skilleUnderholdning: Monsen (trippel)skille_slutt
3_1_banner  Store Norske
Her er du: NRK.no > Underholdning > Store norske Sist oppdatert 17:06
Hva er Store Norske?
Komiteen
Historie
Nominerte - bannerlenke
Nett.TV
KOLOFON
Publikum i NRK-studio? Send en epost til
---
Epost til redaksjonen:
---
Prosjektsjef for Radio- og Nett-underholdning
---
Vaktsjef og nettredaktør Underholdning:
 
Norge 1955–1965:

Vekst, velstand og stabilitet

Levestandarden økte for alle, arbeidsledigheten var borte, og det var vekst i alle næringer. Hele tiårsperioden var preget av stabilitet i politikken, i økonomien og i samfunnet. Organisasjonene i arbeidslivet samarbeidet med staten, noe som skapte muligheter for forutsigbarhet og planlegging på alle områder i samfunnet.

Publisert 18.02.2005 17:39. Oppdatert 19.02.2005 11:19.
Av Per Kristian Johansen

Det var vekst og produksjonsøkning i alle næringer. Nye produkter kom på markedet i et omfang en ikke hadde sett maken til tidligere, enten fra utlandet eller de var norskproduserte.

Mekanisering, effektivisering og rasjonalisering ble næringslivets mantra for lønnsomhet og ekspansjon. Bilde fra A/S Fiskernes Redskapsfabrikk på Finnsnes i Troms. Foto: Sverre A. Børretzen / Aktuell / Scanpix
Mekanisering, effektivisering og rasjonalisering ble næringslivets mantra for lønnsomhet og ekspansjon. Hele denne tiårsperioden var preget av en utrolig grad av stabilitet i politikken, i økonomien og i samfunnet. Det rådet en positiv atmosfære av samarbeid mellom organisasjonene i arbeidslivet og staten. En slik situasjon skapte gode muligheter for forutsigbarhet og planlegging på alle områder i samfunnet.

Forsvaret - ei vekstnæring

Dette var en storhetstid for Forsvaret. Trusselbildet var klart og entydig: to totalitære stormakter, Sovjetsamveldet og Kina, ville utbre kommunismen og skaffe seg kontroll over resten av verden. ”Dominoteorien” var den billedlige betegnelsen amerikanerne brukte om kommunistenes strategi for å erobre den frie verden.

Når ett land falt, stod det neste umiddelbart for tur. Vestens sikkerhet var tuftet på en verdensomspennende oppdemmingspolitikk og massiv gjengjeldelse. Gjennom medlemskapet i NATO hadde vi valgt side i den kalde krigen, og en rekke dramatiske episoder ute i verden utløste redsel og frykt blant befolkningen i alle land. Terrorbalansen ble et vedvarende grunnlag for militær opprustning.

Allerede under Korea-krigen (1950 – 1953) ble bevilgningene til Forsvaret økt dramatisk, fra 2,5 % til 5,6 % av bruttonasjonalprodukt, og i årene fram til i 1970 lå forsvarsutgiftene på ca. 4 % av BNP. I tillegg bidro USA med betydelige midler gjennom NATO.

18 måneders verneplikt

Demonstrasjon mot forslaget om 18 måneders militærtjeneste. Her er en delegasjon i Stortinget for å overlevere protestbrev. Foto: NTB / Scanpix
Den vernepliktige tjenestetiden ble foreslått forlenget til 18 måneder, men det vakte store protester. Etter hard tautrekking i Stortinget, fikk Gerhardsen til slutt i stand et kompromiss med 16 måneders tjeneste i Hæren, inkludert repetisjonsøvelser. Forslaget ble vedtatt 17. mars 1954.

All denne utbygging og styrking av Forsvaret betydde omfattende avleggsvirksomhet, byggeaktivitet og et svært offentlig konsum rundt om i hele landet, særlig i distrikts-Norge.

Bygging og drift av militære forlegninger, marinebaser, festningsanlegg, depoter, verksteder og øvingsområder skapte stor offentlig etterspørsel og styrket således både næringslivet og befolkningsgrunnlaget i svært mange bygdesamfunn. Det bidro til å styrke infrastrukturen ved bedre kommunikasjoner, bedre skole-, kultur- og helsetilbud og bedre handelstilbud i de samme områdene.

For den enkelte unge mann tilbød Forsvaret gratis etatsutdanning, gode karrieremuligheter og en sikker arbeidsplass med familieleilighet hvis en ønsket å arbeide der for kortere eller lengre tid. Slik ble den militære opprustning under den kalde krig en viktig del av distriktsutbyggingen i Norge.

Industriens storhetsperiode

Industrien var inne i en formidabel vekstperiode (se graf t.h.). Den ble definitivt Norges største næring, og av regjeringen definert som landets nye modernæring. Det hadde mange årsaker.

Vi var delaktige i en internasjonal oppgangsperiode, og ble mer og mer knyttet til vestlig handel. Liberaliseringen av økonomien etter som reguleringsøkonomien ble avskaffet, betydde at vår produksjon ble markedsrettet. Vi produserte de varer som kunne selges med den beste fortjeneste. Siden det var god etterspørsel etter alle slags produkter, var det store muligheter for suksess for den som hadde en god ide og vilje og evne til å satse på nye foretak.

Denne form for markedsøkonomi forhindret imidlertid ikke at en ekspansiv industriutvikling foregikk under sterk statlig styring. Med for eksempel statlig støtte til storstilt kraftutbygging og overføringsnett, havneutbygging og bedre kommunikasjoner på hav og land skapte regjeringen grunnlag for industriutbygging også i distriktene.

Et viktig element i regjeringens industripolitikk var nettopp å løse distriktenes problemer og utjevne regionale forskjeller gjennom en styrt industriutbygging. Til dette formålet ble sterke direkte virkemidler tatt i bruk. Mest kjent er Nord-Norgeplanen fra 1951, men en rekke andre støtte- og tilskuddsordninger ble satt ut i livet.

Distriktenes Utbyggingsfond

Norsk Jernverk AS i Mo i Rana - Foto: Sverre A. Børretzen / Aktuell / Scanpix
I 1960 ble NN-planen utvidet til å omfatte hele distrikts-Norge ved etableringen av Distriktenes Utbyggingsfond, godt kjent som DUF. Gjennom DUF og andre offentlige ordninger mottok næringslivet forskjellige former for tilskudd og støtte, som for eksempel billige lån til nyetableringer og modernisering, billig energi, transporttilskudd, eksportstøtte etc. I noen tilfeller gikk imidlertid staten selv inn som eier av store industribedrifter.

Mest kjent var Norsk Jernverk i Mo i Rana, som startet opp produksjonen i 1955, senere også Koksverket og aluminiumsverkene på Sunndalsøra og i Årdal, og FiNoTro, en statlig kjede av fiskeforedlingsanlegg i Finnmark og Nord-Troms. Staten gikk inn som deleier i store industriselskap som Norsk Hydro, og i gruveselskapene i Sør-Varanger, Dunderland og Rana Gruber.

Ved utgangen av perioden satt staten faktisk med ca. 20 % av aksjekapitalen i norsk industri.

Kvinner i arbeid ved samlebånd ved fiskeindustribedriften FiNoTro i Honningsvåg. Arkivfoto: NTB / Scanpix
Arbeiderpartiregjeringen avviste bestemt at den hadde til hensikt å sosialisere næringslivet. Formålet var heller å fremme nasjonal industriutbygging i ” …en retning som samsvarte med hovedlinjene i velferdspolitikken.” (Aschehougs Norgeshistorie, bind 11)

Industriproduktene varierte naturligvis over et vidt spekter fra skip, ferrolegeringer, aluminium, trevarer og papir til alle slags elektriske apparater, verktøy, sko, klær og næringsmidler, ikke minst foredlede fiskeprodukter levert som frosne varer.

Så kom plasten på markedet, og dermed også nylon og beslektede materialer som råstoff for mer slitesterke klær og til bruk i tauverk til erstatning for hamp og bomull. Nylon revolusjonerte f. eks. alle slags fiskeredskaper i løpet av svært kort tid.

Strukturendringer i primærnæringene

”Gråtassen” ble utrolig populær på 1950-tallet. Denne mannen har satt seg godt til rette på sin "Gråtass". Foto: Andreas Mølstad
Moderniseringen og produksjonsøkningen var minst like omfattende innen primærnæringene som i industrien. Mekaniseringen av landbruket, skogbruket og fiskeriene skapte en ny hverdag for de som var beskjeftiget i disse næringene. Også i forhold til primærnæringene var staten styrende gjennom lovgivning og direkte og indirekte tiltak. Mens f. eks. rasjoneringen på biler ble opprettholdt fram til i 1960, ble traktorer frigitt alt i 1951, og ”Gråtasser” så vel som andre traktorer kom snart til å erstatte hesten som trekkraft over hele landet.

Med traktoren og mulighetene for hydraulisk kraftoverføring, ble et helt arsenal av nye redskaper utviklet for landbruk og skogbruk. Alt dette krevde naturligvis også nye og større investeringer, so igjen forutsatte bruksenheter av en viss størrelse. Således ble mekaniseringen et press mot de små brukene, som i forholdsvis stor grad ble nedlagt.

Det nye fisket

Fiskebanken Ny-Slepen, Finnmark 1952: Fiske med trål var en av nyvinningene i fiskerinæringa. Foto: Sverre A. Børretzen / Aktuell / Scanpix
I fiskeriene fikk en de mer lettbygde, men kraftige dieselmotorer og hydraulisk kraftoverføring til å supplere og etter hvert erstatte mekanisk kraftoverføring og muskelkraft. Samtidig ble alt av fiskeredskaper, som garn, liner, nøter og trål med tilhørende utstyr produsert av nylon eller andre kunstfibrer. Disse redskapene var lettere å håndtere og mindre arbeidskrevende å vedlikeholde. Det krevdes mindre mannskap, gav større fangstutbytte, bedre fortjeneste og gav rom for investering i større og kraftigere fartøyer.

I denne tiden ble trålerflåten bygd ut og supplert med andre store havgående fartøyer som fisket langt fra kysten. Tanken var at disse skulle sørge for jevn råstofftilgang til fiskeforedlingsanleggene på land. Det overordnede målet var å legge til rette for helårs arbeidsplasser både på havet og på landanleggene i stedet for den sesongmessige virksomheten som hadde preget fiskeriene i alle år. En optimistisk rådmann i en fiskerikommune uttrykte det slik i en debatt om kommunal garanti for trålerutbygging: ”En arbeidsplass på havet (les: på tråler) gir 4 på land!”

Det dreide seg altså om omfattende strukturendringer både i fiskeriene og i landbruket. Langs kysten gikk fiskerbondens lange periode i norsk historie mot slutten. En skulle leve av ei næring. En skulle enten være bonde eller fisker eller industriarbeider eller funksjonær etc. Kombinasjonen av småbruk og annen yrkesaktivitet ble betraktet som uhensiktsmessig i denne perioden, og ble sett på som ei hindring for effektiviseringen i alle næringer.

Bosetningsmønsteret endrer seg

"Kor e hammarn du Edvart, du træng han vel no, no når døra ska spikres igjen?" Fraflytting fra bygda Øvste Rødal i 1957. Foto: Sverre A. Børretzen / Aktuell / Scanpix
”Flukten fra landsbygda” er en forslitt frase, men likevel en realitet gjennom hele århundret. Det nye på 1950- og 1960-tallet var at prosessen gikk så mye raskere enn tidligere. Dette hadde naturligvis sammenheng med utviklingen av næringsmønsteret.

Den statlig styrte industriutviklingen, kraftutbyggingen og etableringen av forsvarsanlegg skapte vekst og nytt eksistensgrunnlag for mange industritettsteder og fiskevær og kommunikasjonssenter. Nye bygdebyer vokste fram, og ble etter hvert senter for ekspansiv næringsvirksomhet, for skoler og for andre velferdtilbud. Hit flyttet folk fra de ytterste øyer og vær, fra de innerste fjordarmene og fra fjellgårdene, men også fra mer sentrale deler av landsbygda etter som det ble overskudd på arbeidskraft i primærnæringene.

Gårdsbruk ble lagt ned og fraflyttet, eller slått sammen til større enheter. Skogsdriften krevde færre skogsarbeidere og fløtingen av tømmer gikk sterkt tilbake. I fiskebåten trengtes færre fiskere. Derfor gikk det en strøm av arbeidsfolk over til industrien og til bygg- og anleggsvirksomhet. Noen av disse ble dag- og ukependlere, andre flyttet med familie inn til tettstedene for å få del i jobbtilbudene så vel som velferds- og servicegoder.

En betydelig del av denne flyttesjauen ble utvilsomt påskyndet ved at de små bygdeskolene ble nedlagt, elektrisitetsnettet kom ikke fram, og postekspedisjoner, landhandlere, små fiskemottak og rutetilbud av forskjellige slag ble erklært som underskuddsforetak og stengt. Slik ble utkantstrøkne gjort ubeboelige ved at viktige hjørnesteiner i de små samfunnene forsvant, og lite eller ingen ting ble gjort fra samfunnets side for å stoppe denne utviklingen. I stedet fikk folk fraflyttingsbidrag for å forlate utbygdene, mot løfte om aldri å bosette seg der igjen.

En drabantby på Bøler i 1962. Foto: NTB arkiv / SCANPIX
En stor del av flyttestrømmen gikk imidlertid enda lenger enn til tettstedene i distriktene, til nærmeste storby, og særlig til sentrale deler av Østlandet. Det som avgjorde om familier brøt opp og flyttet langveis, var som regel tilbud om hus og fast, varig arbeid. For mange ble det drabantbytilværelse i boligblokker. Her fant de et svakt sosialt nettverk, spesielt for hjemmeværende husmødre, og barna ble satt inn i nye og fremmede oppvekstmiljø.

På den tiden var kulturforskjellene mellom landsdelene, og mellom bygd og by mye større enn i vår tid, og det virket provinsielt og sært å snakke en av landsbygdas utallige dialekter i urbane strøk. Derfor følte de nye innflytterne til byene ofte et press på seg til å begynne å bruke bymålet både i yrket og i andre sosiale sammenhenger. Dermed gav de opp både sin språklige identitet og mye av den kultur og de tradisjoner de hadde vokst opp med.

Alle undersøkelser viser at det helst var ungdommen, og særlig jentene, som flyttet bort fra sine heimdistrikt. Dermed begynte allerede i denne perioden en faretruende utvikling for bygde-Norge: forgubbingen, det vil si at på bygda ble en sittende med et overskudd på eldre og etter hvert et underskudd på kvinner i fertil alder.

Stabil velstandsutvikling

I den grad vekst i bruttonasjonalprodukt kan anvendes som mål for velstandsutvikling, var denne både synlig og målbar. BNP viste en gjennomsnittlig årlig vekst på 4,7 % fra 1946 til 1965. Veksten var selvsagt sterkest i gjenoppbyggingsperioden, og flatet ut noe utover 1950-tallet til et årlig gjennomsnitt på 3,8 % (Vekst og velstand, Norsk politisk historie 1945 – 1965).

Etter Koreakrigen og fram til 1970-tallet hadde vi en stabil prisvekst på 3 – 5% pr. år (Historisk statistikk 1994). Samtidig ble gjennomsnittlig timelønn i industrien, målt i faste kroner, mer enn fordoblet mellom 1945 og 1965. I tillegg kom at vi i langt større grad enn tidligere var blitt et samfunn av lønnsmottakere, og det var full sysselsetting. Dette gav folk flest en tydelig opplevelse av økende materiell velstand, både privat og i den offentlige sektor. I tillegg kom andre goder som redusert arbeidsuke, fra 48 til 45 timer, på 1960-tallet ytterligere redusert til 42 ½ time og 4 ukers ferie. Fritidssamfunnet ble en realitet.

Et Selvaaghus på Ekeberg oppført i 1948 til den sensasjonelt lave pris kr. 30.000. Seriefremstilt kunne huset leveres for kr. 16.000. FOTO: AKTUELL / SCANPIX
En annen form for velstandsøkning var bedringen av boligtilbudet og hevingen av boligstandarden. Årlig ble ca 30 000 nye boliger ferdigstilt. Disse var for en stor del finansiert med særlig gunstige lån fra Statens Husbank. Både Selvaaghusene, og de andre boligløsningene var nøkterne, men Husbankens detaljerte regelverk satte bestemte krav for vanlige familieboliger, og boligstandarden ble hevet til et nytt nivå på 1950- og 60-tallet.

I heimen ble elektrisiteten vanlig i alle deler av landet, og med den alle elektriske husholdningsapparatene. Etter hvert ble det lagt inn varmt vann, bad og vannklossett i de aller fleste husholdninger. Det var definitivt slutt på vannbæring og utedo.

Nye kommunegrenser

Det ble klart at kommunene kom til å spille en stadig større rolle i utbyggingen av samfunnet, og spesielt ved iverksettelsen av nye velferdsordninger. Staten bidro med store overføringer til kommunene, og sentrale myndigheter mente at staten også måtte påse at kommunene var organisert på en praktisk og hensiktsmessig måte. Slik sett var tanken bak den meget omfattende revisjonen av kommunegrensene som fant sted i tiårsperioden, at en skulle få større, mer effektive og økonomisk sett sterkere kommunale enheter. Samtidig pågikk det radikale endringer både i bosetningsmønsteret og innen kommunikasjonene som pekte i retning av behov for revisjon av kommunegrensene.

En komite (Schei-komiteen) ble nedsatt for å utrede fordeler og ulemper ved sammenslåing av kommuner i Norge. Her er komiteens leder Nikolai Schei. Foto: NTB / Scanpix
Før var det slik at fjell og skog skilte naboer, mens vann og kyststripe bandt dem sammen. Etter krigen ble dette endret ved at sjøverts forbindelser for en stor del ble avløst av landverts kommunikasjoner ved at veier og utallige ferjesamband på en ny måte knyttet sammen bygder og landsdeler. Dermed lå det til rette for å trekke opp nye kommunale grenser slik at hver kommune utgjorde en naturlig geografisk enhet i forhold til utviklingen av tidens kommunikasjoner og bosetningsmønster.

Selv om en del kommunereguleringer hadde forekommet tidligere, var dette den første samlede revisjon av kommuneinndelingen siden det kommunale selvstyret ble vedtatt i 1837. I løpet av tiårsperioden 1957 – 1967 ble antallet landkommuner redusert fra 680 til 407, og antallet bykommuner gikk ned fra 64 til 47. Bare i 1964 forsvant 160 norske kommuner, og prosessen fortsatte utover 1970-tallet. Dette betydde sammenslåing av flere små og mellomstore kommuner ute i distriktene, og rundt de store byene, ble landkommunene, eller forstadskommunene, ble del av bykommunen.

Disse endringene, som ble utført av staten, utløste mye debatt og engasjement. Motstanderne mente at avstanden mellom borgerne og styresmaktene nødvendigvis måtte bli større i en stor kommune enn i en liten kommune, og at dette i særlig grad ville gå ut over utkantstrøkene. Mange påpekte også at den statlige overstyring var i ferd med å bli for dominerende, og at kommunene i stigende grad ble organer som forvaltet statlig politikk.

Storting og regjering satte rammer gjennom lovvedtak og bevilgninger, mens kommunenes oppgaver ble å sette vedtakene ut i livet. I denne statlige politikken lå en erkjennelse av at kommunene alltid ville være forskjellige og variere sterkt i næringsgrunnlag, i tilgang på ressurser og økonomiske muligheter, men det skulle ikke forhindre at alle innbyggere i kongeriket fikk de samme rettigheter og muligheter i forhold til lovfestede fellesgoder.

Den første Europadebatten

Gjennom Marshallhjelpen og OEEC (fra 1960 endret til OECD) kom Norge med i det vestlige økonomiske samarbeidet. Med utgangspunkt i Kull- og stålunionen fra 1951, samarbeidet 6 kontinentale land (Italia, Frankrike, Vest-Tyskland og Be-Ne-Lux-landene) om å opprette en tollunion. Disse vedtok den såkalte Romatraktaten i 1957 og på det grunnlag ble Det europeiske økonomiske fellesskap, EEC, etablert. Målet var full integrasjon i en omfattende økonomisk union.

Verken den politiske ledelse eller næringslivet i Norge viste særlig interesse for et nærmere forpliktende samarbeid med disse ”indre seks”, som EEC-landene ofte ble kalt, selv om en naturligvis ønsket tilgang til dette markedet.

EFTA-medlemskap

Oslo 1960: Handelsminister Arne Skaug (tv) undertegner papirene om frihandelsområdet EFTA i Regjeringsbygget. Foto: Knobelauch / NTB / Scanpix
Derimot søkte Norge medlemskap i EFTA, det nye frihandelsforbundet som ble opprettet i 1959, som et slags svar på EEC. Her var Storbritannia, som en i Norge følte nær tilknytning til, det avgjort tyngste medlemslandet, men også de andre nordiske landene var med. Målet var å fjerne tollen på industrivarer mellom disse landene gjennom en nedtrappingsavtale. Det lyktes, og i 1966 var tollen på de fleste industrivarer i EFTA-området fjernet.

I 1961 søkte imidlertid Storbritannia om EEC-medlemskap, og både den danske og den norske regjering mente landene hadde så sterk tilknytning til Storbritannia at de ønsket å følge med inn i EEC. Dette utløste en intens politisk debatt i Norge, der både spørsmålet om utvidet frihandel kontra vernetoll til beskyttelse av norsk landbruk, og råderetten over norske ressurser kom opp. Men det var spesielt spørsmålet om å avstå suverenitet til et overnasjonalt organ, slik Romatraktaten forutsatte, som fikk stor oppmerksomhet. Medlemskap i EEC ville ikke være mulig uten ei endring av Grunnloven.

Paragraf 93

Oslo 1962: Folkemøte på Stortorget i forbindelse med debatten om forslag til ny paragraf 93 i Grunnloven. Foto: Ivar Aaserud / AKTUELL / SCANPIX
Men allerede i mars 1962 fikk Stortinget vedtatt en ny paragraf 93 i Grunnloven, som tillot at Stortinget med ¾ flertall kunne vedta å overføre norsk myndighet til overstatlige organer. Dette skjedde under protester og demonstrasjoner fra EEC-motstanderne, og det er neppe noen annen grunnlovsendring som har fått så mye oppmerksomhet som vedtaket av den nye §93 oppnådde. Med denne grunnlovsendring var imidlertid den konstitusjonelle hindringen for norsk EEC-medlemskap ryddet av veien.

I denne omgang stilnet likevel EEC-debatten. Det skyldtes at den franske presidenten, de Gaulle, ikke var villig til å slippe inn Storbritannia, og faktisk la ned veto mot britisk medlemskap i EEC. Først 10 år senere kom debatten om Norges plass i Europa opp for full tyngde.

Kampen mot atomvåpen og dannelsen av SF

Opprustning med atomvåpen var grunnlaget for terrorbalansen mellom supermaktene. Dette skapte naturlig nok engstelse og bekymring hos alle, og mange reiste seg i protest mot galskapen. Protestene var rettet mot alle de vanvittige prøvesprengningene som foregikk, og mot en eventuell utplassering av atomvåpen i Norge.

Sovjets prøvesprengninger ved Novaja Semlja skapte frykt for helseskadelig strålingsfare i store deler av landet. Både politikere, intellektuelle og organisasjoner krevde at regjeringen aktivt skulle engasjere seg mot prøvesprengninger og spredning av atomvåpen.

Fredsprisvinneren Albert Schweitzer tok i 1957 initiativ til en appell om ensidig prøvestans i vest for å reise en opinion i hele verden mot atomvåpen. Denne fikk 225 000 underskriftet i Norge.

Oslo 1958: 1. mai-toget på Karl Johans gate. Parole mot atomvåpen og prøver med atombomber. NTB arkivfoto Jan Stage / SCANPIX
Det var særlig det politisk radikale bladet ”Orientering” som førte an i kampen mot atomvåpen, og da det ble bestemt at atomvåpen skulle inngå som en del av NATOs fellesforsvar, kom spørsmålet om utplassering av kjernevåpen i Norge opp.

Gruppen rundt ”Orientering” tilhørte venstrefløyen i Arbeiderpartiet og representerte NATO-motstanden i Norge. Denne gruppen vant nå tilslutning blant et bredere lag av befolkningen i sin kamp mot de nye masseødeleggelsesvåpen og i sin opposisjon mot ledelsen i DNA.

Sosialistisk Folkeparti

Da DNA på sitt landsmøte i 1961 vedtok at atomvåpen kunne utplasseres på norsk territorium i en gitt internasjonal krisesituasjon, brøt mange ut av partiet, mens andre ble ekskludert. Denne gruppen tok initiativet til dannelsen av et nytt politisk parti, som tok navnet Sosialistisk Folkeparti (SF). Dermed hadde vi fått en ny politisk opposisjon til venstre for Arbeiderpartiet. Det som var igjen av NKP, med avisa ”Friheten” som talerør og ett mandat på Stortinget, befant seg stort sett i en politisk skyggetilværelse.

SF i vippeposisjon

Finn Gustavsen fra Oslo og Asbjørn Holm fra Nordland. Foto: Aage Storløkken / Aktuell / SCANPIX
Stortingsvalget i 1961 skapte en ny situasjon i norsk politikk: Arbeiderpartiet hadde ikke lenger flertall alene på Stortinget. Resultatet av valget var at de 4 borgerlige partiene fikk til sammen 74 mandater (det samme som Arbeiderpartiet), mens Sosialistisk Folkeparti fikk inn 2 mandater, Finn Gustavsen fra Oslo og Asbjørn Holm fra Nordland.

Stortinget hadde den gangen 150 representanter, så den parlamentariske situasjonen var grei: det var fortsatt sosialistisk flertall for ei Arbeiderpartiregjering, men det var ei mindretallsregjering med SF i vippeposisjon. Det kunne i en gitt situasjon komme til å gi det nye partiet en innflytelse som ikke stod i forhold til partiets representasjon, selv om en vanskelig kunne forestille seg et samarbeid mellom SF og de borgerlige partiene.

Kings Bay saken

Ny Ålesund 1959. Foto fra "King Bay -gruvene" i Ny Ålesund der den fjerde alvorlige eksplosjonsulykke i gruvene på Svalbard skjedde 5. november 1962. Foto: SCANPIX / Arkiv
En eksplosjon i ei statseid kullgruve på Svalbard høsten 1962 krevde 21 menneskers liv.

Da den oppnevnte undersøkelseskommisjon kom med sin rapport våren 1963, inneholdt denne alvorlige anklager om brudd på sikkerhetsforskriftene. Dette utløste heftig aktivitet blant opposisjonen på Stortinget, både i spørsmålet om hvor ansvaret for gruveulykken skulle plasseres, og om regjeringens manglende informasjon til Stortinget. Samtidig var det et faktum at det over lang tid hadde hersket misnøye i den borgerlige opposisjonen med sider av regjeringens industripolitikk, og måten regjeringen hadde opptrådt på overfor Stortinget i en del industrisaker. Således ble det den tragiske Kings Bay ulykken som utløste kravet om mistillit til regjeringen.

Men striden dreide seg mer generelt om regjeringens industripolitikk, og debatten i Stortinget handlet for en stor del om prinsipielle sider ved maktforholdet mellom Storting og regjering i det parlamentariske system, og den praksis som hadde utviklet seg i etterkrigsperioden. Opposisjonen krevde at den folkevalgte nasjonalforsamling igjen måtte bli det fremste maktsentrum.

Einar Gerhardsen (t.v.) i samtale med John Lyng. Foto: Arild Hordnes / NTB / SCANPIX
Debatten pågikk i tre dager i begynnelsen av august 1963 og ble direkteoverført i radio og TV. Slik ble hele folket trukket med i dramatikken som utspilte seg i Stortingssalen. For første gang måtte Einar Gerhardsen stille opp i Stortinget for å forsvare sin regjering mot et mistillitsforslag.

Spenningen knyttet seg først og fremst til hvordan de to fra SF ville stemme, og Finn Gustavsen viste at han behersket både Stortingets talerstol og det nye bildemediet. Det skapte selvsagt sensasjon da de to SF- representantene erklærte at de ville stemte for det borgerlige mistillitsforslaget, men de begrunnet sin stemmegivning med at de stort sett var enige med de borgerlige i sak, og ville i neste omgang kreve ei ny og mer radikal regjering fra DNA.

Det legendariske bildet av John Lyng t.v. som dannet ny borgerlig regjering, og statsminister Einar Gerhardsen t.h. som gikk av. Foto: Per Svensson / Aftenposten

Regjeringen Gerhardsen måtte gå av, og John Lyng fra Høyre dannet ny regjering, som var ei borgerlig koalisjonsregjering. Den nye regjeringen ble imidlertid, som Christoffer Hornsruds regjering i 1928, etter en måneds tid felt på sin tiltredelseserklæring av to mistillitsvotum, ett fra DNA og ett fra SF. Men selv om den borgerlige regjeringen ikke fikk utrettet mye, så hadde de borgerlige partiene vist at de kunne samle seg til å regjere sammen og således utgjøre et fremtidig regjeringsalternativ. Dette skapte spenning og forventning fram mot neste stortingsvalg, i 1965.




Siste saker:

 
MER FRA STORE NORSKE
Store Norske om Store Norske
Radio
Historie 1905-2005
STORE NORSKE KRYSSORD

Kryssord

Er du glad i å løse kryssord? Prøv Store Norske-kryssordet.
SI DIN MENING
Si din mening!
Er de riktige kandidatene plukket ut? Hvem fortjener å vinne? Si din mening om Store Norske her.
10 SISTE STORE NORSKE
Copyright NRK © 2009  -  Telefon: 815 65 900  -  E-post: info@nrk.no