor den andre. Da truet de med å straffe eller angripe det nøytrale landet. Vi er en liten nasjon og var selv avhengige av å få varer utenfra, som for eksempel korn, olje og kull, og disse tilførslene kunne de krigførende stoppe.

Blokade og ubåtkrig

Parodi på Tysklands slagord, "Deutchland Über Alles" (Tyskland over alle) omskrevet til "Deutchland Unter Alles" (Tyskland under alle). Hånden representerer tyske ubåter, som angrep alle skip, også sivile. Kilde: Philadelphia Inquirer 12. mars 1915.
De allierte med Storbritannia i spissen, erklærte blokade for å forhindre tilførsler til Sentralmaktene, først og fremst Tyskland og Østerrike. Tyskland svarte med ubåtkrig mot krigførende og nøytrale fartøyer, og fra 1917 erklærte de uinnskrenket ubåtkrig. Det betydde at i farvannene rundt Frankrike og De britiske øyer ble alle skip oppfattet som fiendtlige og senket uten varsel. Dette rammet den norske handelsflåten hardt, og i løpet av de 4 årene krigen varte, mistet Norge over 800 skip. Krigen ble et hardt slag for baugen, for over 50% av våre skip ble senket. Over 2000 norske sjøfolk ble drept.

En klar antitysk stemning bredte seg over landet, og det var etter hvert en slags forståelse av at hvis vi kom med i krigen, så måtte det bli på "den rette siden", dvs sammen med Storbritannia og de øvrige allierte.

Handel, skipsfart og politiske sympatier bandt Norge til Storbritannia, selv om den offisielle politikken gikk ut på nøytralitet. Regjeringen så seg nødt til å godkjenne en avtale Rederiforbundet hadde inngått med Storbritannia. Denne "tonnasjeavtalen" gikk ut på at Norge skulle stille storparten av sin flåte til disposisjon for Storbritannia, og til gjengjeld skulle britene forsyne norsk næringsliv med kull, olje og andre viktige varer. Dette var selvsagt et klart brudd på nøytralitetspolitikken.

Prisstigning og aksjespekulasjon

Folk flest hadde lite greie på de vanskelige forhandlingene som regjeringen måtte føre med de krigførende maktene for å sikre nøytraliteten og tilførslene. Men det var ikke ett menneske i landet som ikke fikk kjenne andre virkninger av krigen. For noen var krigsårene "jobbetida", da pengene strømmet inn på skyhøye aksjekurser og fantastiske priser på alt en hadde å selge. Andre merket først og fremst at det var dyrtid og mangel på alt av varer som en trengte.

Høykonjunktur

Århundret hadde startet med nedgangskonjunktur, men fra unionsoppløsningen i 1905 opplevde de fleste næringene stor vekst, og arbeidsløsheten holdt seg lav. Krigen førte til den største høykonjunktur landet noen gang har hatt. Det var stor etterspørsel etter eksportvarene våre fra Europa, og det var vanskelig å få innført varer. Derfor kunne både industrien og jordbruket selge alt de klarte å produsere til stigende priser. Det ble tidvis mangel på arbeidskraft, slik at også kvinnene kom inn i lønnet arbeid.

Særlig innen skipsfarten tjente en mye på krigen. De krigførende trengte masse tonnasje for å frakte tropper, forsyninger og krigsmateriell. Verftene i de krigførende land var fullt opptatt med å bygge krigsskip, og derfor ble handelsskip den mest etterspurte vare i Norge. Fraktene steg voldsomt.

Fra 1915 begynte en veldig aksjespekulasjon. Nesten daglig ble det startet nye rederier, og aksjonærene håvet inn store utbytter. Spekulanter kjøpte skipsaksjer og solgte dem med stor fortjeneste.

Akkurat dette brevet gav visst ikke noe resultat, men det var mange som deltok i jobbingen med like lite kapital og sakkunnskap som disse brevskriverne. Kilde: Edvard Bull - Nordmenn før oss


Dyrtid og klassekamp

Høykonjunkturen betydde ikke at det var gode tider for alle. I perioden 1914 til 1920 ble levekostnadene mer enn tredoblet. Med stor varemangel i samfunnet var det ofte bare de som kunne betale god overpris, som fikk kjøpt noe. Først etter at USA kom med i krigen i 1917 ble det innført rasjonering på noen av de viktigste matvarene, etter press fra USA. Hver person fikk f. eks. kjøpe 200 g mel pr dag, eller en tilsvarende mengde brød. Restaurantene fikk påbud om å selge kjøtt på tirsdager og fredager. Slik grep staten inn og regulerte næringsliv og forbruk på mange områder.

Et rasjoneringskort for brød datert 1919. Foto NTB / Scanpix

Lønningene til industriarbeiderne steg noe i det siste krigsåret (1918), men staten og kommunene var lite villige til å heve lønningene for offentlig ansatte, så disse ble særlig hardt rammet av prisstigningen.

Misnøye

Skipsredere, fabrikkeiere og spekulanter ble rikere og rikere, mens arbeidere så at deres levestandard gikk nedover. Dette skapte grobunn for misnøye og motsetninger mellom klassene, og arbeiderne ønsket å føre klassekampen med sterkere virkemidler. Regjeringen var redd for store arbeidskonflikter, og i 1916 vedtok Stortinget lov om tvungen voldgift for å løse lønnskonflikter. Dermed var i praksis arbeiderne fratatt streikeretten, noe de selvsagt protesterte mot.

I 1917 prøvde LO og Det norske arbeiderpartiet å få gjennomført et dyrtidsprogram. De krevde en effektiv prisregulering og at staten burde gå inn med tyilskudd for å senke prisene på nødvendighets varer, særlig mat. Regjering og Storting gikk med på noen av kravene, men arbeideren var på ingen måte tilfredse.

En av de fremste pådriverne blant de radikale var Martin Tranmæl. Foto: SCANPIX
Radikale innen arbeiderbevegelsen krevde enda skarpere tiltak og beskyldte sine egne ledere for å være unnvikende overfor myndighetene. Man mener at den russiske revolusjonen inspirerte de mest radikale innenfor arbeiderbevegelsen, og at de mente arbeiderklassen skulle vinne makten ved "direkte aksjoner", ikke bare med parlamentariske virkemidler. En av de fremste pådriverne blant de radikale var Martin Tranmæl. Denne radikale, eller rettere sagt revolusjonære retningen innen Arbeiderpartiet seiret på Landsmøtet i 1918.

Aksjespekulasjonene, jobbingen og dyrtiden, skjerpet altså klassemotsetningene i samfunnet. Arbeiderbevegelsen ble radikalisert, og dette økte naturligvis frykten for sosialismen blant de borgerlige i samfunnet.

Åttetimersdagen

Arbeidernes krav om åttetimers arbeidsdag ble tariffestet ved lønnsoppgjøret i 1919, og samme året, vedtok Stortinget lov om åttetimersdag for alle industriarbeidere i landet.
Første mai-tog under parolen 8. timers arbeidsdag tidlig på 1900-tallet. Foto: SCANPIX


Norsk utenrikspolitikk etter krigen

Gjennom nøytralitetspolitikken hadde utenriksminister Ihlen lyktes å holde Norge utenfor krigen. Derfor var det naturlig at nøytralitetspolitikk ble retningslinjen for vår videre utenrikspolitikk også etter krigen, selv om sympatien og tilhørigheten så klart var hos de allierte, altså vestmaktene. Da Norge ble invitert til å være med i Folkeforbundet, ble dette et vanskelig politisk spørsmål.

Folkeforbundet ble opprettet av seierherrene som en del av Versaillesfreden, og taperne av krigen samt det nye Sovjetunionen ble holdt utenfor. Den mektigste av alle blant seierherrene, USA, ønsket ikke å være med.

Problemet var at Folkeforbundet kunne vedta å bruke tvangsmidler (f.eks. handelsboikott) mot et aggressivt land som brøt freden. Dermed kunne medlemslandene bli trukket inn i en krigssituasjon, og det ville harmonere dårlig med vår nøytralitetspolitikk

Høsten 1920 vedtok likevel Stortinget, mot Arbeiderpartiets stemmer, å melde Norge inn i Folkeforbundet. Men gjennom hele mellomkrigstiden holdt Norge en svært lav, og kanskje feig profil i Folkeforbundet når det var aktuelt å bruke ”sanksjonsparagrafen” mot fredsforstyrrere, som f.eks. Italia under Mussolini og Tyskland under Hitler.

Aktiv utenrikspolitikk drev Norge stort sett bare rettet mot arktiske strøk. Svalbardtraktaten ble underskrevet i 1920, og i 1921 ble det opprettet en privat norsk meteorologisk stasjon og radiostasjon på Jan Mayen. I 1929 fikk vi herredømme over denne vulkanøya oppe i Nord Atlanteren. I 1921 oppstod det også konflikt mellom Danmark og Norge om suvereniteten på Øst-Grønland. Gjennom hele tiåret verserte denne konflikten, og nådde et klimaks i 1931 da noen norske fangstmenn okkuperte Øst-Grønland. Dette gjorde konflikten mer alvorlig og involverte regjeringene i begge land. Mye sterk nasjonalistisk agitasjon ble brukt av visse grupper, særlig i Norge. Saken ble av Danmark brakt inn for den mellomfolkelige domstolen i Haag, som kjente okkupasjonen ugyldig. Det hele ble således et nederlag for Norge, og egentlig også en pinlig sak for oss.

"Nansenpasset"

En regner med at Fritjof Nansen reddet 6-7 millioner menneskeliv med sitt arbeide med å samle inn penger til de sultrammede. Foto: Sygma / SCANPIX
Den som mest av alle gjorde Norges navn kjent ute i verden, var igjen Fridtjof Nansen. Nansen fikk i 1920 i oppdrag av Folkeforbundet å lede arbeidet med å hjemsende flyktninger etter det kaos som hadde oppstått i hele Europa etter krigen og revolusjonen i Russland. Han fikk anledning til å utstede såkalte "Nansenpass", slik at flyktninger og emigranter skulle gis en identitet og ikke være helt rettsløse. Det ble utstedt noen hundre tusen slike pass i løpet av 1920-årene.

Den største bedriften til Nansen i denne sammenhengen var likevel hjelpen mot hungersnøden i Ukraina og Volgadalen i 1921. Den enorme hungersnøden i dette området fikk kommunistene, de nye makthaverne i Russland mye av skylden for. Derfor var det ikke mulig for Nansen å få støtte i Folkeforbundet for en hjelpeaksjon, men Nansen organiserte en svær propagandaaksjon over alt i verden for å samle inn penger til de sultrammede. Han ledet selv, med Vidkun Quisling som sin nestkommanderende, hjelpearbeidet i Russland. Selv om mange millioner døde av sult, utmattelse og smittsomme sykdommer, regner en med at med det arbeidet Nansen gjorde, reddet han kanskje 6 – 7 millioner menneskeliv.

Etterkrigsboom

Norge hadde tjent godt på krigen. Vi satt med et overskudd i forholdet til utlandet på 1360 milloner kroner. Siden det var stor varemangel og lite varer å få kjøpt under krigen satt mange mennesker med mye penger som de bare ventet på å få brukt. Det var altså en oppdemmet kjøpekraft ute i samfunnet.

Dette førte til en uhemmet import, og mange forretningsfolk trodde de kunne få solgt nesten hva som helst. Etter et års tid var overskuddet i forhold til utlandet forvandlet til et stort underskudd.

Inflasjon

Samtidig svingte kronekursen, og verdien av den norsk krona sank betydelig i forhold til britiske pund, US dollar og i forhold til gullverdien. I 1917 kunne en f.eks få 1 britisk pund for Nkr 12,90, mens en i 1924 måtte ut med Nkr 32,60 for det samme pundet. I mellomtiden svingte kronekursen opp og ned, slik at professor Wilhelm Keilhau uttalte at vi hadde fått "ei kvikksølvkrone" i stedet for ei gullkrone. Dette skapte nok usikkerhet blant de som drev handel og særlig de som drev eksport og import.

Vi fikk altså en inflasjon, og siden den økonomiske aktiviteten var høy, var det svært mange som lånte store summer av disse inflaterte, billige kronene som de investerte i næringsdrift. I Nord-Norge og ellers langs kysten investerte fiskerne i større, dekkede båter med skikkelig motorkraft. I landbruket investerte bøndene i gårder og modernisering av gårdsdriften, og mange lånte rett og slett penger for å bygge egne hus. Dette skulle komme til å straffe seg - både for låntakerne og bankene.

Etterkrigskrise

Høsten spredde en internasjonal krise seg til Norge, og det med full tyngde. Det var fulle varelagre, og prisene begynte å falle. Mange ble grepet av panikk, og folk sluttet å kjøpe så mye. De ville se tiden an og håpet på at prisene skulle falle ytterligere. Dermed sto en overfor en etterspørselskrise, med prisfall som rammet alle som hadde noe å selge, også bønder og fiskere. Det ble oppsigelser og og konkurser i industri og handel, og arbeidsgiverne krevde nedslag i lønna, noe som utløste omfattende streiker.

Partipolitikk og gjeldskriser

Prisfallet ble forsterket ved det en kaller pariplitikken. Det ble offisiell politikk at en skulle tvinge krona opp i pari kurs, dvs til den verdi den hadde før verdenskrigen, altså i 1913. Denne politikken ble ført av Norges Banks sjefsdirektør, Nicolai Rygg. Krona ble altså mer verdt, og prisene falt. Man fikk med andre ord mer varer for pengene, mens de som solgte, fikk mindre penger for sine varer. Et vanlig eksempel pleier å illustrere dette:

En bonde hadde lånt et beløp da krona var lavest, som han kunne forrente ved å produsere 10 000 liter melk pr år. I 1928, da krona var kommet opp i pari kurs i 1928, måtte den sammen bonden ha en årsproduksjon på 18 000 liter for å klare lånet sitt (jmfr. CHR.A.R. Christensen, Vårt folks historie, bd III).

Dette illustrer problemene mange stod overfor, og det førte naturligvis til svært mange tragiske konkurser som rammet folk flest utover bygdene og i byene. Mange måtte gå fra gårdene sine. Det gav bankene store tap og utløste en omfattende bankkrise. Den gangen hadde ikke staten eller andre garantert innskyternes penger, slik som nå, og når bankene begynte å gå konkurs, sprang foolk til bankene og ville ha ut pengene sine. Dermed ble bankene ytterligere svekket.

Bankkrisen var egentlig farlig, fordi alt næringsliv var avhengig av kreditter, og aller mest industrien. Noen banker fikk offentlig støtte, spesielt fordi regjeringen ville hindre at bedrifter gikk konkurs og at arbeidsledigheten økte enda mer. Men de fleste banker som fikk slik støtte, gikk dessverre likevel konkurs.

Reallønnsøkning

Prisfallet gjorde at arbeiderene måtte finne seg i å gå ned i nominell lønn. Dette førte til langvarige og omfattende streiker. Men for de som hadde arbeid, ble det likevel en reallønsvekst. Det vil si de kunne kjøpe mer for lønna si nå enn de kunne under inflasjonsperioden under og etter verdenskrigen. Men de arbeidsledige, og de som hadde noe å selge, som bønder og fiskere, industri og håndverkere, som attpå til satt med stor gjeldsbyrde, hadde det vanskelig, spesilet i årene 1921 til 1925. Mot slutten av 1920årene ble det en oppgangsperiode, men med tilbakeslag, og den store verdenskrisen i 1930 årene rammet også Norge med full tyngde.

Splittelsen i Norsk Arbeiderbevegelse

Arbeiderbevegelsen , dvs Det norske arbeiderparti (stiftet i 1887) og Landsorganisasjonen (LO stiftet i 1900) vokste i styrke før og under første verdenskrig. Det hadde sammenheng med den omfattende industrialiseringen og anleggsvirksomheten ute i samfunnet som skapte etterspørsel atter arbeidskraft. Lønningene steg, og arbeiderbevegelsen var på offensiven med krav om sosiale reformer, 8-timers arbeidsdag og ei mer rettferdig valgordning. Samtidig vokste det fram en radikal opposisjon innen LO og DNA (som er den offisielle forkortelse for Arbeiderpartiet). Denne opposisjonen ble inspirert av klassemotsetningene i samfunnet og den kommunistiske revolusjonen i Russland i 1917, der arbeiderne tok makten. På landsmøtet i 1918 fikk denne fløyen, under ledelse av Martin Tranmæl, vedtatt et revolusjonært program . Dermed var egentlig DNA et revolusjonært parti som ville ”...forbeholde seg retten til å anvende revolusjonær masseaksjon i kampen for arbeiderklassens økonomiske frigjøring” (Fra partiprogrammet), og året etter, i 1919, meldte ledelsen partiet inn i Den kommunistiske internasjonale (Komintern), som skulle bli en internasjonal sammenslutning av alle kommunistiske partier under Moskvas ledelse. Det betydde ikke bare at en sluttet seg til den kommunistiske ideologi og læren om verdensrevolusjonen, men også at partiet godtok en sentral ledelse fra Moskva.

Kamp mellom arbeider-partiene i 1920-årene. Det norske Arbeiderparti (under Tranmæl) seiler av gårde med Landsorganisasjonen. Karikatur i "Hvepsen".

Dette skapte naturlig nok skarpe motsetninger innad i partiet, og i 1921 brøt en fløy ut av partiet og dannet Norges Socialdemokratiske Parti. Disse ville fortsette å arbeide for reformer på demokratisk vis gjennom et Storting som var sammensatt gjennom frie valg, og parlamentariske regjeringer.

Innen Arbeiderpartiet fortsatte imidlertid striden, for flertallet ville ikke finne seg i å bli fjernstyrt fra Moskva med deres stramme disiplin. Med to stemmers overvekt vedtok landsmøtet i 1923 å bryte med Komintern. Partiet fikk nå Oscar Torp og Einar Gerhardsen som ledere, men de gav ikke opp partiets revolusjonære program.

Flertallet i Arbeiderpartiet brøt altså med Komintern, men et mindretall vill fortsatt være med der. Disse brøt ut av Arbeiderpartiet og dannet et nytt parti, Norges kommunistiske parti (NKP). I 1923 var det derfor slik at arbeiderbevegelsen var splittet i 3 politiske partier. Disse kjempet selvsagt innbyrdes om herredømmet over LO.

Svekket arbeiderbevegelse på defensiven

Splittelsene svekket selvsagt arbeiderbevegelsen i begynnelsen av 1920årene. Deflasjonen med kriser, økt arbeidsledighet, langvarige streiker uten at arbeiderne oppnådde noe, men måtte godta lønnsnedslag, var også en svekkelse. En sier gjerne at mens arbeiderbevegelsen, særlig gjennom LO, var på offensiven fra 1905 og utover mot 1920, var den nå drevet over på defensiven. Det gjaldt å berge vedtatte reformer og holde på de posisjoner en hadde oppnådd.

Samlingskongress

Foran stortingsvalget i 1927 klarte LO å få i stand en samlingskongress, og resultatet ble at DNA, Norges Socialdemokratiske Parti og deler av NKP ble enige om et felles program for et samlet Arbeiderparti (DNA). Dette partiet fikk hele 37 prosent av stemmene og ble det største partiet på Stortinget etter valget. Fra nå av var DNA og LO, altså det vi kaller arbeiderbevegelsen en mektig maktfaktor i norsk politikk

Alkoholforbudet

Både folk flest og politikerne lot seg lettere engasjere i mer folkelige saker, som alkoholpolitikk, målsak og kirkestrid enn vanskelige økonomiske spørsmål knyttet til deflasjon og paripolitikk, selv om det var resultatet av denne politikken som rammet folk hardest i hverdagen.

Alkoholspørsmålet ble et meget hett tema i denne perioden. Under verdenskrigen, i 1916, ble det innført et midlertidig forbud mot brennevin fordi korn og poteter skulle brukes til mat. Dette likte selvsagt en sterk avholdsbevegelse, og den krevde at forbudet skulle opprettholdes også etter krigen. Resultatet ble en folkeavstemning i 1919, der 62% stemte for å opprettholde forbudet mot brennevin og hetvin.

Doktoren: "Ligger han for døden, sier De? Ja, det får ikke hjelpe, jeg har annet å bestille nå i syltetiden". (Karikatur i "Hvepsen", tegnet av Jens R. Nilssen i reseptskandalenes tid.)

Forbudstiden

Forbudspolitikken skapte imidlertid mange problem som var vanskelige å håndtere. Heimebrenning og smugling økte i omfang, samtidig med at en del leger skrev var påfallende villige til å skrive ut resepter på sprit til medisinsk bruk, og antallet drukkenskapsforseelser økte i forhold til tidligere.

Handelspolitisk var det naturligvis et problem at de største hetvinsprodusentene, Spania, Portugal, Frankrike og Italia også var de viktigste avtakere av norsk fisk, spesielt klippfisk. De nektet selvsagt å kjøpe norsk fisk hvis ikke vi tok deres vin. Så regjeringen måtte kjøpe hetvin fra disse landene, som ble innført til landet og lagret. Ingen ting kunne reeksporteres til andre markeder.

Vinmonopolet

Resultatet var heftig og vedvarende politisk strid om forbudslinjen, som koste tre regjeringer livet. Det endte med ny folkeavstemning i 1926, der 56 % stemte for å oppheve brennevinsforbudet. Da var hetvinsforbudet blitt opphevet i 1923 og A/S Vinmonopolet var blitt opprettet. Det skulle for kontrollens skyld ha eneretten på all omsetning av vin og brennevin.






Siste saker:

 
MER FRA STORE NORSKE
Store Norske om Store Norske
Radio
Historie 1905-2005
STORE NORSKE KRYSSORD

Kryssord

Er du glad i å løse kryssord? Prøv Store Norske-kryssordet.
SI DIN MENING
Si din mening!
Er de riktige kandidatene plukket ut? Hvem fortjener å vinne? Si din mening om Store Norske her.
10 SISTE STORE NORSKE
Copyright NRK © 2009  -  Telefon: 815 65 900  -  E-post: info@nrk.no